Som sneglehuset til sneglen

Skriv en reiseskildring fra hjemmekontoret, ba vi. Live Lundh svarte med en refleksjon over sitt forhold til hjemmet, i lys av Marilynne Robinsons romaner.
17.06.2020 - 13:49

Siden jeg forlot barndomshjemmet mitt på Gjøvik, har jeg aldri tilbragt så mye tid på ett sted som i de siste månedene. Kveld etter kveld har jeg lagt meg til å sove i kollektivet der jeg bor i Oslo. Morgen etter morgen har jeg våknet og ikke reist noe sted.

Helt siden jeg var 18 og forlot familien min, har hjemlengselen fulgt meg. Siden da har jeg heller aldri bodd et sted lenger enn to år. Å skrive masteravhandling om romanene Housekeeping (1980) og Home (2008) av Marilynne Robinson, ble et slags sorgarbeid over hjemmet som er tapt.

I boka A Political Companion to Marilynne Robinson skriver Shannon L. Mariotti i kapittelet «The Housekeeper og Homelessness» om hvordan hjemmet har blitt sett på som en apolitisk sfære, og på denne måten som en slags trussel for samfunnet. Hjemmet står for en tilbaketrekning til det private, og stiller seg i opposisjon til det offentlige. Mariotti mener allikevel at menneskene i Robinsons romaner inntar en politisk posisjon, nettopp ved å trekke seg tilbake. De trekker seg vel og merke ikke fullstendig ut – bare nok til å kunne avgrense og ta vare på noe som deres eget. Mariotti ser dette som en ønskelig politisk posisjon: Det handler om hver enkelt sin autonomi og integritet som forutsetning for demokrati og felleskap.

Etter å ha tilbragt tre måneder hjemme, tenker jeg at hjemmet i Robinsons romaner er noe karakterene ganske enkelt skaper ved å leve der. At hjemmet blir til over tid, som et slags erfaringsprodukt, som sneglehuset til sneglen. Huset dannes ved at sneglekroppen skiller ut lange kjeder av sukkerarter, mineraler, proteiner og kalk. Livet vi lever produserer avfall og setter spor, som perlemor og døde hudrester, støv og minner. Også mennesket samler dette avfallet, vi bygger slott av det, beskytter oss i det og bærer det. At forankringen i hjemmet blir en demokratisk posisjon i forfatterskapet til Robinson, skyldes imidlertid måten romanpersonene forholder seg til hjemmet på. Mariotti viser hvordan karakterene i romanene hennes – også i Gilead (2004) og Lila (2014) – tar en slags hjemløshet med seg inn i hjemmene sine. De bebor husene som midlertidige oppholdssteder. De knytter seg til disse stedene, men gjennom rommene siver et uhjemlig gjennomtrekk. Kanskje er det snakk om en form for bibelsk «i verden, men ikke av verden». De har et sted å la historien sin manifestere seg i et liv, en kontinuitet, men de er ikke lukket inne i seg selv, de gjemmer seg ikke i en falsk trygghet. De bærer, når alt kommer til alt, ikke husene sine på ryggen. Selv om hjemmet er en manifestasjon av livet de har levd, er de ikke uadskillelige fra husene de er knyttet til. Tvert imot sørger de over ikke helt å være hjemme og er sjenerøse overfor andre som søker et sted å være. De er smertelig oppmerksomme på at livet er større enn hjemmet, og at ingen fysiske rom fullt ut kan romme erfaringene deres.

Hjemlengselen min har avtatt under koronapandemien. Jeg har begynt å elske stedet der jeg bor. Det er nesten pinlig å innse hvor enkel forklaringen er: At jeg har tilbragt tid her. Jeg har vært hjemme og satt spor etter meg, og latt stedet prege meg og bli min verden. Og huset, med menneskene jeg deler det med, har kommet meg i møte. Det var mulig hele tiden, men jeg skjønte det ikke før jeg ble tvunget til å bli. Det tar tid, og vi har ikke hatt så mye tid før. Vi lever i en tid som forteller oss at det ikke finnes tid, og det har gjort oss hjemløse.

Jeg lengter fortsatt etter et endelig hjem, for jeg vet at vi ikke kan bli i denne etasjen vi leier i et hus på lang sikt. Men et «endelig hjem»? Når jeg skriver det, innser jeg at det høres ut som en form for dødslengsel. Robert Frost skriver i diktet «Birches» (1916) om hvordan han som liten gutt klatrer opp i et bjørketre og svinger seg ned igjen på bakken med greinene. Han kan ikke bli der oppe. «Earth’s the right place for love: I don’t know where it’s likely to go better,» sier dikteren.

Vi snakker av og til om en opplevelse av å «komme hjem», og sjeldnere om hva som skal til for at et hjem blir til: Antagelig er et hjem oftere et arbeid enn et fullkomment, ferdig sted vi plutselig snubler over. Kanskje kan det å bli hjemme et sted virkelig være et godt utgangspunkt for felleskap, samfunn og politikk, fordi vi øver oss i å ta på alvor det som er. Det er her og nå som teller, og vi må jobbe utfra det som finnes. Vi vil kanskje aldri kjenne oss fult og helt hjemme. Vi vet at vi ikke kan holde fast i noe for alltid. Nettopp den utilfredsheten og lengselen holder oss i bevegelse. Hjemlengselen driver oss til å fortsette å opprettholde, inkludere andre i, skape og bebo et hjem.


Les også Elin Kittelsen, Heidi SævareidEirik S. Røkkum og Johannes Grytnes’ sine reiseskildringer fra hjemmekontoret.


Live Lundh (f. 1992) er litteraturviter og bokansvarlig i Vårt Land.


BLA 6-7/20.