En enda bedre debatt om instapoesien!?

Joanna Rzadkowska etterlyser «En bedre debatt om instapoesi», og jeg er enig. En slik diskusjon forutsetter imidlertid flere ting: For det første at man ikke mistenkeliggjør og karikerer hverandres utgangspunkter. For det andre at man er noenlunde enige om hva det er saken gjelder. Her står debattantene langt fra hverandre: Frode Helmich Pedersen mener at boklyrikken praktisk talt er død, og at oppblomstringen av instapoesien er den tydeligeste dødsattesten poesien kunne fått: Den tradisjonelle poesien har trukket seg tilbake til lærerværelsene, mens instapoesien brer seg som lukten av tenåringståfis i en gymsal. Camilla Holm mener Pedersen kun avviser dette nye fordi han er for tradisjonsbundet og ikke overskuer fenomenet, og heller ikke anerkjenner det mediespesifikke – og dermed mediet – ved instagram-poesien som et utgangspunkt for «ordentlig» litteratur.

Hvis man oppfattet Pedersens posisjon som konvensjonell og gammelmodig, kan man godt holde seg fast nå: Jeg tror nemlig både Pedersen og Holm tar feil. Instapoesien er ikke «dårlig poesi», eller «ikke uten videre poesi», slik Pedersen mener. Den er ikke «poesiens nye æra», slik Camilla Holm antyder, og den er heller ikke spesielt kreativ i sin bruk av de mulighetene som ligger i elektronisk tekstproduksjon. Snarere er det mediespesifikke nettopp at instagram-formatet krever et bilde, altså tekst fastholdt i en kvadratisk form – gjerne i litt fancy typografi. Slik sett er den en ytterst lite eksperimentell form for «elektronisk litteratur», uansett hvordan den distribueres og remedieres, om det nå er på kopper, t-skjorter eller som tatoveringer.

Det er etter min mening tale om et tidsmessig, snarere enn et medie- eller sjangerspesifikt fenomen. Instapoesien har lite å gjøre med og få overlappinger med den konvensjonelle, bokutgitte poesien. Den er derimot et ektefødt barn av samtiden: En ny sjanger der formen er enkel, gjenkjennelig og svært konvensjonell, og der innholdet gjerne er preget av den samme hangen til bekjennelse og selvutlevering som mye av litteraturen for øvrig, og der leseren ugjerne skiller mellom forfatter eller tekstjeg. Vi skal selvsagt ikke gi Knausgård og hans våpendragere skylden for alle de former for selvbiografisk skriving som brer seg utover verden, men det er nå engang slik at timingen var perfekt: den selvbiografiske bølgen i litteraturen bekrefter og blir bekreftet av alle de nye mediene som står til disposisjon for den som vil stille seg selv og sitt eget liv til skue. Den er autentisitetssøkende, og som vi vet uttrykker autentisitet seg best gjennom slitte klisjeer. Og den er kompakt, overskuelig og lettomsettelig. Instapoesien er en litterær bruksform som passer i selvfremstillingens og delingskommunikasjonens tidsalder, og først og fremst det.

Joanna Rzadkowska mener vi trenger en annen samtale om «hvordan slike språklaboratorier utvikler seg og blomstrer ved hjelp av ny teknologi, nye skrivepraksiser og en tilstrømning av folk som ikke må gjennom forlagenes feilbarlige silingssystemer». Dette siste er åpenbart fornuftig tenkt, for nye fenomener må vi jo undersøke (før vi eventuelt forbedrer eller forkaster dem), selv om jeg ikke mener at formatet i seg selv representerer noen teknologiske eller mediale nyvinninger. Det nye ligger i distribusjonen. Men problemet med (en potensielt kritisk vurderende, diskuterende) samtale omkring instapoesien ligger i at instapoesien – og aller minst dens lesere! – ikke har behov for den.

Ønsket om å diskutere fenomenet «instapoesi» føles også litt gammelt, ja, det føles litt 2018. Dette var nemlig året den bredere offentligheten ble introdusert for fenomenet gjennom en rekke essays og oppslag, vi fikk vite «How Instagram Saved Poetry» (i The Atlantic), og vi utdaterte, tradisjonelle kritikere fikk høre at vi står i veien for en demokratisering av poesien: «Roll your eyes all you like, but Instagram poets are redefining the genre for millennials» (i mashable.com). Det var året der instagramdronningen Rupi Kaur passerte 3,5 millioner solgte eksemplarer av sin debutsamling milk and honey (2014), og dermed (ifølge diverse nyhetsoppslag) gikk forbi Homer som «verdens mest solgte poet». Det var også året der instapoesiens uunngåelige overlapping med kjendisindustrien ble tydeliggjort, i og med levenet rundt den anonyme instapoesikjendisen «Atticus» med sine nær en million følgere – som både ble avslørt og beskyldt for plagiat av en rivaliserende instapoet. Og det var året der instapoesi-markedet ble gjenstand for noen spede forsøk på diskusjon og kritikk. Mest kjent er nok Rebecca Watts’ kritiske artikkel «The Cult of the Noble Amateur» (i PN Review 239). Watts skapte furore ved å påpeke det åpenbare, nemlig at instapoesien har lite å gjøre med det vi tradisjonelt oppfatter som poesi, mye å gjøre med tidens medielogikk, og dessuten peker i retning av en dyrking av det enkle og ekte. Det «enkle» ville ikke vært et problem i seg selv, om det ikke var for at det også kom sammen med en aggressiv holdning overfor det konvensjonelt «vanskelige» eller «lærde». Ja, denne nye generasjonen poeter ville ikke bare skrive direkte om sine egne liv, de ville også skjerme seg selv mot påvirkning utenfra, fra den litterære tradisjonen, og at den slik sett også iscenesetter en motsetning mellom «boklyrikk» og denne nye formen. Det verste ved dette nye fenomenet, avslutter Watts, er imidlertid at den fører til en feiring av «amateurism and ignorance».

Men dette er ikke en effekt av instapoesien, dette er dens hovedsak: nærhet, ekthet, en direkte kobling til poeten selv. Pedersen prøver seg med å teste det gode, gamle originalitetskriteriet på Trygve Skaugs siste diktsamling i sin anmeldelse i Morgenbladet, men finner lite annet enn «personlig sjarm». Men poenget her er at «språklig originalitet» strengt tatt ikke har noen relevans, ettersom dette handler om nærhet med enn om nyhet. Medial «nyskaping» er det som antydet heller ikke rimelig å kalle det. Men som brukstekster kan det ikke nektes for at instapoesien har verdi – også gjenbruksverdien av mange av diktene virker å være stor. Trygve Skaugs kjente “Dette er en ode”-dikt, som ble delt etter at Ari Behn begikk selvmord, er et godt eksempel: Dette er en tekst som totalt mangler spesifisitet og tilknytning til situasjonen, til hendelsen, til personen, og kan slik sett gjenbrukes i enhver situasjon som handler om det tragiske i at noen dør for egen hånd. Det gjør det muligens til et godt bruksdikt, men unektelig (og paradoksalt) til et nokså upersonlig minnedikt. Det vil si: Det personlige ligger ikke i diktet, men hos avsenderen. Det er selve leserkontrakten for instadiktet.

Tilbake til start: En enda bedre debatt om instapoesien bør ta utgangspunkt i at denne relativt nye sjangeren ikke er en «konkurrent» til eller «erstatning» for den tradisjonelle boklyrikken. Instagram-diktet er noe annet. Men hva? Den er kanskje et moderne epigram? En intim aforisme? Selvbiografisk haiku? Det står åpent, så her er det bare å forsyne seg. Gjerne litt grådig.

Eirik Vassenden (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen.

BLA 2/20.