Instapoesi er ikke uten videre poesi

Camilla Holm har noen innvendinger til min nylige artikkel om poesikritikkens krise. I den forbindelse er det et par ting jeg gjerne vil klare opp i.

Når jeg mot slutten av artikkelen hevdet at poesiens æra er over, var det ment som en deskriptiv påstand – slik er det, dessverre. Dette betyr ikke at poesien er død, eller at det ikke skrives god poesi, eller at folk ikke kommer til å lese poesi i fremtiden. Jeg mente bare å si at poesi er blitt en marginal sjanger, uten særlig betydning, uten mange lesere. I dag er det andre sjangre som dominerer. Lenge var det romanen, nå ser den allmenne sakprosaboken ut til å ha tatt over.

Camilla Holm er ikke helt enig. Hun mener at poesien blomstrer på instagram, og at diktsamlinger i bokform er utdatert. Dessuten korrigerer hun meg når jeg skriver at sanglyrikken i visse måter har overtatt poesiens tradisjonelle rolle. Hun mener det er riktigere å si at sanglyrikken har overtatt diktsamlingens rolle. Men det kan ikke være riktig.  

Den levende norske lyrikktradisjonen, slik den tok seg ut på 1800-tallet, var ikke primært forankret i diktsamlinger. Datidens dikt ble presentert mange steder, på festene i Studentersamfunnet og på teaterscenen, i ulike blader, hefter og tidsskrift, i aviser og ikke minst i romaner, slik den populære «Ingrids vise» for eksempel sto i Bjørnsons Synnøve Solbakken. Dette diktet ble, i likhet med svært mange av datidens populære dikt, tonesatt og fikk dermed et langt liv i den folkelige norske sangtradisjonen.

Det er imidlertid ikke denne tradisjonen jeg sikter til når jeg snakker om sanglyrikk. Med sanglyrikk mener jeg sangtekster i masseprodusert popmusikk fra nyere tid, la oss si fra 1950-tallet og fremover. Denne sanglyrikken skiller seg fra boklyrikken på mange måter, både med hensyn til funksjon og krav til mening og oppbygning. Boklyrikken har sjelden refrenger, for eksempel, og har generelt langt færre gjentagelser enn sanglyrikken har.

Man kan si at sanglyrikken fyller et allment lyrisk behov i befolkningen – et behov som tidligere var fylt av den seriøse poesien (som før i tiden altså også ofte ble sunget). Men man kan ikke si at sanglyrikken og den seriøse boklyrikken simpelthen er to aspekter ved samme tradisjon, slik Holm ser ut til å mene. Man kan kose seg med «I will always love you», enten den nå er sunget av Dolly Parton eller Whitney Houston, men teksten ville ikke ha hatt noen interesse om ikke sangen var en hit. Det er med andre ord ikke snakk om en tekst som kan stå på egne bein. Det er ikke poesi.

Jeg har ikke noe problem med å gi Holm rett i at instapoesien ivaretar et lyrisk behov i befolkningen, og at den slik sett har noe av den samme funksjonen som sanglyrikken lenge har hatt. Men dette betyr ikke at man simpelthen kan konkludere, slik Holm gjør, med at poesien lever i beste velgående på instagram – for deretter å si at det egentlige problemet er at kritikerne ennå ikke har oppdaget disse verkene. Her hopper hun galant bukk over hele kvalitetsdimensjonen.

Det er nemlig ikke slik at hva som helst kan gjelde som poesi. Den «poesien» som skrives på instagram har minimal berøring med litteraturmiljøene og er stort sett skrevet av glade amatører uten redaksjonell vurdering eller bistand. Resultatet blir deretter. Trygve Skaug hører til blant de mest suksessrike av disse skribentene, og det er da kanskje betegnende at han også utgir bøker. Men selv om Skaug er populær, og selv om det han gjør er legitimt og folk naturligvis er i sin fulle rett til å like og dele tekstene hans, betyr ikke det at disse tekstene er sammenlignbare med den lyriske produksjonen til for eksempel Gunvor Hofmo, Jan Erik Vold, Einar Økland, Inger Elisabeth Hansen, Øyvind Rimbereid, Erlend Nødtvet – for nå bare å nevne noen navn innen den norske poesi-tradisjonen.  

Holm nevner følgende dikt som eksempel på et instadikt med stor folkelig appell. Det er skrevet av Trygve Skaug, og ble mye delt i anledning Ari Behns død:

“Dette er en ode 
til de gutta
og de jentene som måtte gi tapt 
i kampen mot mørket
for de var fine folk
de der helt fremst i frontlinjen 
så ble det for mørkt der
og det er for dem vi skal slåss
med lysbrytere festet på knokene
for vi kan ikke ha det sånn
at svarte natta bare skal valse rundt
og ta for seg”

Diktet er svært velment, men har lite med seriøs poesi å gjøre. Det hevder selv å være en ode, men viser ingen tegn til å vite noe om andre oder, enn si hva en ode i det hele tatt er for noe. Diktet sier hva det mener, rett frem: Dette er fine folk, de ga dessverre etter for sine mørke følelser, derfor døde de. Vi må prøve å hjelpe slike som dem. Her kan det være på sin plass å minne om Oscar Wildes velkjente poeng: Alle dårlige dikt er basert på naturlige og oppriktige følelser.

Diktets ene originale bilde dreier seg om folk («vi») som slåss med lysbrytere festet til «knokene». Tanken er her at man, ved å slå den deprimerte med slike knyttnever, skal skru på det lyset som egentlig finnes i dem – ved hjelp av de påmonterte lysbryterne. På den måten kan vi slåss mot det mørket som har tatt bolig i dem.

Bildet er kanskje effektfullt på sitt vis, men det slår meg likevel som temmelig naivt. Dette er ønsketenkning – ikke et uttrykk for en genuin innsikt om menneskelig mørke, slik man finner, for eksempel, hos Gunvor Hofmo. Det står heller ikke i berøring med den poetiske tradisjonen, slik Hofmos diktning gjør, og slik alle gode dikt alltid gjør.

Jeg har ikke noe imot Skaugs instadikt som kulturelt fenomen. Jeg tror bare ikke det han skriver har noen betydning for den norske poesitradisjonen. Det betyr ikke at tekstene hans er verdiløse. Man kan sammenligne med sanglyrikken: Heller ikke Morten Harkets tekster har hatt noen betydning for poesien, men har likevel betydd noe for folk, meg selv inkludert. Man må skille mellom ulike ting her i verden.

Hvis noen kan vise meg et instadikt av høy kvalitet, er jeg lutter øre.

BLA 2/20.