– Jeg kunne ha konkurrert på nivå med Märtha Louise

– Du får 5000 kroner av BLA-redaktørene, men bare hvis du lover ikke å bruke dem på noe nyttig. Hva kjøper du?

– Jeg går bananas i Freia-butikken på Karl Johan og kjøper banansjokoladen fra Twist-posen i løsvekt. Jeg går på Theatercafeen og bestiller champagne og kaviar og later som om det er 1935. Hvis det er noe igjen av unyttighetssummen, går jeg på Alex Sushi.

– Hva er din go to karaoke-låt?

– «The Sun Always Shines on TV» av A-ha. Liker å reklamere for Norge når jeg er i utlandet, og å være ambassadør for andre av A-has låter enn den omnipresente svisken «Take On Me». Liker hvor smektende, emosjonell og lengtende sangen er, uironisk vakker, samtidig som den avkler massemediers glorifiserende filtre og illusoriske løfter om lykke og solbadet sex. Jeg liker å bukte meg på scenen med lukkede øyne til den tørre synthen og late som om det er 1985.

– Hva vil du helst bli gjenfødt som?

– Jeg vil svært gjerne være en kolibri (engelsk: «hummingbird», nynnefugl), gjerne en sånn som er metallisk turkisblå. Har alltid drømt om å kunne fly, og kolibrier er ekstremt gode flyvere, de beveger vingene i 8-tallsmønster med et helikopters presisjonsnivå. De er biologisk designet for å velte seg i estetikk og søtsaker, og livene deres består av å besøke vakre blomster dagen lang, stikke snabelen inn i støvbærere og sutte i seg sukkervann, litt som Lord Byron. Hvis jeg ikke kan bli gjenfødt som kolibri, velger jeg Lord Byron.

– Du har fått et år dedikert til å trene deg opp i en idrett. Hvilken ville du hatt størst sannsynlighet for å nå Norges-toppen i?

– Sprangridning! Jeg var godt i gang som ungdom og rundet skolehestnivået på Steinseth Ridesenter. Vi hadde ikke råd til at jeg kunne få en topptrent privathest importert fra Danmark, ellers kunne jeg ha konkurrert på nivå med Märtha Louise i likhet med de mer velstående venninnene mine (jeg så Märtha falle av hesten på et sprangstevne der jeg var med som hestepasser, det var litt flaut, men hun bet tennene sammen, børstet manesjesagsponet av de stramme hvite konkurranseridebuksene, jumpet modig opp på hesten igjen og fullførte omgangen).

– Vi er i 2026. Du sitter i fengsel. Hva er det du har gjort?!

– Jeg har brutt meg inn hos David Lynch, fordi jeg ville se alle Twin Peaks-episodene i hjemmekinoen hans (han har sikkert en som er mye finere enn hjemmekinoen til Ingmar Bergman på Fårö, der jeg har sett Persona og fotografert de døde blodige fluene i vinduskarmen og komponert en sang om dem, altså om fluene). Anna Kleiva ga meg adressen hans (slik hun har gjort i virkeligheten), for hun er Los Angeles-ekspert. David Lynch gikk først med på ønsket mitt av forfengelighetsgrunner, men da jeg satte meg på fanget hans og presset ham til å fortelle hvilke hendelser og karaktertrekk som var basert på hans eget liv, følte han seg invadert og ringte Los Angeles-politiet.

– Vi befinner oss i 1426. Hvilken jobb har du?

– Jeg er en oppfinner og kommer Leonardo da Vinci (1492-1519) i forkjøpet med å designe en flymaskin/protohelikopter som er utformet som en kolibri. Hvorfor? Fordi jeg har fantasi, drømmer om å fly og er datter av en ingeniør (i virkeligheten). Jeg liker filmer og serier om tidsreiser der hovedpersonen kommer kjente oppfinnelser i forkjøpet, for eksempel når Kathleen Turners karakter finner opp nylonstrømpebuksen i Francis Ford Coppolas undervurderte Peggy Sue Got Married (med Nicholas Cage som spiller seg selv), eller når den irriterende selvrettferdige, kåte og protofeministiske Claire Beecham i Outlander introduserer hygienen til legevitenskapen på de forblåste skotske heiene på 1700-tallet.