Tegning: Tim Ng Tvedt.

Kanonbra!

Hvilke forfattere overlever sin tid? BLA har spurt Frode Helmich Pedersen om å skissere en tenkt kanon fra 1980 og til nå.
26.09.2019 - 10:40

Hva er egentlig en litterær kanon, og hva skal den være godt for? På 1990-tallet mente flertallet av dem som syslet med litteratur på universitetene at kanon er et antikvert begrep. Argumentet var i hovedsak maktkritisk: Kanon favoriserte døde hvite menn på bekostning av litteratur skrevet av kvinner og folk fra etniske minoriteter eller andre marginaliserte grupper. Det ble i denne formen for argumentasjon typisk forutsatt at litterær kvalitet ikke fantes som noe annet enn en manifestasjon av visse dominerende litteraturleseres personlige preferanser – hvilket er det samme som å si at litterær kvalitet ikke fins.

Resultatet av denne innstillingen ble en vedvarende jakt på litterære verker med utspring i andre utsigelssubjekter (det vil si forfattere) enn dem som hittil hadde dominert i den litterære manesjen. Det var nødvendig, men hadde også uheldige konsekvenser, først og fremst at det i mange unge menneskers øyne – og da særlig i USA – kom til å hvile noe suspekt over brorparten av de verkene som hittil hadde dominert i litteraturhistorier og antologier, helt uavhengig av om de hadde lest dem. I siste instans kan den maktkritiske innstillingen til kanon altså lede til en holdning som er uforenelig med seriøse litteraturstudier. Den som skal studere litteratur på en alvorlig måte, er pent nødt til å innse at ikke alle verker er like gode – og dessuten at det fins bøker skrevet av utmerkede mennesker, med utmerkede intensjoner, som ikke holder mål litterært sett. Om man ikke godtar dette, kan man like gjerne studere noe annet. Medievitenskap, for eksempel. Eller kommunikasjon!

 



Artikkelen er 2497 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement