Uønsket litteratur?
Kan vi kvitte oss med ideologisk forargerlig litteratur ved hjelp av strategiske revisjoner? Bør vi bruke tid på litteratur som inneholder «grums»? Er det fremdeles mulig å la seg oppildne av den antikapitalistiske energien i Dag Solstads 1970-tallsromaner?
Hvis noen har vært i tvil om at kunst og litteratur fremdeles kan skape opphetet debatt, har den blitt ettertrykkelig feid til side i løpet av de siste ukene. Diskusjonene om sensitivitetsleseres revisjoner av Roald Dahls populære barnebøker har vakt internasjonal harme, i likhet med revisjonene av Ian Flemmings James Bond-bøker. Når kanselleringsspøkelset viser seg, har folk en tendens til å gå fra konseptene. Det så vi også et eksempel på da den svenske avdelingsdirektøren ved Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, hevdet at Christian Kroghs maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika» romantiserte nordmenn som dro til Amerika og dermed var et kolonialistisk bilde som hørte hjemme i museets kjeller, ikke i utstillingsrommene. Högkvist burde skjønt at uttalelsen ville skape rabalder, men de færreste kunne ha forutsett omfanget av den opprørte responsen. Ingen svenske skal komme her og fortelle oss nordmenn om kolonialisme!
Ideologisk vasking av litteraturhistorien?
Den brede og uspesifiserte diskusjonen for eller mot kanselleringskultur har ikke vist seg som særlig fruktbar. Vi kommer trolig lenger ved å diskutere hver sak for seg, ved bruk av fornuftig argumentasjon. Med hensyn til revisjonen av Roald Dahl kunne man av de harmfulle reaksjonene få inntrykk av at det nå er satt i gang en storstilt ideologisk vasking av hele litteraturhistorien. For å forhindre dette, har en rekke norske forfattere nå foreslått en endring av normalkontrakten, der det skal legges til en paragraf om at fremtidens forleggere ikke skal ha lov til å tukle med deres åndsprodukter «av tidsriktige eller politiske hensyn». Forlegger Anders Heger har på sin side rykket ut og minnet om at revisjoner og moderniseringer av barnebøker lenge har vært praktisert, av gode grunner. Han henviser til debatten om betegnelsen av Pippi Langstrømpes far i 2006, som kom omtrent samtidig med diskusjonene om Thorbjørn Egners vise om «hottentotten» Vesle Hoa. Debattene førte til at ordet «neger» ble gravlagt én gang for alle i norsk sammenheng. Heger har selvsagt rett i at det ikke svekker bøkene om Pippi at faren nå omtales som en sydhavskonge. Her var det ikke snakk om noen kansellering, men om det motsatte: en revisjon som sørget for at bøkene om Pippi Langstrømpe kunne leve videre.
Sensitivitetslesernes vandalisme
Mindre overbevisende er Heger når han går herfra til å hevde at man dermed også må godta utskiftningen av betegnelsen «tykk» med «enorm» på Augustus Gloop i Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken (1964). Uansett hvilket ord man bruker, er det et faktum at gutten er overvektig, og at boken fremstiller dette som en konsekvens av at han er en bortskjemt slikkmunn. Dessuten legger den opp til at dette er noe han fortjener å straffes for. Man kan ikke endre på dette ved å bytte ut ordet som betegner hans overvekt med et mindre tungtveiende ord. Her har sensitivitetsleserne kort sagt vært for lite sensitive for verkets overordnede betydning. Det har de også vært i den innskutte setningen om heksene i boken av samme navn, der det hos Dahl heter at hekser bærer parykker fordi de er skallet. I den nye versjonen legges det til: «Det fins mange andre grunner til at kvinner kan velge å gå med parykk, og det er det selvfølgelig ikke noe galt i.» Ikke bare er setningen unødvendig, den bryter også totalt med tonen i verket. Dette er litterært hærverk.
Bøker som kansellerer seg selv
Flertallet av dagens norske lesere har antagelig fremdeles samvittighet til å lese en fortelling om en gutt som havner i trøbbel fordi han er for glad i søtsaker. Men hva skal vi gjøre med bøker som utvilsomt inneholder støtende holdninger? Det fins mange bøker som er så fulle av uakseptable oppfatninger at ingen sensitivitetsleser kan redde dem. For eksempel ville jeg for ikke så lenge siden gjerne lese Edward S. Ellis’ bøker om Hjortefot for mine barn, siden jeg selv likte disse bøkene så godt da jeg var liten. Men allerede i første setning av Indianeren Hjortefot kan man lese om «den dumme niggeren» Windblossom Brown, som er fremstilt som et hjelpeløst barn, helt avhengig av sin hvite herre. Dette er så sjokkerende for lesere av vår tid at det fremstår som uforståelig at ikke alle så problemet også på 1970-tallet. Men faktum er at de færreste gjorde det. Romanen kan heller ikke tilpasses en moderne tid ved hjelp av revisjoner. Til det er forestillingen om de hvites overlegenhet altfor grunnleggende i disse bøkene: «Rødhuden» Hjortefot er riktignok fremstilt som edel, men det kan han bare være fordi han har tatt parti med de hvite i trefninger mot amerikanske urfolk, og dermed er blitt utstøtt av sine egne. Hans edelhet er med andre ord uløselig knyttet til at han har annammet kristendommen og bistår de hvite i deres kolonisering av Nord-Amerika. Disse bøkene fungerer derfor ikke lenger som barne- eller ungdomsbøker. Det er ikke nødvendig å kansellere dem: De har kansellert seg selv.
Ideologikritikk er fremdeles nødvendig
Det er selvsagt noe annet med voksenbøker som stadig leses femti, hundre eller tohundre år etter at de først utkom. Da snakker vi om litterære kunstverk, og de bør selvsagt ikke utsettes for ideologisk rensing. Man bør likevel være klar over at heller ikke slike tekster er stabile. Tvert imot har de aller fleste eldre verk blitt modernisert, til dels ganske kraftig, i flere omganger, ofte uten noen klar plan, og med umotiverte strykninger, slik tilfellet lenge var med Cora Sandels Alberte-trilogi. Her vil det alltid være et spørsmål om hvor langt man kan gå før det går ut over verkets integritet. Denne typen revisjoner bør uansett foretas av kompetente filologer, og dem blir det jo ikke akkurat flere av her i verden. Forfatterforeningen burde, på vegne av fremtiden til medlemmenes beste verk, heller lage et opprop til styrking av edisjonsfilologien.
Politiske angrep på voksenbøker skjer imidlertid ikke vanligvis i form av revisjoner, men gjennom ideologikritiske studier eller artikler. Tidligere, særlig på 1970-tallet, var slike tolkninger helt vanlige, og førte ofte til verdifull kritisk kunnskap om aspekter ved fortidige forfatteres verk. Ideologikritikerne kunne også løfte frem oversette, kritiske aspekter ved kjente verk, slik Walter Baumgartner i sin tid gjorde med kristendomskritikken i Bjørnsons Over ævne (1883). I dag har anti-wokerne en tendens til å se umodne eller kunstfiendtlige kanselleringsforsøk i alle tilløp til ideologikritiske lesninger. Også her kan det være en fordel å dempe konfliktnivået og diskutere sak heller enn å hoppe rett til metadebatten om tidens tiltagende åndsforlatthet.
Feministisk angrep på Dag Solstad
Nylig har Dag Solstads romaner vært gjort til gjenstand for ideologikritiske angrep. I siste nummer av Agora (som jeg selv har vært medredaktør av) angriper Grethe Fatima Syéd Solstads fremstilling av kvinner, som hun mener gjennomgående er preget av forakt. Denne forakten kan etter hennes mening ikke unnskyldes ved å si at den tilhører de mannlige hovedpersonene, og ikke forfatteren selv, for forfatteren har ytret mangt som tyder på at han deler mening med sine fiktive hjernehelter. Men Syéd går lenger enn dette. Hun mener at kvinneforakten er noe av årsaken til at Solstads romaner er blitt hyllet: De treffer nemlig en streng av ubevisst misogyni i kulturen, som leserne gjenkjenner og fryder seg over. Artikkelen avsluttes slik: «Og hvis en jogger er et menneske som lufter sin dødsangst, er en solstadianer en som koser seg med sin kvinneforakt.»
Dette er å gå for langt, selvsagt. Det lar seg riktignok ikke motbevise at vi som liker Solstads bøker, gjør det fordi vi ubevisst responderer på den kvinneforakten som angivelig finnes der; men det kan heller ikke påvises. Et mer grunnleggende problem med Syéds artikkel er at hun ikke diskuterer den prinsipielle siden av saken, nemlig i hvilken grad det er legitimt å ønske seg en litteratur som er uten «grums». Betyr det at vi kan tåle litt grums, men ikke mye? Betyr det at en roman alltid må erkjenne sitt eget grums som grums på en eller annen måte? Eller betyr det at hun ønsker seg romaner som er fri for grums, det vil si, romaner som er ideologisk rene? Jeg tror jo ikke hun mener det siste. Har hun ikke da et forklaringsproblem?
For min egen del aksepterer jeg at et forkvaklet kvinnesyn kan svekke en roman, og jeg er også enig i at Solstads forfatterskap ikke vitner om veldig stor interesse for kvinners indre liv. Spørsmålet blir da i hvilken grad den relative mangelen på levende kvinneskikkelser hos Solstad svekker forfatterskapet litterært. Dette er imidlertid ikke et spørsmål som står sentralt i Syéds artikkel. Tvert imot lanserer hun en lesning av Genanse og verdighet som løfter frem et frigjøringsaspekt ved Elias Ruklas kone, Eva Linde. Dette potensialet finner hun i romanens egen fremstilling av henne. Hvis denne lesningen står til troende, må ikke kritikken av Ruklas tvilsomme kvinnesyn da være innbakt i verket? Og undergraves ikke dermed hele hennes argumentasjon om at verket er kvinnefiendtlig? Uansett hvordan man svarer på disse spørsmålene, føler jeg meg trygg på at Solstads forfatterskap er sterkt nok til å tåle den typen kritikk som Syéd har fremsatt.
Liberale angrep på Dag Solstad
Solstad ble også utsatt for et annet politisk angrep i forbindelse med det nevnte Agora-nummeret, signert Aftenpostens kritiker Ingunn Økland. Under overskriften «Hurra for kommunisten! Eller?» hevder hun at det er en «forfeilet strategi når norske litterater i 2023 vil rekruttere nye Solstad-lesere til gamle bøker med tvilsom ideologi». Siden Solstad-romaner som 25. septemberplassen (1974) ikke tar tydelig avstand fra Sovjetunionens fangeleire, kan de ifølge henne heller ikke løftes frem som eksempler på ypperlig politisk diktning.
Øklands artikkel kunne vært gjort til gjenstand for et helt seminar om den sentrumsorienterte liberalismens ideologiske blindflekker. Her skal jeg nøye meg med et par kommentarer. Aller først må det nevnes at Økland har misforstått nummerets lederartikkel. Redaksjonen hadde ikke planlagt noen linje med hensyn til hvilke deler av forfatterskapet som skulle løftes frem. Skribentene sto i hovedsak fritt til selv å bestemme hvilke romaner de ville legge vekt på. Lederen gjør derfor ikke annet enn å lese en mulig tendens av nummerets samlede bidrag, altså at 1990-tallsromanene til Solstad kanskje har en fallende stjerne, mens den realistiske og politiske delen av forfatterskapet står overfor en oppvurdering.
Når det gjelder Solstads kommunisme, er det kanskje ikke så overraskende at den fremdeles er forargelig for hovedanmelderen i Aftenposten. Det er ellers neppe mulig for en anti-kapitalistisk roman å være politisk virksom og samtidig fremstå som fullt ut rosverdig for Schibsted-pressens liberalere. Økland vil ikke delta i noen «bagatellisering» av Solstads «politiske rammeverk», sier hun, men hva er det egentlig hun sikter til? 25. septemberplassen fremsetter en tese om at Arbeiderpartiet sviktet sine egne velgere da partiet tok avskjed med arbeiderbevegelsens sosialistiske tradisjoner og i stedet knyttet seg til NATO og amerikansk kapitalisme. Romanens positive politiske visjon er innføringen av et sosialistisk samfunn i Norge. Den inneholder ikke noen hyllest av det totalitære regimet i Sovjetunionen. Hva er det ved dette «rammeverket» Økland ikke vil «bagatellisere»?
Bernt Hagtvet rir sin trehest
Økland ser ut til å mene at romanen ville ha vært bedre (som politisk romankunst?) om den hadde foregrepet Bernt Hagtvets kritikk av norske kommunister på 1970-tallet. Her tror jeg hun tar feil. Hverken denne eller andre romaner kunne ha presentert noen effektiv kapitalismekritikk uten å ha en klar oppfatning om hva som er alternativet. Jeg skulle gjerne visst hvilket politisk system Økland selv ville ha foretrukket. Liberale kritikere av ulike versjoner av kommunisme og sosialisme tar sjelden eller aldri til orde for noe annet politisk system enn det kapitalistiske. Hvis Solstad, eller en hvilken som helst genuin sosialist, skal pålegges den moralske byrden av Sovjetunionens overgrep, må ikke deres liberale kritikere da ta på seg en tilsvarende byrde for kapitalismens herjinger? Kapitalismen er grunnlagt på europeisk kolonialisme og utbyttingen av arbeidere, hvorav de verst stilte i dag befinner seg i fattige land hvor de lever en marerittaktig tilværelse under svært restriktive forhold. Videre kan kapitalismen ikke bestå uten forutsetningen om evigvarende økonomisk vekst. Blant konsekvensene av et slikt system er en økologisk krise av kataklysmiske proporsjoner. Er dette et «rammeverk» Økland og Hagtvet kan stille seg bak?
Ingen av Agoras skribenter har tatt til orde for å rehabilitere 1970-tallets ml-bevegelse. Det noen av oss derimot har argumentert for, er at enkelte av romanene Solstad skrev på syttitallet, fremdeles er gode og relevante politiske romaner. Den alltid over-årvåkne Bernt Hagtvet rykket selv nylig ut i Klassekampen i forbindelse med Agoras Solstad-nummer. Han anklager her «norske litteraturforskere» for å lide av berøringsangst, siden de ikke vil diskutere Solstads beundring for «et av verdens verste despotier». Det er imidlertid ingenting som tyder på at Hagtvet har lest hverken Agora-nummeret eller de romanene fra 1970-tallet som der diskuteres. Han har bare øynet en ny mulighet til å ri sin gamle trehest om ml-ernes manglende oppgjør med maoismen, den samme han har ridd ufortrødent på i over tjue år. Slik sett fremstår han som en stadig mer litterær figur i norsk offentlighet, i tradisjonen etter Don Quijote og kaptein Ahab. Noen bør snart skrive en roman om ham! Jeg tror den kan bli bra, særlig hvis den også lykkes med å gi et rikt portrett av de kvinnelige bifigurene.
