Tabloid energi

– Gratulerer med prisen! Hvordan føles det å være årets litteraturkritiker?

– Det var litt overraskende, det må jeg innrømme. Det er spesielt fint å bli satt pris på av sine kolleger. Jeg synes generelt at det er bra at kritikerne også gir priser til hverandre. Det er så mange litterære priser, så det er absolutt på sin plass at det er en pris for kritikerne.

– Du har en stor produksjon som strekker seg over mange år. I sin tale løftet Bjørn Ivar Fyksen frem at du i 2018 publiserte femti anmeldelser i VG. Du anmelder også alt fra Jon Fosse til krim, fra prinsebiografier til monografier om krig og terror. Hva gir et slikt spenn deg?

– Først og fremst avspeiler det at jeg selv har en bred litterær interesse. Jeg setter like stor pris på å lese sakprosa som skjønnlitteratur. Så for meg er det greit å ikke måtte velge det ene eller det andre, og heller kan lese og skrive om mye forskjellig. Da får jeg brukt litt større bredde av egen kunnskap og innsikt.

– Finnes det noen overføringsverdi her? Kan du trekke noen innsikter fra krimkritikken inn i sakprosakritikken?

– Nei, det tror jeg ikke. Men uansett hvilken sjanger jeg anmelder, handler det jo om å skrive godt, for å si det veldig enkelt. Uavhengig av sjanger er jeg opptatt av boka som leseropplevelse. Samtidig er det klart at det er en grunnleggende forskjell mellom krim og sakprosa. En klok mann sa en gang at en sakprosaforfatter må være etterrettelig, men en skjønnlitterær forfatter kan juge så mye hen vil. Så det er jo litt ulike krav vi kritikere må stille.

– Og når det gjelder anmelderne, hva mener du kjennetegner en god kritiker?

– Det er forskjell på å skrive i BLA og i VG, og jeg kan ikke sette opp et overordna kvalitetskrav som gjelder alle typer litteraturkritikk. Hvis du som meg skriver i VG, må du tenke på at du skriver for et veldig stort og variert publikum. Det er en del av VGs mandat å nå bredt ut, og da er utfordringen å få dem til å gidde å lese bokanmeldelser. Man må rette seg etter de kravene dette stiller: en fengende tittel og en medrivende ingress, samt å skrive poengtert og tydelig. Anmelderiet i dagspressen er ikke sted for lange drøftinger eller akademiske utlegninger. Men mine favorittanmeldere kjennetegnes, uavhengig av hvor de skriver, av at jeg mener de skriver stilistisk godt.

– Leser man dine anmeldelser, er det tydelig at en god historie er viktig for din vurdering, uavhengig av om du skriver om skjønnlitteratur eller sakprosa. Hvorfor er dette så sentralt i kritikken din?

– En god historie gjør bøkene til a good read, som man sier. Det handler om hvordan man komponerer en fortelling, og om forfatteren er bevisst sine stilistiske valg. Jeg er opptatt av å se etter taktskifter og overganger som drar leseren med seg. Bare det ikke blir for enkle og banale grep. Sakprosaforfattere er ikke alltid gullpenner, men for meg er det viktig at de har et bevisst forhold til sin egen stil og sine egne verktøy. Samtidig er det en balansegang. Noen ganger kan det bli litt mye, og enkelte forfattere kan bli litt selvforelsket i sin egen stil. Men noen stilistiske grep som får historien til å trille mest mulig motstandsløst, det setter jeg pris på.

– Et annet element i sakprosakritikken er som du nevnte hvorvidt forfatteren er etterrettelig. Hvordan forholder du deg til det – prøver du å finne ut om det kan være faktafeil når du leser?

– Jeg sjekker opp fakta når jeg kommer over noe jeg oppfatter som oppsiktsvekkende. Men det kan godt tenkes at jeg stoler litt for mye på forfatterne. Også dette kommer an på hvilken type kritikk du skriver, og hvor mye tid du har.

– Opplever du at det finnes noen nedlatende fordommer fra folk i litteraturverden mot det å være en anmelder for en avis som VG?

– Kanskje ikke direkte, men noen ganger kan jeg ane at folk ikke gidder å følge meg, fordi jeg skriver for en tabloidavis. Derfor var det desto hyggeligere å få denne prisen. Tradisjonelt kan man si at VG ikke ble tatt på alvor i kulturlivet, men det har skjedd en forandring de siste 20-30 årene. Nå tror jeg at de holdningene stort sett er borte. Det er litt generasjonsavhengig, men folk under 60 ser nok ikke på VG som tulleavisa og Dagbladet som kulturavisa, slik det var før.

– For meg er det viktig å se anmeldelsene som en del av VGs meningsjournalistikk. Da må det løftes frem på likefot med det løpende kommentarstoffet. Og det synes jeg VG har vært ganske gode på – særlig på nett. Og det sier jeg ikke for å smiske med min egen oppdragsgiver. Jeg leser jo en del aviser, og jeg synes at litteraturkritikken har kommet veldig godt ut av den digitale utviklingen som har vært i VG.

– Samtidig har det jo vært en nedskalering av litteraturkritikken også i VG?

– Det anmeldes nok mindre nå enn for 15 år siden, men det gjelder jo også i Dagbladet og Aftenposten. Og selv om det er en kvantitativ nedgang, betyr ikke det at det samtidig har vært en kvalitativ nedgang. Det er en realitet at vi må prioritere, og heller gjøre mer ut av det vi faktisk satser på.

– Når du sier at det ikke er en kvalitativ nedgang, tenker du da på tekstene i seg selv, eller på at utvalget av bøker er annerledes?

– Færre bøker betyr at man velger på en litt annen måte. Det er litt andre kriterier for utvelgelse enn at nå kommer tredje roman av en forfatter som stort sett får terningkast 4. Det er litt brutalt, men sånn er det. Vi skriver jo for leseren, ikke for forfatterne eller forlagene.

– Men står ikke da litteraturens mellomsjikt i fare for å bli forbigått? Man kan se for seg at den digitale medielogikken – hvor saker måles på klikk og abonnementskjøp – vil føre til at det er de antatt gode og de dårlige bøkene som får anmeldelser, mens de som er midt på treet glemmes.

– Det er brutalt å si at det er greit, men jeg kan skjønne det ut fra en journalistisk tankegang. Det er jo ikke jeg som bestemmer dette, men med min bakgrunn fra journalistikken skjønner jeg ganske godt hvordan det tenkes i redaksjonene.

– Du har jo holdt på en god stund. Hvordan opplever du at situasjonen er for litteraturkritikken i dag?

– Jeg synes ikke at den har blitt noe dårligere. Jeg ser at det er bra rekruttering, med flere flinke folk som gjerne vil prøve seg. Pressen generelt preges av mer profesjonalisering, og det er dyktige folk som redigerer og har ansvar for oppfølgning av tekstene. Av utviklingstrekk i selve anmelderiet er det vanskelig å si noe bastant, men det er klart at den digitale utviklingen gjør at både anmelderne og de på desken må spisse ting mer. Om det er bra eller dårlig, er vanskelig å avgjøre entydig. Men det viktigste er å huske at det finnes en mottaker her. Det er en ting hva vi synes er viktig for kritikken, men til syvende og sist skriver vi for en leser der ute. Og interessen for bokstoff virker å være stabilt høy.

– Så du er en optimist med tanke kritikkens og anmelderiets fremtid?

– Vi har selvsagt ingen garantier for hvordan fremtidens medieøkonomi vil se ut. Men samlet sett, når jeg leser dagsavisene, ukeavisene og tidsskriftene, ser jeg ikke noen krisetegn. Er det mange som gjør det?

– Mange og mange, men jeg har inntrykk av at det finnes endel bekymrede miner i kritikerkretser.

– Hva går det ut på, egentlig?

– På den ene siden at antallet anmeldelser og kulturstoff i avisene blir mindre. I tillegg at den digitale medielogikken påvirker hvordan kritikk skrives, og hvilke bøker som anmeldelses.

– Jeg vil selvfølgelig forsvare at man anmelder flest mulig bøker, samtidig er det ikke noen menneskerett å få boka si anmeldt. Jeg synes det er mye bra kritikk i de avisene jeg leser. Hvis man sammenligner med dansk presse, synes jeg ikke vi ligger noe tilbake for dem, verken hva gjelder kvalitet eller kvantitet. Hvor mange bøker skal man anmelde? Det finnes jo ingen regler eller ideal for det. Men det er klart at den bransjen vi snakker om, de blir aldri fornøyde. Ikke er de fornøyde med innkjøpsordningene, ikke er de fornøyde med anmelderiet, og ikke er det nok med momsfritak. Jeg sier ikke at de sutrer. Det kan være fristende å si det, men det sier jeg ikke.

– Folk som arbeider med litteratur og kritikk har kanskje en hang til en viss naturlig – og sunn – skepsis?

– Og det er fint. Man skal ikke legge fra seg sitt kritiske temperament. Og jeg har jo selv skrevet masse om dette i kommentarer og ledere fra da jeg var redaktør i Prosa, så jeg skyter meg selv litt i foten. Men negativiteten har en litt selvbekreftende dynamikk. Så kanskje man skulle hatt litt lavere skuldre av og til, og si at situasjonen ikke er så verst.

– Apropos høye og lave skuldre. Noen ganger har det jo storma litt rundt deg og din kritikergjerning. Får du næring og energi av det, eller oppleves det mest som støy?

– Jeg skiller veldig klart mellom meg selv som person og meg selv som anmelder. Når jeg jobber med å skrive anmeldelser for VG har jeg en offentlig posisjon, som jeg har avstand til i mitt privatliv. Jeg har ikke mistet nattesøvn over at noen har vært misfornøyde med hva jeg har skrevet.

– For deg er det å være kritiker å ikle seg en rolle?

– Jeg identifiserer meg selvfølgelig med rollen min, men ikke på privaten. Det finnes nok av folk i media som ikke klarer å skille mellom de to rollene, og de får veldig slitsomme liv og brenner fort ut. Jeg får kanskje ikke så mange nye venner av dette, og det kan skape noen sosialt ubehagelige situasjoner – noen ganger er det litt kleint å være på forlagsfest.

– Opplever du at det er enklere å skrive frem en anmeldelse om du er negativ til boka?

– Nei. Men en interessant erfaring jeg har gjort meg, er at folk stoler mye mer på en negativ anmeldelse enn en positiv. Hvis jeg har publisert en veldig dårlig kritikk, så sier folk «det kan jeg tenke meg, det er helt sikkert en dårlig bok». Men om jeg skriver en god anmeldelse, da blir folk skeptiske. Og den gamle tabloidjournalisten i meg synes selvsagt at det er morsomt med slakt. Jeg må selvfølgelig stå inne for det, men jeg skjønner godt at det er gøyere å lese en velskrevet slakt, enn en panegyrisk, rosende anmeldelse.

– Men for å avslutte med starten – hva er grunnen til at du selv holder på med litteraturkritikk?

– Det er faktisk litt tilfeldig. Etter å ha jobbet som journalist, og hatt et par opphold i forlagsbransjen, så hadde jeg hørt at det var smart å anmelde bøker i VG, fordi på den tiden betalte de så godt. Da tenkte jeg, «ja, hvorfor ikke prøve det?» For meg er det perfekt å kombinere min interesse for litteraturen med min interesse for journalistikk.

– Så du ble kritiker for pengene?!

– På ingen måte – du skal lete lenge etter noen som har valgt et liv som anmelder for å bli rik. Det var mer det at å være kritiker i en tabloidavis var noe jeg ikke hadde prøvd før. Jeg hadde anmeldt litt i Aftenposten da jeg jobba der, men å jobbe som kritiker i en avis som VG var helt nytt for meg.

– Og nå har du vært der i snart 20 år. Hva er det som gjør at du har holdt ut så lenge?

– Jeg synes jeg blir behandlet veldig bra av VG. Og så er det noen gamle journalistiske instinkter som blir stimulert av å jobbe i en stor avis, hvor du har litt gjennomslagskraft. Jeg får energi av det, og å finne en jobb man får energi av er ingen selvfølge.