Det er vanskelig å bare la tiden være

– Gratulerer med månedens dikt «omnibus», og dessuten første Diktkammer-poet i BLA! Hvordan oppstod diktet?

– Takk for det! I The Bell Jar bruker Sylvia Plath telefonstolper langs veien som et bilde på årene hovedpersonen har levd, jeg kom på det bildet mens jeg satt på bussen på vei hjem. Bildet med månen på hver holdeplass har jeg prøvd å bruke før, med vekslende hell. Jeg liker at man får inntrykk av at den følger etter en når man kjører i mørket.

– Diktet befatter seg med tidserfaring. Tenker du mye på det?

– Det gjør jeg. Jeg synes det er fascinerende hvor subjektiv tidsoppfattelsen er. Og skremmende hvordan det kjennes som om den går fortere og fortere ettersom man blir eldre. Jeg har det med å telle hvis jeg sitter og venter på noe, for eksempel en buss, eller ikke får sove, jeg synes det er vanskelig å bare la tiden være.

– Månen ruver også over diktet. Har du et spesielt forhold til månen?

– Hehe, nei, det tror jeg ikke. Den er jo en tidsmarkør for oss, også har den en bakside vi aldri ser, der er det mye symbolsk potensial. Også liker jeg at man kaller områdene der for hav og innsjøer, selv om de er helt tørre.

– Du har publisert en bok med noveller, Palliasjon (2022). Hvilke muligheter opplever du i poesien, som du ikke finner i novellen? Foretrekker du den ene sjangeren over den andre?

 – Det er jo to sjangre som har ganske mye tilfelles, synes jeg. Begge tar ofte utgangspunkt i noen få bilder, og er mer opptatt av å formidle øyeblikk enn lange historier. Flere av novellene mine har begynt som dikt. Bildet eller stemningen kom først, og så har historien utviklet seg derfra. Poesien tillater i enda større grad å utelate ting, å la leseren fylle inn hullene, det liker jeg. Jeg vil ikke si at jeg foretrekker den ene sjangeren fremfor den andre. Noen inntrykk lar seg best formidle som poesi, andre krever litt mer plass og litt flere ord.

– Er du  særlig inspirert av noen poeter?

– Jeg forsøker å lese bredt, med god spredning i tid og geografi. Mange favoritter har jeg funnet gjennom Instagram-kontoen @poetryisnotaluxury (et sitat fra et essay av den eminente Audre Lorde), som jeg synes er veldig godt kuratert. Jeg vet ikke om jeg har noen klare inspirasjonskilder, men jeg blir alltid imponert over poeter som overrasker, når et dikt tar en uventet vending. Bildebruk som føles ny og original, men likevel gir gjenklang. I verste fall er det demotiverende, litt sånn "æsj, jeg får aldri til noe så bra, alt jeg skriver er dritt", men i beste fall inspirerer det til at jeg utfordrer meg selv og får til noe jeg ikke hadde ventet. Det er få ting som føles bedre enn det.