Tegninger av Tim Ng Tvedt.

I underskogen

I skyggen av de store forlaga finnes et kratt av småforlag. Bøkene de gir ut, befinner seg ofte godt utafor allfarveien den gjengse leseren følger. Hvem er de og hva holder de på med?
04.12.2019 - 11:07

Vi har spurt AFV Press, Lik forlag, Beijing Trondheim og Blomster & Burau om småforlagsdrift:

1. Hva er ideen bak forlaget?

2. Hvilken posisjon og funksjon inntar småforlaga i det litterære landskapet? Hva har de å komme med?

3. I litteraturbransjen generelt er det nedgangstider. Folk kjøper rett og slett færre bøker. Dette kan muligens føre til at de store forlaga satser enda mer på bestselgere. Hvordan ser dere på det litterære markedets utvikling?

4. Litteraturbransjens dårlige økonomi er kanskje mest akutt for småforlaga, som for det meste driftes på frivillig arbeid motivert av ideelle overbevisninger og kreativ virketrang. Hva tenkere dere om de ofte store mengdene gratisarbeid eller nesten-gratisarbeid som ligger til grunn for aktiviteten deres? Er det et onde eller et gode?

AFV Press, Kenneth Pettersen

1. AFV Press ble startet i 2012, og har fortsatt med omtrent samme utgivelsespraksis siden da. Vi er et chapbook-forlag som publiserer kortere tekster av amerikanske og skandinaviske yngre skrivende. Som de fleste andre som starter småforlag, hadde vi vel en ambisjon om å «fylle et hull» i det litterære landskapet. Det «hullet» kan være «lekne utgivelser som undersøker mer samtidige skriveformer», men kan også være «tekster vi liker». David Berman (RIP) skrev i boken Actual Air: «All this new technology / will eventually give us new feelings / that will never completely displace the old ones / leaving everyone feeling quite nervous / and split in two». Det kunne vært en epigraf i mange av utgivelsene våre.

2. Det kan være nyttig å skille mellom ulike former for mindre forlag. Mellomstore forlag er ofte tilknyttet større forlag som imprints (Kolon, Flamme). Småforlag har ambisjoner om å bli kjøpt inn og få ting til å «gå rundt» (H//O//F, Tur). Mikroforlag er mer ad hoc og drevet uten tanker om pengetransaksjoner (England forlag, Splittet Kjerne). AFV Press er vel et sted mellom de to sistnevnte. Når det gjelder de to siste kategoriene, tenker jeg at de kan fungere som en slags underskog som kan bidra med korrektiver til større forlags utgivelsespraksis, og communities for skrivende. I Norge synes jeg stort sett mindre forlag ikke gjør det. Altså: måten mindre forlag gjør forlag er ofte svært lik måten større forlag gjør forlag. Personlig er jeg inspirert av litteraturmiljøer der utgivelsene kun har vært én del av virksomheten, og hvor for eksempel opplesninger, nettsamfunn og andre motkulturelle uttrykk kan være like stor del av pakka. I Norge er det også ofte folk som er tilknyttet større forlag som er involvert i småforlag. På godt og vondt er det kort avstand mellom alt og alle i «litteraturmiljøet» i Norge. Noen ganger blir jeg litt trist når jeg tenker på akkurat det.

3. Uten å være noen ekspert på det litterære markedet, kan jeg prøve meg på noen trendanalyser lol. I Norge er det ganske sterke insentiver for større forlag for å gi ut mindre salgbar og mer eksperimenterende litteratur, via innkjøpsordningen. Mindre salgbar og mer eksperimenterende litteratur gir også større forlag legitimitet. Så med mindre det skjer noe med innkjøpsordningen, tror jeg at det ikke blir så store forandringer. Litt kjedelig svar kanskje. Litt kjedelig spørsmål også. Noe av privilegiet hvis man ikke har ambisjoner om å bli «kjøpt inn» eller å få det til å «gå rundt», er at man slipper å tenke på «markedet» og «utviklingen».

Når større forlag gir ut såpass mye smal litteratur, gjør det for øvrig at forlag utenfor innkjøpsordningen står i en litt rar situasjon: De kan ikke først og fremst markere seg som noen som gir ut utilgjengelig litteratur. Utgivelsene på mindre forlag er ofte like utgivelsene på større forlag. Jeg tror noe av løsningen er å tenke ut nye måter å gjøre forlag på (jf. forrige spørsmål).

4. Mindre forlag har alltid hatt dårlig økonomi. Jeg merker ikke noe særlig til det. Selv om jeg synes forfattere bør få betalt for arbeidet, er det ikke de mindre forlagenes rolle å være en inntektskilde for forfattere. Her er det naturligvis forskjeller mellom ulike mindre forlag (se distinksjonen over), småforlag og mellomstore forlag har et større ansvar. At mindre forlag lever trangt økonomisk tenker jeg også gjør at man får et «gjennomtrekk» i småforlagsfloraen som kan gjøre den litt morsom å følge med på. Selv om det for øyeblikket ikke er særlig morsomt å følge med på den i Norge :( Jeg skulle ønske flere litteraturinteresserte sluttet å skrive e-poster med vedlegg til forlagsredaktører, og heller tok skjeen i egen hånd og fant på noe morsomt sammen med noen venner. Da kunne kanskje kunne «litteraturmiljøet» vært litt mindre av et hellhole.

Lik forlag, Maja Hagen Torjussen

1. Lik forlag begynte med en åpningsfest i april 2017. Jeg (Maja Hagen Torjussen) og kollegaen min, Atle Håland, visste ikke helt hva vi bega oss ut på, eller hva det egentlig innebar å drive et forlag. Likevel markerte vi åpningen, og via sosiale medier og plakater spredte vi ordet om at vi søkte tekster til en pilot-antologi.

Motivet med forlaget var å samle etablerte og uetablerte forfattere i Kristiansand, med ønske om å skape et litterært miljø. Vi har nå publisert 44 forfattere, blant annet Nils Christian Moe-Repstad, Kenneth Moe, Terje Dragseth, Edy Poppy, Atle Håland, Ingvild Lothe, Morten Langeland og Erlend Wichne. Konsekvent ønsker vi å blande de etablerte med de uetablerte for å gjøre det lokale litterære miljøet mangfoldig og vitalt.

De store forlagene er bedrifter som har et omdømme å ta vare på. Dette kan komme i klinsj med kunstnerskapet, eller kunsten. Konvensjonene for poesi og prosa begrenser norsk litteratur, derfor ønsket vi å skape noe, lengre ute, i periferien. Kontroversielle utgivelser som forlagene ikke kan stå for, for å verne om sitt omdømme, begrenser en kunstners oppdrag. Her er forlagene feige. Nazi Jihad av Cornelius Jakhelln var det for eksempel ingen av de store forlagene som ville gi ut, dermed ga Jakhelln ut på eget forlag, Propagenia Press.

2. Vi har i hovedsak publisert konseptuelle antologier. I disse lar vi innholdet definere uttrykket. Slik kan vi undersøke sjangre og fenomener. I tillegg har vi utgitt en kunstbok, og en bok med kun én forfatter. I 2018 gjorde vi et sleivspark mot litteraturkritikken i 2017, som slaktet diverse posiedebutanter, med antologiutgivelsen Prosaisk lyrikkbevegelse. Denne bestod av prosadikt skrevet av 16 forfattere og ble introdusert med et manifest jeg skrev, gitt samme tittel som boka. Dette gjorde vi for å definere og anerkjenne en litterær tendens som kritikken overså.

Småforlagets funksjon er underdog-virket. Det skal være på sidelinja, eller lengre borte, et alternativ i norsk samtidslitteratur, for dem som har lest seg lei av den. Forlaget skal finne andre måter å skape litteratur på, på våre premisser, på forfatternes premisser, altså i mindre grad preget av diskursen til de store forlagene og redaktørene som jobber der. Og, det skal være litt rart.

3. Desto viktigere med småforlagene. Det er trist i Norge, at de fleste, spesielt romanene, stort sett bare er en videreføring av en annen, de sklir inn i hverandre, og forsvinner. Det som ofte står igjen er et eller annet stort forfatternavn på stappfulle bokbad og panel, med en sal full av kollektiv enighet om at dette er stor litteratur, uten at det faktisk er det.

 4. Det er alltid vanskelig å blande penger og kunst. Se bare på de store forlagene. Desto større er nødvendigheten for småforlag og litterært mangfold. Kanskje vil man se med tiden at det vil være dem som leder oss inn i nye litterære epoker og generasjoner. Men, faller støtteordningene bort, forsvinner nok motivasjonen til det kjedelige arbeidet (det er veldig mye kjedelig redaktør- og produksjonsarbeid), så et pengefundament må ligge til grunn for å verne om dette rommet. Det hadde vært spennende om Kulturrådet satte opp en post for småforlagene, så kunne vi sett hva som ville skjedd med norsk litteratur da.

Beijing Trondheim, Rune F. Hjemås

1. Forlaget Beijing Trondheim oppsto høsten 2013 som en naturlig respons på et udekket behov i Trondheims litteratur- og kunstmiljø: Vi savnet en kanal for å få utløp for, og vise frem, lokale tekstbaserte prosjekter som gjerne befant seg i skjæringspunktet mellom ulike kunstuttrykk eller ennå var i prosess. Dessuten var det viktig for oss å kunne tilby en mulig publiseringsplattform for unge talenter og bidra til å puste nytt liv i byens litteraturmiljø. Siden oppstarten har vi utgitt et årlig tidsskriftnummer samt en god bunke chapbøker og en håndfull poesiplakater med et spesielt fokus på gjendikting av amerikansk poesi. I noen av utgivelsene eksperimenterer vi også med formgivingen, som da vi utga en diktsuite som veikart eller brukte sandpapir som bokomslag. Ellers ligger det ikke noe manifest eller dulgte overbevisninger til grunn for virksomheten; om vi styrer etter en «idé» må det vel være at vi forfølger de prosjektene vi selv synes er spennende, og i det lengste håper at i alle fall et par andre sjeler på kloden deler vår oppfatning.

2. I et kommersielt marked der kampen om oppmerksomhet stadig tilspisser seg, kan man bekymre seg litt for den såkalt smalere litteraturens kår hos de store forlagene. I nr. 3 av tidsskriftet vårt, utgitt i 2015, satte vi fokus på nettopp småforlagene, og rettet blikket ut over landegrensen, mot tilstanden i land der man allerede kan se en tendens til at poesien emigrerer fra store til mindre, uavhengige forlag. Vi snakket med amerikanske Ugly Duckling Presse, Fence og Wave, samt berlinbaserte Kookbooks, danske Virkelig og Partus Press fra Island, og fikk bekreftet mistanken om at mye av den mest spennende nye litteraturen i andre land utgis på mindre forlag. Takket være gode offentlige støtteordninger er ikke situasjonen like prekær i Norge (ennå), men småforlagene bidrar likevel til å skape mangfold ved å kunne tillate seg å operere utenfor nevnte støtteordningers tidvis rigide krav til sjanger, format, opplag og kapital. Vel så viktig er det kanskje at småforlagene bidrar til litterær desentralisering gjennom å sørge for at det også foregår aktivitet utenfor Oslo sentrum.

3. Vi forholder oss i liten grad til det kommersielle bokmarkedet, så eventuelle endringer vil neppe påvirke oss direkte. Våre bøker utgis i små opplag og omsettes i hovedsak på egne arrangementer og gjennom salg på nettsiden vår. Et økt fokus på bestselgere hos de store forlagene vil som nevnt kanskje føre til at en del smalere litteratur forflytter seg over til småforlagene, slik vi har sett i andre land. Dette kan muligens gi alternative kanaler økt betydning for enkelte, men samtidig er det viktig å påse at småforlagene ikke brukes til å legitimere en ansvarsfraskrivelse fra de store forlagene, slik det ville være om de kastet fra seg alt som ikke lukter av umiddelbar profitt. Viktigheten til småforlagene ligger jo i å være et alternativ til etablissementet, ikke bare en oppsamlingskanal for ulønnsomme utgivelser.

4. At det å drive småforlag i stor grad innebærer gratisarbeid, var vi innforståtte med da vi startet, og selv om vi ideelt sett gjerne skulle ha kunnet lønne oss selv, har vi forsøkt å snu det «ideelle» til noe positivt: som ikke-kommersiell aktør er det regnskapsmessige mye enklere, for eksempel, og vi trenger ikke å føle oss forpliktet til å være mer aktive enn det vi til enhver tid har overskudd til. Slik sett stemmer det ikke helt at litteraturbransjens dårlige økonomi er mest akutt for småforlagene – i og med at vi ikke er avhengige av høy inntjening eller å levere driftsmarginer til griske eiere, er vi heller ikke så sårbare; ingen av oss får jo uansett noe betalt! Når det er sagt, så har vi alltid hatt et mål om å gå mest mulig i null slik at vi i alle fall ikke pådrar oss personlige utgifter ved driften, noe vi har lykkes bemerkelsesverdig godt med så langt. Kanskje er det en slags trøndersk nøkternhet som har sørget for at vi har holdt hodet over vannet tross alt.

Blomster & Bureau, Siri Katinka Valdez

1. Blomster & Bureau er et lystbasert og prosessorientert skrivekollektiv som ble startet i 2015 og drives av forfatterne Aina Villanger, Ane Nydal, Siri Katinka Valdez, Silje Fagerlund og Eli Vaage. Vårt motto er at vi «gir ut det vi vil når vi vil». I tillegg har vi en nettside med tekstsnutter, lydsnutter, sorte og hvite hull, og et orakel som svarer på innsendte spørsmål. Her er vårt manifest: 

«Vi begraver herved g****veldet. Vi begraver ideen om at tid er penger. Vi har ingen penger. Vi er gartnere og begravelsesagenter. Vi gir ut det vi vil når vi vil. Vi skriver uten sjangerlenker på føttene. Vi svermer rundt et tema til vi blir lei av det og buzzer til det neste. Vi holder middagsselskaper. Vi møtes analogt. Vi gjør boostende pusteøvelser og gravlegger ting i hagen. Vi maner frem et orakel. Det tar tid og det skal ta tid. Vi drar på landet når vi blir deprimerte.»

Et tema som har opptatt oss, er å gi oppmerksomhet til ulike kvinner vi stiller oss undrende til eller nysgjerrige på. Så langt i rekken har det kommet to bøker, og flere mindre tekstsnutter om dette emnet på vår nettside. Bøkene vi har gitt ut er Ane Nydal sin bok om Gulnara Karimova, O Gulnara - en fantasi over motstridende fakta (2017), samt Siri Katinka Valdez sin oversettelse av den glemte Mary MacLane, Snille Djevel befri meg (2019). Vi håper at Byråets kollektive ånd kan være til inspirasjon for andre, og vise at det finnes alternative måter å forholde seg til både den ensomme skriveprosessen, og den tradisjonelle utgiver/forfatter-formularen på.

2. Småforlag i Norge inntar en unik posisjon grunnet mulighet for innkjøpsordning og andre statlige støtteordninger. Flere av de mindre forlagene er jo også under større forlag. Så skillene er sånn sett litt konstruerte, med tanke på om de representerer en motkultur til de store forlagene. Med det sagt, er det ingen tvil om at småforlag på generell basis tar større risiko med sine utgivelser, og man ofrer både tid, penger og sjelelig arbeid på prosjekter med høy risiko. I dette ligger det jo en kime av frihet, så vel som en begrensning. Frihet i form av at man tenker mindre på markedskrefter enn skaperkraften, og man står mer fritt til å eksperimentere med form og innhold; og begrensing i form av mangel på kapital. Småforlag har derfor kanskje kortere levetid enn de større forlagene.

Det er ikke alltid at de store forlagene er den beste kvalitetsdommeren, og det er bra vi har småforlag som tør å ta opp kampen. Amalie Skram måtte selv betale for trykking av Constance Ring da Gyldendal i København mente boken inneholdt for mange «ytterliggående, realistiske scener». Og bøker på småforlag kan jo saktens bli til bestselgere, som Jarret Kobets bestselger I Hate the Internet, som ble utgitt på hans småforlag We Heard You Liked Books. Her kan man jo og skyte inn at småforlag gjerne har et tettere bånd mellom forfatter og utgiver, et vennskapsbånd, og den økonomiske fordelingen er oftere mer jevn (og rettferdig!). Ser man til andre land, hvor ytringsfriheten trues med fengsel og forfølgelse, spiller småforlag og politiske undergrunnsutgivelser en vital rolle som er verdt å ivareta.  

3. Det er vanskelig å spå, men vi kan videreformidle spørsmålet til vårt Orakel.

4. Vi kan bare svare for oss selv og referere til vårt manifest: «Vi begraver ideen om at tid er penger, vi har ingen penger». Med dette mener vi: Vi er lystbaserte, ikke businessorienterte. Dette er en sjelelig «hobby» (en idé vi har lånt fra AFVs Kenneth Pettersen), på linje med å betale for et yoga-medlemskap. Istedenfor å bruke penger på botox, sprøyter vi inn litt hønsegjødsel i det kollektive litterære rom. Men vi tar hatten av for de som prøver å leve av dette, og understreker at det er både urimelig og skadelig at det frie åndsliv er så tett knyttet opp mot kapitalen. Vi får håpe at det vil komme en tid hvor penger ikke styrer alt, og at den progressorienterte haien som svømmer rundt på det globale markedshavet snart vil svelge en stor plastpose og krepere.


Les også et intervju med den eksperimentelle poeten Monica Aasprong, som har flere småforlagsutgivelser bak seg.

Les også en samtale med Jørn H. Sværen, kongen av undergrunnen, som i år avslutter sin årlige poesiantologi.