Poesien tror den kan krysse grensen ustraffet

— Gratulerer med månedens dikt! Hvordan oppsto diktet?

Takk for det. Det visuelle er som regel utgangspunkt for diktene mine, noe som nok har sammenheng med at jeg er billedkunstner, og «tenker» i bilder. I heldige øyeblikk opplever jeg at bildet «faller ned i hodet», jeg ser en situasjon for meg og prøver å formulere den i språk. I dette tilfelle var det bildet av en mann som går langs en mur, der skyggen faller på muren.

— Diktet tematiserer frihet, fangenskap, men også forbrytelser. Tenker du mye over dette?

— Det er vel et grunnleggende eksistensielt spørsmål: Hva er frihet? Hva er frihetens grenser, og hvilke betingelser har ideen om frihet i vår tid? Hvem definerer hvem som er innenfor og hvem som er utenfor? Alle spørsmål som ikke minst er skremmende aktuelle i dagens verdensbilde!

— Du arbeider som billedkunstner, og jobber også tydelig billedlig i diktet. Hva tenker du om forholdet billedkunst og poesi?

— Poesien, i hvert fall den varianten jeg dyrker, lener seg i stor grad på metaforer, altså bilder, så på det nivået er mye likt. Forskjellen er vel i bearbeidelsen av ideer og inntrykk: pensler og farger kontra skrift. Håndverket blir forskjellig. Og i begge tilfeller kreves læring og trening. Jeg har i noen verk prøvd å kombinere tekst og bilde, for eksempel ved å integrere små poetiske tekster i bildet, eller rett og slett lage poetiske titler.

— Diktets avslutning setter nesten et likhetstegn mellom diktning og forbrytelse, men hvor straffen kommer fra Gud snarere enn fra rettsvesenet. Hva slags forvaring er det poetene dømmes til?

— Her skal jeg være forsiktig med å komme med noen fasit, det er et tolkningsrom i dette. Men antydningsvis: Like mye som diktet består av konkrete bilder, er det også en refleksjon over språket, hva språket kan og ikke kan brukes til, jfr. Wittgensteins berømte: «Det man ikke kan tale om må man forbigå i stillhet». Og at poesien noen ganger tror den kan krysse den grensen «ustraffet».

— Hva eller hvem inspirerer deg?

Jeg verdsetter poeter som har et billedrikt språk, finner den treffende metaforen, som turnerer det lette og det tunge på en uanstrengt måte, gjerne med en humoristisk undertone. Folk som Søren Ulrik Thomsen, Charles Simic, Wisława Szymborska, Jan Wagner, Inger Christensen (kanskje mest essayene hennes). Og så livet selv da.

 Muren

En mann og hans skygge
går hånd i hånd
langs den høye muren
                   som skiller
de innsatte fra de utsatte
vinteren fra våren, våren fra sola
graffiti fra kattepiss
et feiltrinn fra døden, de kriminelle
                 fra poetene 
som Gud dømte til forvaring 
fordi de stjal
                   noe fra språket 
som ikke var ment for dem