Kvalitet i kanonkritikken

I forrige nummer av BLA legger Frode Helmich Pedersen i essayet «Kanonbra!» fram ei skisse til en tenkt kanon fra 1980 til i dag. I dette essayet er litterær kvalitet eneste og avgjørende faktor for om et verk bør inkluderes i kanon eller ikke. Kvalitet er imidlertid en udefinert og diffus størrelse og kan derfor misbrukes til fremme et syn på litteraturen som utgir seg for å være nøytralt uten å virkelig være det. Eksempelvis er kandidatene Pedersen trekker fram, Jon Fosse, Kjell Askildsen og Dag Solstad, alle menn, noe som blir forsvart nettopp ved å vise til deres litterære kvalitet. Gjennom hele essayet viser Pedersen til kvalitet som om det var en kjent størrelse, uten å redegjøre for hva denne størrelsen innebærer. Denne uklare begrepsbruken gjør det mulig for han å forsvare en kulturkonservativ kanon uten å redegjøre for hvorfor denne litteraturen skal fortsette å nyte en spesiell posisjon i samfunnet vårt.

Jeg vil gjerne gjøre det klart at jeg ikke nødvendigvis motstrider at det finnes litterær kvalitet. Jeg anerkjenner at et litterært verk, akkurat som et hvilket som helst annet kulturuttrykk, kan være mer eller mindre vellykka. Litterær kvalitet finnes, men er vanskelig å definere. Pedersen stiller seg kritisk til den maktkritiske holdninga som har vært dominerende innenfor litteraturfeltet siden 70-tallet, som han hevder ser alle verk som «like gode» og derfor er uforenlig med «seriøse litteraturstudier.» Dette stemmer ikke. At man stiller kritiske spørsmål til maktforhold i samfunnet vil ikke si at man ikke kan se forskjell på ei god og ei dårlig bok.

Det er selvsagt ønskelig at kanon skal inneholde gode bøker. At litterær kvalitet får stå som eneste og avgjørende faktor for denne utvelginga er imidlertid problematisk, siden kvalitet ikke er en objektiv størrelse. Hva vi oppfatter som «kvalitet» er allerede påvirka av maktrelasjoner. Pedersen skriver:

«Det er her sikkert egnet til å forarge at jeg ikke er i stand til å nevne et udiskutabelt kanonisk verk skrevet av en kvinne (i perioden 1980 til i dag) – men det er ikke noe å ta på vei for. Poenget er bare at de åpenbare kandidatene her er noe mer diskutable enn de tre nevnte herrene.»

I min oppfatning er dette noe å ta på vei for. Pedersens begrunnelse for hvorfor han trekker fram bare menn, og ikke kvinner, er heller tynn. Hva det innebærer at de kvinnelige kandidatene er «mer diskutable» enn de mannlige, blir ikke forklart. Det blir heller ikke redegjort for hvorfor de mannlige forfatterne får en slik udiskutabel posisjon, selv om Pedersen gjør ei slags tilnærming til ei forklaring i Solstads tilfelle. I stedet viser han til kvalitetsbegrepet, som dermed fungerer som en floskel for å rettferdiggjøre et konservativt litteratursyn.

Pedersen innrømmer likevel at «menn har lettere for å se etter kvalitet i verk skrevet av menn enn i verk skrevet av kvinner.» At menn har vært, og fortsatt er, dominerende innen litteraturfeltet, er ei kjent sak. Marginale stemmer, som kvinner, personer av annen seksualitet, etnisitet og/eller kjønnsidentitet, har lenge blitt holdt utafor. Dette er holdninger som til en viss grad er i endring i dag, men ikke i stor nok grad. Kanon er fremdeles svært mannsdominert. På denne måten legger kanon også til rette for at nettopp mannlige forfattere skal bli oppfatta som innehavere av kvalitet framfor kvinner og andre minoritetsstemmer.

Pedersens anvendelse av kvalitetsbegrepet gjør det mulig for ham å verdsette menn over kvinner og andre minoritetsstemmer uten å se på dette som diskriminering. Dette skyldes at kvalitetsbegrepet hans, selv hvis han ikke vedkjenner seg det, ikke er nøytralt. Hva vi velger å inkludere i kanon sier noe om verdiene vi har som samfunn, om hvilke stemmer vi verdsetter. En kanon dominert av gamle hvite menn passa godt til et samfunn som var dominert av samme type menn. Men vi lever ikke i det samfunnet lenger. Et samfunn som har likestilling og inkludering som sentrale verdier burde også reflektere dette i kanon. Pedersen mener at et slikt syn er uforenlig med seriøs litteraturkritikk fordi det ikke tar stilling til litterær kvalitet. Selv mener jeg at Pedersens forståelse av litteraturkritikken og kvalitetsbegrepet bidrar til å opprettholde en kanon som ikke samsvarer med moderne samfunnsverdier.

Hanna Giæver f. 1993, har mastergrad i engelskspråklig litteratur fra Universitet i Oslo.

Denne teksten er en respons på Frode Helmich Pedersens essay «Kanonbra!», fra BLA 9/19.
BLA tar gjerne imot respons. Send inn bidrag til even@bokvennen.no eller ulla@bokvennen.no.