Illustrasjon: Tim Ng Tvedt.

Pust

Skriv en reiseskildring fra hjemmekontoret, ba vi. Johannes Grytnes svarte med en refleksjon fra arbeidet som gårdsdreng i Hardanger.
17.06.2020 - 13:51

De siste dagene har jeg tilbragt i intim nærhet med min egen pust, kjent hvordan bevegelsene jeg gjør forplanter seg i kroppen, anstrengelsene forrykker pusterytmen – jeg holder igjen, svinger kantklipperen i store bevegelser gjennom gresset, slipper pusten løs. Den jevne buldringen av bensinmotoren på ryggen. Den nesten fistel-aggressive lyden av plasttrådene som spinner skummelt raskt mot strå, sliter seg mot stilker og løvetann, kontrasteres av den ujevne, anstrengte, men velkjente lyden av min egen pust som lager ekko mellom ørene mine bak hørselsvernet.

Alt rister, maskinen har sin egen vilje, humper av gårde over tuer, gjenstridige klynger av alt for høye løvetann og høymoler. Jeg oversprøytes av allslags gress, støvlene glipper tak, armene slites ut, men likevel er det en slags makt i dette. Jeg ser hvordan gresset gir etter, hvordan radene mellom epletrærne gradvis blir luftige. En sterk opplevelse av å være et menneske, jeg former mine egne omgivelser – voldelig, maskinelt, uten omtanke for de tusenvis av insektene og andre livsformene som forsvinner i dragsuget – men like fullt, en følelse man ikke kan benekte.



Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser, kritiker i BLA og seminarleder ved Universitetet i Bergen, for tiden boende på en eplegård i Hardanger.


Artikkelen er 717 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement