Alle disse instadiktene, ikke visste kritikerne at de var selve poesien

«Med all respekt til Frode H. Pedersen: Han tar feil i at den manglende poesikritikken først og fremst skyldes at poesien mangler en levende rolle i norsk offentlighet», skriver Camilla Holm i respons til Frode Helmich Pedersens metakritiske essay fra forrige måned.
19.02.2020 - 13:05

Frode Helmich Pedersen skriver i siste BLA at poesikritikken er i krise, og legger mye av grunnen på at folk bare ikke bryr seg om poesien lengre. Hva er det egentlig som feiler folk, spør han. Leserne bryr seg mer om poesi enn på lenge vil jeg heller hevde, og mener et viktigere spørsmål er: «Hvorfor bryr ikke kritikerne seg om poesien når alle andre gjør det?».

Responsrommet

Denne kommentaren er en respons på Frode Helmich Pedersens essay «Poesi + kritikk = krise», på trykk i BLA 1/20.

BLA tar gjerne imot korte eller lange kommentarer til tekstene på trykk. Send inn bidrag til ulla@bokvennen.no eller even@bokvennen.no.

For kritikken av poesien er kanskje i krise, men det er ikke fordi poesiens æra er forbi, som Helmich Pedersen påstår. Tvert om har poesiens nye æra kommet som julekvelden på kjerringa, og kritikerne synes å stå enda mer uforberedt på hvordan de skal forholde seg til en lyrikk som ikke først og fremst er å finne i boklige diktsamlinger, og som også ser ut til å operere under en ny post-postmoderne poetikk.

Vekk med boka

Jeg finner meg selv sjelden uenig med Frode H. Pedersen, og jeg berømmer hans engasjement for litteraturformidling. Han er et forbilde for mange andre akademikere som glemmer hvor interessant den kunnskapen de sitter på faktisk kan være for andre. Derfor er det med ærefrykt at jeg nå tar til tastaturet for å plukke en høne med Frode. Men når jeg nå gjør det, er det fordi jeg – som forsker innenfor litteraturformidling, med fokus på litterære samtidsfenomener som instapoesi – ser at jeg har litt å komme med. For om vi bare legger vekk boka et øyeblikk (i dobbel betydning), er poesien utrolig vanskelig å komme unna i dagens sosiale mediemiljø. For å ta ett eksempel: Hvem kom unna delingen av Trygve Skaugs «Dette er en ode til»-dikt etter Ari Behns selvmord? Og hvem kan ikke også neste verselinje, uten å tenke særlig over det?

Derfor synes jeg det først og fremst fremstår som underlig å knytte poesien så tett til boka som det Pedersen gjør. Med mindre han faktisk mener at poesi per definisjon innebærer å være trykket i bok.  Er poesiens æra forbi fordi den har gått over i andre former? Pedersen hevder at sanglyrikken har overtatt poesiens tradisjonelle rolle. Men er ikke sanglyrikk poesi i seg selv? Mener han kanskje i stedet at sanglyrikken har overtatt diktsamlingens tradisjonelle rolle? I så fall er jeg enig. Og for å virkelig slippe en bombe i litteraturvitenskapens penstue her: Jeg hater diktsamlinger (ok, kanskje ikke alle. Men det slår meg at de fleste er utgitt kun fordi den eneste måten å gi ut et dikt på er å utgi dem i en diktsamling). Ofte står diktsamlinga til hinder for at et dikt som et selvstendig verk skal bli verdsatt. For å sammenligne med musikken: Konseptalbum kan være sjukt bra, men noen låter gjør seg også best alene. Spotify og SoundCloud har på mange måter frigjort låter fra å bli tvunget inn i å være en del av en noen ganger fiktiv og traust helhet: albumet. Instagram gjør mye av det samme for diktene.  Et dikt får på den måten mer frihet til å bli en del av allmennheten. Det leses som et selvstendig verk, kan deles, brukes og spares på.

Som instapoesi kommer diktene til sin rett. Dette er et fenomen Pedersen selv nevner kort i avslutningen av teksten sin, men han vier det ikke noe særlig oppmerksomhet utover det. Til tross for at det i Skandinavia er publisert og lest minst 55 000 dikt på Instagram siden høsten 2012. Som en som forsker spesifikt på instapoesi som et sosialt og estetisk fenomen er det nettopp dette jeg ser som det tydeligste beviset på at poesiens allmennkulturelle relevans er godt vedlikeholdt.

Samtidig er det nødvendig å holde tunga rett i munn når man snakker om instapoesi. Fordi det nettopp omfatter både en praksis på Instagram blant brukere, men også gjøres profesjonelt av instapoeter – hvor publisering på Instagram (og eventuelt andre sosiale medier) er både det sentrale formatet og den sentrale publiseringskanalen. I tillegg er det også mange uttalelser om hva instapoesi er i den offentlige diskursen, som farger oppfattelsen av at all instapoesi er for eksempel feelgood. Men en slik beskrivelse passer ikke så godt til dikt som tar opp temaer som kjønn, seksualitet og rasisme. Mangelen på kunnskap om instapoesiens kompleksitet er kanskje grunnen til at det blir oversett av akademikere og kritikere, de som «betyr noe» i ordskiftet.

Appellerende dikt

At instadikt blir publisert på en bildedelingsplattform gjør også noe med hvordan man forholder seg til diktet. Den visuelle presentasjonen betyr mer, på samme måte som sanglyrikken hjelpes av sin musikalske innpakning. I noen tilfeller er lyrikken også helt avhengig av denne ekstra dimensjonen. Men at det blir publisert på Instagram gjør også at diktet finner sin plass i den hverdagslige estetikken som er gjennomgående for det som publiseres på det sosiale mediet – som feriebilder, matbilder, og selfier. Å publisere diktet som bilde er også en måte å gjøre det visuelt appellerende, å skape nye veier inn til verdsettelse av poesi. Samtidig som også enkelte (som den populære instapoeten Aleksander Fallo) eksperimenterer med hvordan man kan forstå diktet også som et bilde – hvor plassering og størrelse på tekst brukes som virkemidler i relasjon til firkanten det publiseres i.

Videre viser andre re-publiseringer at instadiktene knytter seg til det hverdagslige materielt sett også, gjennom at diktene av instapoetene kan kjøpes innrammet til å henge på veggen, trykket på kaffekopper, som del av strikkemønstre og trykket på t-skjorter. Folk kjøper altså poesi som aldri før.

Kanskje er det også en annen poetikk vi ser tar form her, hvor meningsinnholdet skal være klarere og budskapet tydeligere, det skal kunne koble mennesker sammen, koble leser og tekst. Som Audre Lorde en gang skrev om hva poesi skal være: «a revelatory distillation of experience, not the sterile word play that, too often, the white fathers distorted the word poetry to mean». Og jeg vil hevde at det nettopp er frigjøringen fra boka som har gitt poesien sin allmenkulturelle relevans igjen. At det vi skriver om er destillerte, gjenkjennbare opplevelser og livserfaringer med en poetisk brodd.

Det er nettopp her jeg mener kritikken feiler: Først ved å stå ovenfor en ny poetikk. Her ligger musikken et hestehode foran, hvor stilarten setter et mye tydeligere premiss for hvordan man bedømmer den. For det er en forskjell på klassisk og country uten at man trenger si at det ene er bedre enn en det andre. Dernest at det for kritikerne virker som de er tatt på senga og ikke vet hvordan de skal bedrive poesikritikk som ikke er koblet til en diktsamling, en trykt bok. Hvordan skal man kritisere denne nye formen for poesi? Og hva skal kritiseres? Ett og ett dikt av gangen? Eller selve instapoeten i betydningen den stadig voksende samlingen av dikt ved en poets webside eller Instagram-arkiv? Lyrikken trives best når den ikke er bundet til et medium, men det gjør den kanskje også utfordrende å kritisere. For blant alle de de 55 000 diktene på Instagram trenger vi sårt noen som kuraterer, noen som plukker frem og plukker det fra hverandre, som bringer det som bør bli mer synlig frem. Slik at vi lesere kan finne våre neste instapoeter å lese, enten det er Alexander Fallo og Aon Raza Naqvi (for de som liker hip-hop og indie), Trygve Skaug (for de som liker pop og country), eller livetuniversetalt og poesitaake (for de som liker shoegaze og drømmepop).

Den virkelige kritikerkrisa

Jeg mener Frode H. Pedersen kommer med en ganske sentral observasjon når han skriver at «saken er antagelig at den gjengse anmelder rett og slett ikke leser noe særlig lyrikk». Og dette er jeg også enig med han i. Men når det først gjøres blir jeg også skuffa, fordi det virker som den eneste lyrikken som blir anmeldt (med unntak av sanglyrikken, som kan få sin kritikk av musikkanmeldere) er utgitte diktsamlinger i bokform.

Med all respekt til Frode H. Pedersen, som jeg alltid leser med stor lyst hver gang han skriver noe, må jeg i dette tilfellet si at jeg tror han tar feil i at den manglende poesikritikken først og fremst skyldes at poesien mangler en levende rolle i norsk offentlighet.

Det store flertallet av nordmenn kan neppe nevne tittelen på en eneste diktsamling, men jeg tror de kan nevne et dikt de har lest, delt og som betyr noe for dem. Eller en poet de følger på Instagram. Og jeg tror at vi vil se tilbake på denne tiden som tida da diktet frigjorde seg fra diktsamlingen – og ble viktig igjen. Ble popukulturell. Kritikerne, derimot, virker det som er kommet helt i utakt med lyrikken. Og spørsmålet blir om noen vil ta på seg ansvaret for å se utenfor bokas permer. For vi trenger en levende kulturkritikk som anmelder den levende poesien. 


Camilla Holm (f. 1987) er doktorgradsstipendiat i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet, og tilhører forskergruppa Litteratur- og kulturformidling. Hennes interesseområde er digital kultur og hun forsker for tiden på instapoesi som et estetisk og sosialt fenomen fra et medieøkologisk perspektiv.


BLA 2/20.