Skandalens estetikk

Litteraturen har helt siden sine begynnelser hatt et anstrengt forhold til moralen. I Vesten snakker man gjerne om «the ancient quarrel between poetry and philosophy», som kan tilbakeføres til motsetningen mellom Homer og Platon, der sistnevnte gjerne ville overta for Homer som det greske folkets læremester. Det dreier seg her ikke minst om moralfilosofiens misnøye med den litterære skriften, som ofte ikke tar hensyn til etablerte ortodoksier, enten de er av religiøs eller sosial art. Og slik må det nesten være. Hvis litteraturen ikke hadde evnet å heve seg opp over tidsbundne konvensjoner, ville den neppe fremstått som levende for lesere i senere århundrer.

Altså kan man med en viss rett si at overskridelsen er en nødvendig ingrediens i all kanonisk litteratur, i alle fall hvis vi med overskridelse mener manglende hensyntagen til vedtatt moral og aksepterte dogmer. Slik sett er det forståelig at skandalen følger litteraturen som en skygge opp gjennom historien. Et tidlig eksempel er den romerske poeten Ovid, som ble landsforvist av keiser Augustus i år 8 etter Kristus, ifølge ham selv som følge av «carmen et error» – en sang og en feiltagelse. Ettertiden har ikke konkludert entydig om årsaken til skandaliseringen av Ovid, men sikkert er det at han beveget seg i libertinske (og kanskje også konspiratoriske) kretser, og at han skrev det pikante verket Ars amatoria om kjærlighetskunst og forførelse. Lignende eksempler på forfølgelse av skandaleombruste diktere er mange.

Men det var først i romantikken at det ble mote blant forfattere å dyrke overskridelsen og auraen av skandale den førte med seg. Dette hang naturlig sammen med den romantiske forestillingen om geniet, det kreative unntaksmennesket som var hevet over alminnelige hensyn. I årtiene rundt 1800, og videre utover på 1800-tallet, var det litterære feltet fullt av kunstnere som lette etter et «stjernekammer» (Ibsen) i sitt eget indre og forsøkte å gjøre karrierer på sine singulære personligheter. Bare et fåtall lyktes. For den som ønsker eksempler, kan jeg tilby følgende stjernerekke av typiske (mannlige) genier fra det lange attenhundretallet: Goethe, Blake, Shelley, Pusjkin, Wergeland, Wagner, Baudelaire, Emerson, Whitman, Nietzsche, Rimbaud, Yeats, Wilde. Mange av dem, men ikke alle, ble dyrket og idolisert i sin samtid. Man tilga dem mye. Datidens publikum aksepterte langt på vei at eksepsjonelle verker forutsatte eksepsjonelle mennesker. Men alt har en grense. Flere av disse figurene ble rammet av til dels ødeleggende offentlige skandaler.

Eksempelet Byron

På skandalens område er det få, om noen, som kan måle seg med Lord Byron (1788–1824), som ved siden av Goethe var den vestlige verdens første virkelige dikter-celebritet. Harold Bloom skriver om ham at han fremdeles fremstår som et helt unikt individ – selv etter målestokken til en tidsalder preget av «ferocious selfhood». Men han var altså allerede fra sin første entré i offentligheten omsluttet av en dåm av skandale.

Han ble, som følge av dødsfall i slekten, opphøyet til baron i en alder av ti, og hadde dermed både indre og ytre kilder til sin følelse av å være eksepsjonell. Men følelsen var ikke bare behagelig. Byrons personlighet var preget av tærende paradokser. Han var vakker, men hadde en klumpfot som gjorde ham halt. Han hadde anlegg for fedme, og praktiserte helseskadelige dietter. «Jeg frykter bare to ting: å bli fet, og å bli kjedelig», som han selv uttrykte det. Dessuten var han det vi i dag kaller skeiv. Hans første store kjærlighet var til den to år yngre (og sosialt laverestående) korgutten John Edelston, som han hadde et intenst forhold til i studietiden i Cambridge. Ifølge Byron møttes de hver dag i hele Cambridge-perioden, og tilbrakte «aldri et kjedelig øyeblikk» sammen. Blant studenter ved Trinity College var slike kjærestepar ikke helt uvanlige, men i storsamfunnet var de forbundet med betydelig fare. I datidens lovverk var det dødsstraff for all mannlig penetrasjon (sodomi), selv om de strenge bevisreglene gjorde henrettelser til en sjeldenhet.

Byrons livslange følelse av å bære på en bibelsk synd, et kainsmerke, hang åpenbart sammen med hans homoseksuelle begjær, selv om det ikke var den eneste grunnen. Han var også blitt seksuelt misbrukt som barn, av barnepiken May Gray, som også jevnlig utsatte ham for vold. Faren – «Mad Jack» Byron – var voldelig og halvgal og døde da Byron var tre år gammel. Moren var antagelig bipolar, i alle tilfeller svært ustabil. Men den andre hovedgrunnen til hans fornemmelse av å være en synder av diabolske proporsjoner, var hans forbudte begjær til halvsøsteren Augusta.

Den fasjonable dandyen

Som ung voksen var Byron en klassisk dandy og libertiner med smak for det overdådige og uvanlige. Under hans Grand Tour til Levanten (1809–1811) skaffet han seg en rikholdig kolleksjon av seksuelle erfaringer, som etter alt å dømme inkluderte det vi i dag ville kalt pedofili. Han hadde en forkjærlighet for pasjer og andre unge gutter, men forlystet seg også med jenter. Det er også blitt spekulert i om han ga seg hen seksuelt til den erotisk altetende albanske tyrannen Ali Pasja, som underholdt Byron ved sitt hoff og var betatt av hans «små ører». Fra Albania reiste Byron videre til Hellas, ruset seg på opium og alkohol, mens han skrev selvfremstillende vers som etter hjemkomsten skulle bli en sensasjonell litterær debut.

Byron ble berømt over natten i mars 1812, da de to første cantoene av Childe Harold’s Pilgrimage ble utsolgt i løpet av tre dager. Han var på dette tidspunktet 24 år gammel. Verket er en slags versifisert reiseskildring, hvor vi møter den byronske helten for første gang: Blek, genial, ekstravagant, men også plaget av unevnelige hemmeligheter. Dette skulle vise seg å være en uimotståelig mikstur for datidens aristokratiske kvinner, som formelig kastet seg over Byron i Londons fasjonable salonger. Fremst av dem var den lidenskapelige men psykisk ustabile lady Caroline Lamb, som noen år etter affæren skandaliserte både Byron og seg selv gjennom den avslørende romanen Glenarvon (1816). Den unge forfatteren gikk uansett inn i rollen som demonisk forfører med liv og lyst, samtidig som han i detalj beskrev sine eskapader til den intrigante lady Melbourne, med kallenavnet Edderkoppen, som mest av alt ligner den fiktive markise de Merteuil i de Laclos berømte brevroman Farlige forbindelser (1782). Om lady Melbourne ble det sagt at hun aldri kunne se et lykkelig ekteskap uten å prøve å ødelegge det.

 Det sier seg selv at auraen av skandale vokste nærmest ukentlig omkring Byron på denne tiden. Den ble ikke mindre av hans mange hint om forbudt begjær i diktningen sin, eller hans infame angrep på kongen i det korte diktet «Lines to a Lady Weeping». I det sterkt eksotiserende verket The Bride of Abydos, som hadde undertittelen «A Turkish Tale», møter vi et par som tror de er bror og søster, men som ikke desto mindre hengir seg til het elskov. Det viser seg etter hvert at de ikke er bror og søster likevel, men kritikerne ble likevel sjokkert over de heftige uttrykkene for kvinnelig seksualitet, som ser ut til å bli uttalt mens akten pågår: «Thy cheek, thine eyes, thy lips to kiss,/ Like this – and this – no more than this».

Tory-pressen ble – forutsigbart nok – stadig mer nådeløs i sin kritikk av Byron. En anmeldelse av hans versefortelling The Corsair (1814) i det konservative bladet The Anti-Jacobin Review avsluttet med følgende tirade: «Is it not natural to conclude from these circumstances that a conduct so perverse and unnatural, must spring from disordered imagination and a depraved heart?» Ironien ligger i at skussmålet ikke er så veldig fjernt fra Byrons eget selvbilde.

Alle skandalers mor

Etter å ha vært gjennom en rekke affærer med ulike sosietetskvinner, ga Byron etter for sin dragning mot den ulykkelig gifte halvsøsteren Augusta, som ikke bare ble hans elskerinne, men også en morsfigur og mor til hans barn. Her hadde han begitt seg ut i så farefullt farvann at det ikke lenger var mulig for ham å bruke sitt diktertalent for å få syndsforlatelse. I et forsøk på å redde seg ut av sitt «syndige byronske mørke», for å si det med A. O. Vinje, giftet han seg med den intelligente, eiegode og respektable Anne Isabella Noel Millbank, som gikk under kallenavnet Annabella. Straks etter giftemålet utsatte han henne for de grusomste anklager og oppførte seg i det hele tatt så uhyrlig som det er mulig å tenke seg. Hun måtte blant annet finne seg i å bli sendt ovenpå til sitt kammers, slik at Byron uforstyrret kunne ha sex med sin søster i etasjen under. Av en eller annen grunn var han hele tiden åpen om sitt incestuøse forhold overfor lady Melbourne, «Edderkoppen», som til og med fikk oversendt Augustas inkriminerende kjærlighetsbrev. Her lå med andre ord alt til rette for en skandale av episke proporsjoner.

Da den kom, skyldes det ikke minst Byrons avsindige oppførsel som ektemann. Han drakk tett, hadde elskerinner, samtidig som han fortsatte sitt forhold til Augusta, skjøt med pistol i leiligheten, truet med å drepe både sin kone og hennes nyfødte barn. I tillegg gjorde han seg ifølge vitnemål skyldig i voldtektsforsøk mot Annabella, og det gikk også rykter om hans unevnelige seksuelle krav til henne – det dreier seg her om «den synden som ikke kan nevnes av kristne mennesker». Byron var kort sagt ute av kontroll, det vil si, han var åpenbart psykisk syk, deprimert, grensepsykotisk og paranoid.

Etter om lag ett års ekteskap fikk Annabella nok, tok med seg barnet og dro tilbake til foreldrene. Byron så henne aldri igjen, heller ikke datteren. Annabella gikk rettens vei for å få seperasjon, og begynte en iherdig innsamling av bevis for Byrons kriminelle adferd. Prosessen virvlet opp en veritabel sky av rykter, det ene forferdeligere enn det andre. Ryktene om incest og homoseksualitet spredte seg raskt gjennom Londons salonger og gjorde det etter hver umulig for Byron å bli værende i England. Da han seilte fra Dover i april 1816, så han England for siste gang. Han skulle heller aldri igjen møte sin elskede Augusta.

Skandalens litterære betydning

Nå kan man naturligvis spørre seg hvor mye Byrons overskridelser og «moralske selvmord» (for å sitere biografen Benita Eisler) egentlig har med diktningen og dikterevnen hans å gjøre. Det finnes tross alt eksepsjonelle diktere som ikke var spesielt skandaløse i sitt levnet, for eksempel John Keats, som var en større poet enn Byron. Samtidig kan det ikke være tvil om at Byron gjennom sin selvfremstillende diktning skapte en tidløs romantisk type som fikk stor betydning for ettertiden, blant annet i den litterære dekadansen, men ikke minst i populærkulturen, hvor den byronske helten stadig lever videre – for eksempel i den fiktive vampyren Edward Cullen, som fremdeles hjemsøker kjærlighetsdrømmene til tenåringsjenter over hele verden. Auraen av forbudte overskridelser står sentralt hos slike helter, og selv om de færreste misunner Annabella, kan man fremdeles søke byronske gleder på fantasiplanet. Her ble grunnen beredt allerede i Byrons egen samtid, da det fant sted en splittelse i Byron-bildet: Mens poeten Byron stadig ble lest og dyrket, kanskje mer enn noensinne etter hvert som skandalene ballet på seg, ble mennesket Byron en paria.

Da jeg trådte mine litteraturvitenskapelige barnesko på 1990-tallet, var det vanlig å anse enhver forestilling om det litterære geniet som utdatert, et resultat av latterlig romantisk mytemakeri. Samtidig ble overskridelsen fremdeles dyrket som om den var kongeveien til all verdifull litteratur. Her var skandalen altså frakoblet den skandaliserte dikterfiguren og gjort til en vital del av litteraturen selv, slik tittelen til litteraturprofessor Per Buviks Baudelaire-bok tydelig signaliserer: Poesiens skandale (1996). Ekkoet fra byronismen er umiskjennelig når Buvik om Baudelaires skandaløse poesi skriver at den eneste gleden hans poet-elsker kan oppleve, er «forbundet med overskridelse, endog krenkelse av naturen, som igjen innebærer bevissthet om å gjøre det onde» (s. 61). Overskridelsens estetikk passet perfekt med den ironiske og spenningssøkende postmodernismen, som hadde bannlyst moralen fra den litterære samtalen. Siden overskridelsen her var blitt et rent tekstuelt fenomen, slapp man å forholde seg til moralske vurderinger av dikternes oppførsel.

Dette endret seg da det litterære feltet utover på 00-tallet forlot postmodernismen og gjeninnførte en tydelig forbindelse mellom forfatter, verk og den ytre virkeligheten. I forfattermiljøer ble overskridende adferd dessuten erstattet av fornuftige treningsregimer og gode sovevaner. Man ville gjerne være presentabel. Det var ikke lenger snakk om å gjøre det onde, hverken i liv eller diktning. I stedet ble litteraturen befolket av karakterer som hadde opplevd mye tungt og vanskelig, men uten selv å ha noen skyld i misèren. Borte var Byrons skygge, borte enhver romantisering av overskridende og hatefull adferd!

Den oppbyggelige litteraturen, som var blitt ansett som naiv og latterlig i postmodernismen, vendte tilbake. Diktningen tok gjerne opp «viktige tema», for eksempel klimakrisen. Det skandaløse befant seg nå på utsiden av litteraturen, var ikke lenger en del av den, men noe det litterære verket kunne peke på og moralisere over. Jeg setter tingene på spissen, selvsagt. Men jo mer jeg leser av denne typen verker, jo mer overbevist blir jeg om at det byronske om ikke så lenge vil vende tilbake med fornyet kraft – enten det nå er i form av en grensesprengende dikter-personlighet eller et verk som vi ikke vil klare å la være å like, til tross for alle dets «etisk problematiske» sider.