Den usunne reverensen for Dag Solstad

Norsk litteraturkritikk kom ikke særlig godt ut av møtet med «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen», mener Frode Helmich Pedersen.
04.12.2019 - 10:41

Som jeg skrev i et tidligere nummer av dette bladet (9/19), er det hevet over tvil at Dag Solstads forfatterskap vil bli stående som det sentrale norske forfatterskapet i siste halvdel av det tyvende århundre. Man kan derfor si at den norske kritikerstanden settes på en særlig prøve hver gang Solstad utgir en ny bok (noe som ikke lenger er noen hyppig foreteelse). Grunndilemmaet er dette: Skal man rose boken simpelthen fordi den er skrevet av Solstad, og som sådan uvegerlig vil være mer interessant enn det meste som ellers kommer ut her til lands? Eller skal man legge listen høyere, og faktisk møte dette forfatterskapet med den kritiske motstanden det fortjener?

Kritikernes ærbødige respons

Da Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen utkom tidligere i år, var det lite som tydet på at kritikerne var forberedt på å yte motstand. I VG mente Sindre Hovdenakk at romanen er en «energibombe» fra perm til perm, BTs Gro Jørstad Nilsen kaller boken «en utrolig vittig opprørsroman, Jon Rognlien skriver i Dagbladet at boken er «suveren» og mener den er «et moderne traktat om døden», NRKs Leif Ekle finner at den «vesle boken» rommer både døden, samtiden, eksistensen og alderdommen, mens Trond Haugen i Dagsavisen nærmest roper mot oss, vill av begeistring, at vi alle sammen kan glede oss noe vanvittig til at også vi snart skal få nyte denne nye genistreken i fulle drag. Står dette storskrytet virkelig i et rimelig forhold til Solstads bok?

Av de anmeldelsene jeg har lest, er det bare Ingunn Økland i Aftenposten, Bernhard Ellefsen i Morgenbladet og Arne Borge i Vårt Land som beholder buksene på i møte med denne romanen. Økland mener romanen inneholder mye slapp gjenbruk av de tidlige romanene, og at det altså ikke er særlig mye å hente her, selv om boken i hennes øyne tar seg opp når Bjørn Hansens sønnesønn Wiggo dukker opp og lager litt dynamikk i handlingen. Men hun liker ikke den mye omtalte avslutningsscenen. Bernhard Ellefsen er påpasselig med å hylle Solstad innledningsvis som «Norges viktigste romanforfatter siden Hamsun», før han i et forsiktig innpakket språk skriver det jeg oppfatter som en tydelig negativ kritikk av årets roman. Arne Borge mener på sin side at Solstad ikke lenger er helt på høyde med de sosiale fenomenene han beskriver. Ikke desto mindre mener han boken er bedre enn det meste annet. 

Metoo-opptrinn uten berøring med virkeligheten

Til tross for disse hederlige unntakene, synes jeg ikke at norsk litteraturkritikk kom særlig godt ut av møtet med Dag Solstads siste roman. Det skal nemlig godt gjøres å ikke se at Solstads stil i denne boken er påfallende avbleket og mindre energisk sett i forhold til hans tidligere verker.            Det er riktignok forståelig at lesere har funnet ting å glede seg over også her, for eksempel i den aldrende Hansens refleksjoner over døden, eller i hans forhold til barnebarnet Wiggo. Det jeg virkelig finner helt uforståelig, er at så mange påstår å ha hatt glede av de avsluttende opptrinnene med Wiggos kjæreste, den såkalte bloggerinnen «N. N.». Det dreier seg her kort fortalt om at N.N plutselig blir krakilsk fordi hun mener at Bj. Hansen har stirret på brystene hennes, hvorpå den gamle mannen etter litt om og men hevner seg ved å klippe av slipset som pryder hennes «buksedress». Problemet er ikke at Solstad med dette kritiserer metoo-bevegelsen, men at han har gjort det alt for lett for seg selv ved å rette kritikken mot en merkelig stråmann som bare eksisterer i hans eget hode. N.N er totalt og komplett ufyselig, like åndløs som hun er suksessfull, og scenen med den påståtte puppeglaningen mangler enhver nyanse, enhver ambivalens – og kan dermed aldri bli noen genuint litterær behandling av den type fenomener som forårsaket metoo-bevegelsen. Slipsklipperen Bjørn Hansen fremstår for meg, i bokens siste scener, som totalt ribbet for verdighet, og jeg har vanskelig for å tro at det faktisk var dette Solstad prøvde å oppnå.

Angrep på kunstens frihet?

Når så mange anmeldere har trukket frem denne avslutningen som særlig frydefull, klarer jeg ikke å forstå dette som noe annet enn uttrykk for en innbilt litterær nytelse som må ha kommet i stand som følge av overdreven reverens for forfatteren Dag Solstad. At Solstad selv ligger under for en lignende reverens, fikk vi se tydelige tegn til i kjølvannet av Klassekampens oppslag onsdag 23. oktober, hvor det ble pekt på at Solstads siste roman inneholder en del språklige feil og slurv. Solstad slo kraftig tilbake, i en artikkel han kalte «et oppgjør», hvor han omtaler seg selv i tredjeperson og i fullt alvor anser påpekningen av slurvefeil i romanen for å være et «angrep på kunstens frihet». Han krever at avisen erklærer sidene for døde og maktesløse, han vil ha oppslaget fjernet fra både sin egen bevissthet og alle lesernes bevissthet, og så videre.

Selv om de fleste nok kan gå med på at Klassekampens oppslag var vel snusfornuftig, særlig i vektleggingen av kommaregler, som intet fornuftig menneske legger overdreven vekt på, er det ikke til å komme forbi at Dag Solstad i sitt oppgjør med avisen Klassekampen fremstår som en forfatter som for lengst har mistet siste rest av bakkekontakt. Og det er han selvsagt i sin fulle rett til å gjøre, men hvorfor rykker det ene kulturmennesket etter det andre ut på sosiale medier og hyller Solstads forurettede selvforherligelse som det største som har skjedd i norsk polemikk på lange tider? Jeg mener, Klassekampen påpeker at boken har lovlig mange slurvefeil – og så er plutselig en hel skare av Norges mest erfarne lesere med på at dette skulle være et angrep «på kunstens frihet»?!

Ville det ha vært et angrep på kunstens frihet dersom en litteraturanmelder påpekte de samme feilene? Det kunne meget vel ha vært gjort, for det er ikke tvil om at de mange småfeilene i denne romanen bidrar til inntrykket av at Solstads berømte stil her foreligger i avbleket form. Dersom Solstad hadde hatt bakkekontakt, så ville han suverent ha takket for innspillene og sett om det var noe av dette som burde bli rettet opp i til neste utgave. I stedet synes han å mene at enhver feil som finnes i romanen nødvendigvis er et utslag av hans eget litterære geni, inklusive feilstavinger.

Klassekampen kryper til korset

Klassekampens redaktør Mari Skurdal svarer på Solstads hanskekast ved å legge seg flat for den store mesteren – hvilket i mine øyne er nok et tegn på at den norske Solstad-reverensen er i ferd med å bli usunn. For eksempel ser Skurdal ut til å ta det for god fisk når Solstad skriver at «skjønnlitterære forfattere ikke har noen grunn til å vente noen som helst forståelse fra Klassekampens kulturredaksjon». Dette bekymrer henne, og hun slår fast at Klassekampen «når det trengs» skal stå på litteraturens side. Men Solstad er her helt og holdent ute i eget ærend, og konklusjonen hans er absurd. Han mener altså at påpekningen av noen korrekturfeil i romanen hans er et tydelig signal om at Klassekampens litteraturredaksjon nå rett og slett har snudd ryggen til litteraturen. Hvem kan ta denne typen megalomani alvorlig?

Solstad finner det uforståelig at akkurat hans roman skulle bli utsatt for et slikt oppslag, og Skurdal gir ham rett, og hun beklager, dette var helt umotivert. Men er det så vanskelig å forstå at det kan ha interesse å påpeke at en roman skrevet av Norges mest unisont beundrete forfatter inneholder mange slurvefeil? Det er faktisk svært sjelden at jeg reagerer på språklig sjusk når jeg leser norske romaner – og jeg har aldri tidligere så mye som tenkt tanken med hensyn til Solstads bøker. Men i dette tilfellet tenkte faktisk også jeg under lesningen at boken burde ha vært bedre korrekturlest. Og det er ikke i utgangspunktet noen veldig stor sak. Det er hverken et angrep på kunstens frihet eller et uttrykk for at Klassekampen har forvandlet seg til en litteraturfiendtlig skolemester. Det er tvert imot en betimelig påpekning av at forlaget ikke bør avstå fra å følge normale rutiner med hensyn til språkvask og korrektur bare fordi det er Solstad som har skrevet romanen. Eller for å si det på en litt annen måte: Solstad hadde i sitt rasende oppgjør med Klassekampens kulturredaksjon hatt en bedre sak dersom romanen hans hadde vært bedre.   


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.


BLA 11-12/19. 4.12.2019