Vi trenger en bedre debatt om «instapoesi»

«I både BLA og Klassekampen har hele denne debatten begynt å handle om et slags 'for eller mot' Instagram-poesi, der de aller fleste som uttaler seg er uvitende, uforstående og avvisende til fenomenet», kommenterer poet og kritiker Joanna Rzadkowska.
26.02.2020 - 09:04

RESPONSROMMET

Denne kommentaren er en respons på Frode Helmich Pedersens essay «Poesi + kritikk = krise», på trykk i BLA 1/20, samt Camilla Holms kommentar i BLA 2/20 og Helmich Pedersens motsvar på denne.

BLA tar gjerne imot korte eller lange kommentarer til tekstene på trykk. Send inn bidrag til ulla@bokvennen.no eller even@bokvennen.no.

Avisene og tidsskriftene skriver for tiden mye om Instagram-poesien og såkalt nyenkel poesi. Det virker som en gyllen anledning til å lære mer om disse fenomenene, altså om folk som skriver og leser poesi på sosiale medier. Vi kunne ha fått nyss om teknologiske nyvinninger og generelt utvide horisonten litt. Det er også – for min del – gøy å lære om poeter man kan begynne å følge på Instagram. Samtidig har debatten vært preget av en viss latskap, særlig i fordømmingene av denne typen poesi som «lettvint og lettkjøpt», slik Aftenpostens kritiker Preben Jordal formulerte det på Twitter. Poet og bibliotekar Paal Bjelke Andersen uttaler til Klassekampen at disse diktene generelt ikke snakker til ham som er en mann på over femti år, da de – ut ifra hans observasjoner – er skrevet av «relativt unge kvinner».

I Bokvennen Litterær Avis har også kritiker Frode Helmich Pedersen kommet med utfall av ulik art. I sin første tekst gjorde han noen gode observasjoner rundt kritikeres berøringsangst knyttet til ny poesi, og en generell forsiktighet og manglende interesse i poesidekningen («Poesi + kritikk = krise» i BLA 1/20). Dette er noe jeg kan kjenne meg igjen i. Imidlertid lar Helmich Pedersen sjelden storskytset støve ned på våpenlageret, mot slutten av teksten erklærer han likeså godt at «poesiens æra er over», tilsynelatende fordi han mener at dikt ikke er virkelig viktige for folk lenger. Man blir påminnet om da han erklærte romanen for død i Vinduet for noen år siden. Heldigvis nyanserer stipendiat Camilla Holm dette bildet i sitt tilsvar (BLA 2/20), der hun viser at poesien på ingen måte er død, men den lar seg ikke alltid fange mellom to permer, tvert imot infiltrerer den stadig nye publiseringsplattformer og ulike måter å bli delt på.

I både BLA og Klassekampen har hele denne debatten begynt å handle om et slags «for eller mot» Instagram-poesi, der de aller fleste som uttaler seg er uvitende, uforstående og avvisende til fenomenet (med Holm som et hederlig unntak). Kan man kritisere Instagram-poesi uten å ha Instagram? Joda, hvis du har gjort et visst forarbeid og undersøkt empirien før du feller en dom. Hvis du ikke har gjort det forarbeidet, og til og med mener at du ikke trenger å gjøre det, så vil debatten være preget av at man nesten utelukkende snakker om Trygve Skaug (som er Instagram-poeten for dummies). Frode Helmich Pedersen (som også har anmeldt Skaug i Morgenbladet) viser med ettertrykk sin manglende vilje og nysgjerrighet ved å ikke engang ta seg bryet med å oppsøke disse diktene. Han skriver i slutten/konklusjonen av sitt siste innlegg i BLA, under tittelen «Instapoesi er ikke uten videre poesi» (på nett 24.02.20): «Hvis noen kan vise meg et instadikt av høy kvalitet, er jeg lutter øre». Her må vi ile med dikt til mannen som ikke vil ut av lenestolen. Han sammenligner heller ikke «instapoetene» med noen relevante skikkelser, tvert imot drar han bare frem en gjeng kanoniserte poeter og en venn fra Bergen, med en gjennomsnittsalder på 69,33 år.

Ja, så var det dette med demografi. Instagram-appen ble lansert i 2010, og blir i større grad brukt av unge enn eldre folk. Ifølge BI-rapporten «Bokforbruk, bibliotek og lesing i digitale tider» (2019) er det tenåringer og tjueåringer som leser mest på telefonen, mens trettiåringene er de som leser mest på lesebrett. Over denne alderen går det i tiltagende grad i papir. Hvordan skal jeg få en større forståelse for ny poesi på skjerm, når gruppen som blir intervjuet i mediene på ingen måte sammenfaller med gruppen som faktisk leser poesi på disse plattformene? Det er ingen innvandrere som intervjues, få kvinner, mange menn, og gjennomsnittsalderen vaker rundt femti år. Jeg får heller inntrykket av at media slipper til gjengen som har en mening om alt, og blir glade uansett hvorfor journalisten ringer.

Helmich Pedersen beviser videre sin manglende befatning med fenomenet ved å skrive: «Den ‘poesien’ som skrives på instagram har minimal berøring med litteraturmiljøene og er stort sett skrevet av glade amatører uten redaksjonell vurdering eller bistand. Resultatet blir deretter.» Dette er en påstand som er svært lett å falsifisere. Som et av flere mulige eksempler kan man ta poet Kjersti Wøien Håland, som skrev en poetisk julekalender på Instagram, som i neste rekke ble bok under tittelen «Ikkje vekk dei vaksne» (Flamme forlag, 2019), en utgivelse som er på høyde med det andre gode hun har skrevet. Hun er en poet som omfavner mangfoldet av publiseringsmuligheter, da hun også har en ukentlig poesispalte i Dag og Tid under tittelen «Politikk og Lyrikk». Instagram er et stort sted (og heller ikke en sjanger); her finnes poesiinteresserte folk både i periferien av og i selve kjernen av litteraturmiljøet.

Jeg skulle gjerne ha lest enda mer om hvordan slike språklaboratorier utvikler seg og blomstrer ved hjelp av ny teknologi, nye skrivepraksiser og en tilstrømning av folk som ikke må gjennom forlagenes feilbarlige silingssystemer. Men på grunn av medias latskap i bruk av kilder og visse eldre herrers trang til ryggmargsreflekser om «ungdommen nå til dags …» føler jeg meg rett og slett snytt for dette. Som et alternativ får jeg heller utforske noen av Instagram-poetene stipendiat Camilla Holm har tipset om, som Yrsa Daley-Ward eller Aon Raza Naqvi. Det virker som bedre bruk av min tid.

 

Emneord: 
Tags: