Hvorfor leser ikke de unge bøker?
Metakritikk. Det er dystre tider for litteraturen. Leselysten blant de unge er i tilbakegang. Søkertallene til lærerutdanningene er historisk lav. Barn og unge bruker det meste av tiden sin på skjerm, men ikke for å lese e-bøker eller aviser. Hva kan gjøres? Trenger vi å bekymre oss? Kan vi ikke bare feire den nye multimediale virkeligheten etter devisen «If you can’t beat them, join them»?
Nylig ble det klart at søkertallene for 2023 viser historisk lav interesse for lærerutdanningene. Ved Universitetet i Bergen, der jeg jobber, er nedgangen i antall søkere til lektorprogrammet i nordisk språk og litteratur dramatisk: fra nærmere 60 studenter i 2020 til skarve 13 førstevalgsøkere i 2023. De synkende tallene gjelder lærerutdanninger over hele landet. Med andre ord er det ting som tyder på at unge mennesker rett og slett ikke lenger har lyst til å bli lærere. Hvordan kan det ha seg? Er dette en permanent eller forbigående krise? Hva kan gjøres for å motvirke den?
Svarene på disse spørsmålene varierer etter hvem man spør. Lærere tenderer mot å mene at nedgangen først og fremst henger sammen med at læreryrket har for dårlige vilkår, både økonomisk og psykososialt. Eldre professorer ved universitetene peker gjerne på at interessen for humanistiske fag heller ikke var stor under høykonjunkturperioden på 1980-tallet. Men da arbeidsledigheten økte igjen omkring 1990, vendte studentene tilbake til de humanistiske fagene. Altså er det klokest å møte svingningene med stoisk ro.
Yngre og mer reformvillige universitetsfolk peker på at lektorutdanningen er nødt til å fornye seg. Den må bli bedre tilpasset en ny tid, samsvare bedre med interessene til dagens unge. For eksempel kan faget nordisk litteratur ikke lenger tviholde på sitt krav om at studentene skal ha lest et utvalg av de viktigste klassikerne – Erasmus Montanus, Amtmannens døtre, Peer Gynt og så videre fremover mot vår egen tid. I stedet må man tenke nytt, for eksempel ved å tilby kurs i digitale narrativ, muntlig retorikk, multimediaverktøy, episke TV-serier eller estetiske og litterære aspekter ved dataspill. Bare slik kan vi bli samfunnsrelevante i årene som kommer.
Mange studenter vil ikke lese bøker
Selv mistenker jeg at den negative utviklingen henger sammen med den allmenne nedgangen i boklesing blant yngre mennesker. Litterater som underviser i litteratur ved høyskolene forteller meg at de har problemer med å få studentene til å lese gjennom et eneste verk i løpet av studiene. Selv helt enkle barnebøker, som det tar mindre en halv time å komme gjennom, vegrer studentene seg for å lese. De har annet å gjøre, de har ikke tid!
Så ille er det ikke ved nordiskstudiene på universitetet, men erfaringen fra de siste årene går likevel i samme retning. Studentene er ikke vant til å lese lengre bøker og klager over at det litterære pensumet er for omfattende. Det er nærmest et sjokk for dem å skulle lese gjennom så mange tjukke bøker i løpet av et semester – det er som om de rett og slett mangler forutsetningene for det.
Dermed sier det seg selv at mange av studentene får problemer med å skulle skrive en masteroppgave i litteratur – til tross for at flertallet av de nordiskstuderende fremdeles velger litterære fremfor språkvitenskapelige oppgaver. Problemet er som oftest at de ikke aner hva de skal skrive om, eller at de – hvis de gjør det – først og fremst interesserer seg for et bestemt tema, snarere enn konkrete litterære verker eller forfatterskap. Da gjelder det å lete seg frem, i samråd med veileder, til verker som behandler det aktuelle temaet på måter som kan være av interesse. Faren er her naturligvis at verkene blir sekundære i forhold til temaet, som kanskje like gjerne kunne vært studert innenfor et av samfunnsfagene.
Skjermen er fortiden
Jeg mener selvsagt ikke å klandre studentene for dette. De er arbeidsomme, flinke og smarte som aldri før. De har bare ikke vokst opp i en boklig kultur. Hvordan kan vi da vente at de har boklige interesser? Litteraturansvarlig i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen, pekte nylig på et betegnende paradoks ved norsk skolepolitikk: På den ene siden er politikere som Anette Trettebergstuen svært opptatt av at de unge skal stimuleres til å lese bøker. På den andre siden har regjeringen en strategi for digitalisering av skolen som må betegnes som radikal, og som bidrar til at elevene tilbringer stadig mer tid foran skjermer. Her ser man tydeligvis ikke noe motsetningsforhold: På skjermene kan man jo lese så mye man vil!
Ellefsen påpeker med rette at det ikke synes å spille noen rolle hvor mye forskning man kan vise til som tilsier at skjermtid virker negativt inn på læring, konsentrasjonsevne og kognitiv utvikling hos barn og unge. Til det er fremtidsoptimismen rett og slett for sterk. Man vil at skolen skal være fremtidsrettet og tenker fremdeles på det digitale som tilnærmet synonymt med fremtiden. Derfor er det helt utenkelig å gjeninnføre bøker, papir og blyant i skolen, uansett hvor mye forskning som viser fordelen ved bruk av analoge redskaper. Er ikke denne opptattheten av digitalisering et tegn på vanetenkning heller enn nytenkning? Det rasjonelle synspunktet er at skolens fremtid er analog når det gjelder læringsverktøy. Spørsmålet er bare om vi innser dette før vi har ødelagt konsentrasjonsevnen til nok en generasjon.
Alt er ikke like bra som alt annet
Med hensyn til kravet om nytenkning i nordiskfaget, altså at det i større grad bør tilpasses de unges interesser, vil jeg anbefale at vi først tenker gjennom hvordan disse interessene er kommet i stand. Hvis de er kommet i stand som følge av at den yngre generasjonen selv har funnet nye måter å uttrykke seg på, og dermed representerer en fri utfoldelse av deres fantasi, dømmekraft og livsfølelse – ja, da er saken klar: Da må ansatte ved de litterære fagene orientere seg i disse uttrykkene, skaffe seg kompetanse på dem, innlemme dem i pensumlistene. Når dette imidlertid ikke skjer i så stor grad som de endringsvillige skulle ønske, er det ikke sikkert at feilen ligger hos litteraturfagene. Det kan også være at det er noe galt med interessene til de unge – uten at dette er deres skyld.
Her står vi i berøring med et grunnleggende poeng (som også Ellefsen er inne på), nemlig spørsmålet om noe rett og slett er mer verdifullt enn noe annet. Tendensen i skolen i dag er at man anser kulturelle uttrykk som likestilte. Det vil si at det ikke spiller noen rolle om eleven leser Et dukkehjem, ser en oppsetning av stykket på teater, eller ser det på TV hjemme. Og akkurat dét er det nok mulig å argumentere fornuftig for, men det er ikke mulig å argumentere for at et litterært verk av høy kvalitet, for eksempel Et dukkehjem, er likestilt med Facebook-reels eller YouTube-shorts. Etter mitt syn går det heller ikke an å likestille kvalitetslitteratur med et dataspill, uansett hvor bra spillet måtte være. Her er vi stilt overfor et grunnleggende verdispørsmål, og da er det iblant nødvendig å ta stilling.
Vår digitale hverdag er ikke fri
Ja, det er rimelig å kreve at skolefagene fornyer seg, slik at de ikke havner i utakt i tiden, men for meg fremstår det som absurd hvis dette kravet skulle innebære at litteraturlærere ikke lenger skal undervise i litteratur. Hvis vi (for argumentets skyld – sannheten er tross alt mer sammensatt) forutsetter at interessen til nye studenter primært er rettet mot multimediale uttrykk på internett, fremstår det ikke som rimelig å anse denne interessen som resultatet av et fritt valg eller en ny og autentisk livsfølelse. Interessen er tvert imot drevet frem av globale kapitalkrefter og tech-selskaper, som tjener astronomiske summer på å tilby lett tilgjengelig underholdning og digitale plattformer for nær sagt enhver menneskelig aktivitet. Disse kommersielle interessene har vi sluppet løs på ungene våre. Av en eller annen grunn anses dette som et stort gode av politikere og skolebyråkrater – til tross for at de fleste foreldre kjemper en daglig kamp, på vikende front, for å begrense barnas skjermtid. Hvorfor gjør foreldrene dette? Er de dumme? Har de ikke skjønt hvor viktig det er at barna tilegner seg digital kompetanse? Nei, de lever tett på sine barn og forstår helt av seg selv hva som er bra for dem og hva som ikke er det.
De fleste av oss vet at tech-selskapene etter hvert er blitt durkdrevne i kunsten å lokke folk til å tilbringe så mye tid som mulig på plattformene deres. Dette gjør de ved å fange vår oppmerksomhet, så umiddelbart som mulig, hvilket betyr at de naturligvis ikke kan tilby noen form for motstand eller kreve noen egentlig kognitiv innsats. Belønningen må følge raskt, uten å koste noe. Den som scroller, holder hus i hver busk. Og når tech-selskapene bruker enorme ressurser på å perfeksjonere sine avhengighetsskapende grep, sier det seg selv at det er umulig for unge mennesker å beskytte seg mot dette. Jeg er tilbøyelig til å mene at en hel generasjon er blitt og blir utsatt for et kollektivt overgrep. Man kan i alle fall ikke påstå at vår digitale hverdag er preget av frihet. Dermed kan den heller ikke svare til den oppvoksende generasjonens egne indre behov eller tilby genuine uttrykk for deres livsfølelse. Jeg mistenker at dette er mye av grunnen til at så mange unge sliter med depresjon og ensomhet.
Imot endringsnihilismen
Imot dette representerer litteraturen og bøkene et alternativ og en motvekt som jeg mener er grunnleggende sunn. Derfor ville det være å gjøre elever og studenter en bjørnetjeneste å skulle godta at onlinekulturen har samme verdi som den litterære kulturen. Dette er og blir et verdispørsmål. Etter mitt syn er bøker en portal til kunnskap, selverkjennelse, fantasiutøvelse, inspirasjon og selvstendig tenkning. Når de endringsvillige vil forkaste dette synet fordi vi etter deres syn er moralsk forpliktet til å solidarisere oss med enhver forandring som måtte manifestere seg, er det nødvendig å protestere. Endring er ikke noen verdi i seg selv. Det å skulle dyrke endringen som prinsipp og verdi er det samme som å kaste seg ut i den svarteste nihilisme. Her er ingenting bedre enn noe annet. Hvem tjener på at litteratene går over til å mene at det å studere selfier er like bra som å studere Shakespeare? Svaret sier seg selv, og har ingenting med elevenes ve og vel å gjøre.
Så kan man spørre seg om ikke nettopp de holdningene som jeg her gir uttrykk for fører til at studentene svikter humaniorafagene og lærerutdanningen. Jeg vet ikke svaret på det. Men det er kanskje ikke så rart at elever som aldri har blitt opplært i å studere bøker, ikke har oppdaget den boklige kulturens verdi – og dermed heller søker seg til studier som synes mer egnet til å skaffe dem suksess i dagens samfunn. Men å skulle bøte på denne situasjonen ved å kaste bøkene på dyngen er som å helbrede fotvorter ved å kappe av seg beina. Her har jeg størst tro på at vi som arbeider som litteraturlærere står på vårt og forsvarer og fremmer den boklige kulturen med liv og lyst også i årene fremover – imot alle konjunktursvingninger.
Situasjonen er tross alt ikke håpløs. Vi har fremdeles lærevillige og kritisk tenkende studenter. Det skrives fremdeles gode masteroppgaver om litterære emner. Slik jeg ser det, er det dette vi må bygge videre på, selv om vi for tiden arbeider i motvind. Hvis vi klarer å skape glød rundt litteraturlesingen blant nye kull av fremtidige norsklektorer, er det grunn til å håpe at de tar med seg denne gløden tilbake i skolen og sprer den videre til unge elever. Det er på denne måten vi responderer best på vår tids utfordringer. Ikke ved å kapitulere overfor de samme kreftene som har skapt problemene i utgangspunktet. Er du uenig i dette? Virkelig? Jeg tar gjerne debatten.
