Den sunne irreveransen for Dag Solstad

Frode Helmich Pedersens analyse av høstens Solstad-mottakelse er slapp, mener Jon Rognlien: «Helmich har ikke blikk for Solstads aldri hvilende koketteri og den skarpe bevisstheten om sosiale spill som har preget alt hans verk».
13.01.2020 - 11:35

«Norsk litteraturkritikk kom ikke særlig godt ut av møtet med Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen», kunne BLA fortelle sine lesere i desember 2019. Litteraturkritiker og amanuensis Frode Helmich Pedersen oppsummerte i artikkelen «Den usunne reverensen for Dag Solstad» det kollegiale forfallet blant kritikere og pekte på forfatterens svekkede litterære krefter, eksemplifisert gjennom den krakilsk-teatralske responsen Solstad formulerte på Klassekampens jakt etter ortografiske idiosynkrasier i forfatterens siste bok. Siden jeg er en av de kritikerne som i artikkelen hevdes å ikke «beholde buksene på i møte med denne romanen», er det fristende å tenke litt høyt rundt Helmich Pedersens slappe analyser.

Helmich Pedersen er en djerv og stridsglad litterat, og det er prisverdig at han vil gå i rette med den reveransen han ikke uten grunn mener preger store deler av Solstad-resepsjonen – både verk og person. Imidlertid er han kanskje ikke klar over at han her beveger seg i godt opptråkket terreng. Slik irreverans for det hellige monster er både sunn og morsom, og er blitt fremmet mange ganger, kanskje aller best av litteraturkritiker Maria Kielland Krag.

Hvor god er egentlig Dag Solstad?

Litteraturseksjonen i kritikerlaget hadde en møteserie med fellestittelen «Hvor god er egentlig …». Der ble flere forfatterskap debattert etter innledning fra to kritikere fra hver sin side av spørsmålet om hvor god forfatteren var – Hanne Ørstavik, Georg Johannensen, Tor Ulven, Linn Ullmann osv. Et høydepunkt i serien var møtet om Dag Solstad, der en begeistret Arve Kleiva møtte en syrlig Maria Kielland Krag. Krags innlegg ble senere publisert i Klassekampen, 18. 12. 2002. Hun åpnet ballet slik:

«Det er en rar ting som skjer når det kommer en ny bok av Dag Solstad. Det er som om det siver ut en tynn gass som legger seg over Litteratur-Norge. En tynn gass med bedøvende effekt som inntas samtidig med at boken leses landet rundt. I denne bedøvede tilstanden blir mennesker som vanligvis er i stand til å ha både dømmekraft og egne meninger måpende og helt fårete i blikket. Den tynne bedøvende gassen som brer seg utover landet, er Solstads syntaks, for at han er god til å skrive, er ikke mulig å underkjenne. På denne måten blir Solstads lesere, som til vanlig er ærgjerrige og kritiske mennesker, til en kaklende flokk som sikler av begeistring. Hvor har det blitt av skammen, spør Solstad, skammen er en forutsetning for sivilisasjon, sier han. Herregud, for en klok tanke, stønner leserne, mens sikkelet renner i strie strømmer.»

Eksentrisk

Etter å ha harselert over fem kritikeres begeistring, blant annet ved hjelp av en dum feilsitering fra min anmeldelse[1], framhever Helmich Pedersen altså tre kritikere som har klart å beholde buksene på i møtet med romanen. Men han har ikke særlig respekt for dem heller. Og det er lett å være enig i at flere av anmeldelsene av boka ikke er blant anmeldernes beste tekster. Noen av dem har utvilsomt åndet inn den gassen Krag beskriver. Men det har også Helmich selv, viser det seg.

Han slår på stortromma og hevder at det er «hevet over tvil at Dag Solstads forfatterskap vil bli stående som det sentrale norske forfatterskapet i siste halvdel av det tyvende århundre.» Dette er det nok mange som mener, men det er jo helt feil. For hva skal det bety å være «sentral» i en slik sammenheng? Det må jo være at det står midt i sentrum for alle – eller iallfall de fleste – forfatterskap mellom 1950 og 2000. Det gjør det ikke. Solstads forfatterskap er eksentrisk. Det er noe helt for seg selv. Allerede som ml-forfatter skrev han helt utenfor det han selv bidro til å definere som rett arbeiderlitteratur. Man kan gjerne hevde han er viktigst, best eller dypest og kanskje øver en magnetisk tiltrekning på Helmichs vitenskapelige kolleger, men å utrope ham til «sentral» er nettopp et utslag av usunn reveranse.

Helmich mener, i likhet med Bernhard Ellefsen i Morgenbladet, Arne Borge i Vårt Land og flere andre, at den tredje boka om Bj. Hansen ikke er like god som den første. Her må det rangeres og kåres! De er skuffet over at en aldrende mann i slutten av sitt forfatterskap ikke skriver like energisk som da han var 48 år gammel. Det blir som å klage over at Solstad ikke har like mørkt hår som han en gang hadde. Som å klage over at alderdommens verk ikke har eksakt samme glød som det som ble skrevet i ungdommelig overmot. Hvilken overraskelse! De har tatt i seg så mye gass at de ikke makter å lese den foreliggende boka på dens egne premisser, som det den faktisk er – en traktat om kunsten å dø. De mener det burde vært en annen bok.

Narrestikker

Det verste er likevel at Helmich faller pladask for Solstads narrestikker i det burleske «oppgjøret» med Klassekampen. At amanuensen ikke makter å se det villede absurde i Solstads krav om at avisens sider skulle erklæres «døde og maktesløse» og «fjernes fra lesernes bevissthet», røper en manglende irreveranse hos ham. Han tar forfatteren alvorlig på en tyngre og langt mer underdanig og usunn måte enn han bør tas.

Helmich har ikke blikk for Solstads aldri hvilende koketteri og den skarpe bevisstheten om sosiale spill som har preget alt hans verk, helt fra Gombrowicz-pastisjen i Irr! Grønt!, gjennom karikaturene av ml-rørslas himmelstormere og fram til den pirandellianske meningsimplosjonen i de senere verkene.

De mange studiene av å være seg bevisst de rollene man spiller, passivt og aktivt, forutsigelig og i brudd, preger hele forfatterskapet. Denne bevisstheten har imidlertid ikke gjort Solstad kynisk, og det er derfor han klarer å være både levende og seriøst indignert, og samtidig medvitende om hvilke roller han dermed inntar. Nettopp i overdrivelsen røper han sin tveeggede posisjon. Oppgjørsartikkelen kan leses som nærmest en parodi på gammel-ml-ernes evig messende veklage over Klassekampens mange svik, særlig i lys av hans takknemlige mottakelse av avisas Neshorn-pris kort tid etter «oppgjøret». Men det er mer i den.

Kosmisk pessimisme

Det er mulig Helmich Pedersen er blind for Solstads tvisynte håndtering av sin dype kosmiske pessimisme, men en slik brist i forståelsen av kunstverket tilsier at han ikke burde ha stilt seg opp på såpekassa for å utrope det samlede kritikerkorps til en bukkende og skrapende heiagjeng for et falmet geni. Vi kan ikke vite hva som beveger forfatterens forfjamsede vakling mellom tvisyn og arroganse, det feltet så mange forfattere beveger seg på. Men som kritikere er vi i vår fulle rett til å betrakte Solstad som et voksent menneske som vet hva han gjør. Vi kan trygt gå ut fra at han har humor, og at han har en videre hensikt med det han skriver enn bare å utøve sin «megalomani», som Helmich foraktfullt kaller det.

Solstads innlegg mot Klassekampen inneholdt en viktig påpekning av et populistisk drag i avisas kulturredaksjon, eksemplifisert ved den billige jakten på grammatikalske blundere, noe som er helt absurd for de av oss som har lest Solstad jevnt og trutt siden 25. septemberplassen. Hans frimodige, eksentriske bruk av det norske lingvistiske systemet har alltid kunnet by på aha-opplevelser og elegante punkteringer, og tilhører selvfølgelig den kunstneriske frihetssfæren. Å ikke se det, er et forfall. Et tegn i tiden.

Mer interessant enn dette, er Solstads eksemplifisering av det populistiske draget i Klassekampens dekning av det nye Forfatterforbundets stormløp mot den etablerte orden i det litterære kretsløpet her til lands. Relativiseringen av kvalitetsforståelsen, og den kiosklitterære jakten på stipendmidler, truer selve det byggverket Solstad og hans kvalifiserte kolleger bor i. Dette kan man mene er en god eller en dårlig ting, men det er ingen grunn til å stusse over at Solstad plages av denne tendensen, også i «hans egen avis».

Det lukter gass

Dette forfallet klinger igjen i den dramatiske sluttscenen i Solstads siste roman, som Helmich, i likhet med flere av de kritikerne han ser buksene på, har problemer med å forstå. Det ligger naturligvis ikke noen analyse av «metoo-fenomenet» i den dramatiske scenen der Hansen blir anklaget for å se på puppene til sønnesønnens kjæreste NN. Helmich sier at denne scenen aldri kan bli «noen genuint litterær behandling av den type fenomener som forårsaket metoo-bevegelsen», mens Bernhard Ellefsen slår fast, slik bare en megaloman kritiker kan gjøre: «Som kritiker av metoo-bevegelsen er Solstad ikke interessant.» Her lukter det gass. Hvorfor skulle denne scenen heller være det de to skulle ønske den var?

Dette er en metaforisk maktkamp, en hektisk sjalusiscene der to motstridende litteratursyn kjemper om sønnen Wiggos sjel, så å si. NN er en moderne kvinne, i buksedress og med et løsthengende slips, og hun har uttrykt sjokk over at Bj. Hansen har så mange bøker. Og at de er så møkkete. Hun sier flåsete at de kan vaskes med vann og såpe (akkurat slik mange vil at Solstads tekst skal vaskes for kommafeil). Hun har driti seg ut, og har vel skjønt det når hun plutselig roper ut at Hansen ser på puppene hennes. Hun toger ut av leiligheten. Wiggo blir fortvilet, han mener dette må være en misforståelse, men Hansen selv sier: «Kanskje jeg gjorde det». Deretter bærer det opp på Enerhaugen og vi får den lystige kastreringsscenen som markerer slutten på Hansens serie av overskridende handlinger. Han forble tro mot sitt motkulturelle forsett helt til det siste.

Idiotforklare lesere

Kløktigere lesere enn Helmich har sett at NN-skikkelsen speiler en type moderne litterater som nettopp er kulturrelativister og anser bøker som potensielt nedstøvede problemer. Hansen er rasende sjalu over at hun kanskje vil klare å kapre Wiggos litterære sjel og forvandle hans autentiske, begeistrede interesse for den egentlige litteraturen til å bli et forretningsanliggende. Solstad fremstiller dette viktige eksistensielle dramaet på sin sedvanlig burleske måte, og «oppgjøret» med Klassekampens kulturdekning er en adekvat videreføring av denne bekymringen.

Jeg er selv bekymret for NN-enes økende dominans i litteraturens verden, og jeg håper at Helmich – og alle andre vettuge kritikere – deler denne bekymringen, istedenfor å idiotforklare lesere som gleder seg over Solstads spreke svanesang.


Jon Rognlien (f. 1960) er oversetter, kommentator og litteraturkritiker i Dagbladet.

Denne kommentaren er en respons på Frode Helmich Pedersens essay «Den usunne reverensen for Dag Solstad», på trykk i BLA 11-12/19.

BLA tar gjerne imot kommentarer til tekstene på trykk. Send inn bidrag til ulla@bokvennen.no eller even@bokvennen.no.


[1] Helmich siterer meg slik: «Jon Rognlien skriver i Dagbladet at boken er «suveren» og mener den er «et moderne traktat om døden» (sic). Det jeg skrev var: «Det er en beskjeden, lystig og suveren bok Solstad nå tilbyr sine lesere. På sitt helt særegne vis klarer han å skape en moderne ars moriendi – en traktat om kunsten å dø». Jeg sier altså ikke at det er et (!) traktat om døden – men en traktat om kunsten å dø. Og det er boka, om enn Helmich ikke ser det. Det er mulig han heller ikke vet hva ordet suveren faktisk betyr.


BLA 1/20