Til aksjonærene: Inflasjon i avsnitt

Verdien av avsnitt har de siste 20 årene langsomt blåst seg opp til en kunstig høy verdi. Det er på tide å selge seg ut før boblen sprekker.

Når jeg skriver om avsnitt i denne sammenhengen, mener jeg en tekstenhet på mindre enn én side og som stort sett adskilles fra teksten som kommer før og etter med en blanklinje, men som iblant (og dette er viktig) blir tildelt en hel side.

Denne moderne avsnittsteknikken har infiltrert flertallet av moderne norske skjønnlitterære prosabøker, og det er grunnlag for å si at vi lever i en avsnittsboble. Jeg forstår appellen. Avsnitt har mange fordeler:

Avsnittets kompakte form gjør at åpningen på avsnittet innehar en ladning av mulighet og potensiale. Ved å ha mange avsnitt adskilt av blanklinjer, kan forfatteren stadig tilføre ny startenergi.

Avsnitt gir energi i avslutningen. Den siste setningen i et avsnitt, det siste ordet, får tyngde og kan stå og dirre i det tomme rommet, før forfatteren kan åpne et nytt avsnitt og sende ut enda et dirrende sisteord med pregnant stillhet i blanklinjen etterpå.

Hyppige avsnitt kan fasilitere for en collageteknikk som etterligner den påstått fragmentariske «moderne virkeligheten», slik for eksempel Jenny Offill fikk ros for å gjøre i den innflytelsesrike romanen Dept. of Speculation fra 2014, som flere norske forfattere siden har nevnt som inspirasjonskilde. Er det bare tilfeldig at Vigdis Hjorth, som gjennom hele sitt forfatterskap har vært en dyktig avsnittsforfatter, men som stort sett har brukt avsnitt som følger kausalt etter hverandre og i høyden er adskilt med en blanklinje, debuterer med en mer fragmentarisk avsnittsteknikk med innslag av «en-sides»-avsnitt i Arv og miljø i 2016?

Avsnitt kan enten stå i en helt tilfeldig sammenheng med teksten som stod i forkant, eller bare en løsere sammenheng, og skaper et poetisk rom som gir forfatteren følelsen av tilsynelatende å kunne skrive hva som helst. Som Rebecca Oyler skriver i sin Fake Accounts, der hun i enkelte passasjer parodierer den moderne punktromanaktige stilen: «WHAT’S AMAZING ABOUT THIS STRUCTURE IS THAT YOU CAN JUST dump any material you have in here and leave it up to the reader to connect it to the rest of the work.»

Avsnitt kan dekke over at det ikke egentlig finnes noen viktige kausalforbindelser i boken, at romanen er en statisk affære uten dramaturgisk energioverføring i statusskifter eller vendepunkt. Avsnittet kan også dekke over det motsatte, at det faktisk finnes viktige kausalforbindelser i boken, at det skjuler seg en god historie et sted i romanteksten, men som forfatteren, fordi han eller hun bekjenner seg til den modernistiske villfarelsen om at det ikke finnes store fortellinger, ikke kan stå for.

I nordisk sammenheng[1] kan man[2] også trekke frem forfatterskolenes skriveprosesser der man diskuterer tekster i fellesskap, en arbeidsform som muligens ubevisst vil få studentene til å dyrke frem det formfullendte avsnittet ettersom det lar seg favne i en tekstdiskusjon, i motsetning til lengre enheter.

Ja, kanskje er det for å få ros at forfatterne skriver slik, og det leder oss til det som må være den viktigste grunnen til at avsnittet har økt slik i verdi. Det føles ganske enkelt godt for forfatteren. Det er uimotståelig å lage et formfullendt lite avsnitt, som får stå der å skinne på siden med kontrasterende tekst før og etter.

PS:

Det har kommet oss for øre at en oppkjøpshai har gitt aksjonærene tilbud om å få solgt aksjene til spottpris. Vår anbefaling er å sitte stille i båten. Selv om myndighetene forsøker å motarbeide oss, sikter vi fortsatt mot stjernene. Og vit det, at hver dag jobber vi knallhardt her i Negatio Holding for å få til en pen EXIT for alle aksjonærer.

[1] Denne moderne avsnittsteknikken har åpenbart også røtter i den norske punktromanen, en form der prosaen og poesien krysser hverandre, men den moderne varianten er ikke lenger så poetisk gåtefull som det legendariske og ofte brukte eksempelet, romanen Anne av Paal-Helge Haugen. Den moderne avsnittsteknikken er ofte mildere, en modernisme light, tilpasset massene.

[2] Etter å ha drøftet norsk minimalismes påvirkning på dansk prosa på 80-tallet, i en artikkel om forfatteren Jan Sonnergaard og dansk prosa under nevnte tiår, skriver Carsten Sestoft om forfatterskolen i Københavns påvirkning på dansk litteratur:

«Den ene skyldes en af arbejdsmåderne på Forfatterskolen, nemlig at forfatter-eleven lader en af sine tekster underkaste kollektiv diskussion. En sådan fremgangsmåde har tendens til at favorisere korte og meget gennemarbejdede tekster, som i sig selv udgør formelle helheder. Det er dem, der mest egnede til den form for diskussion, og formentlig også dem, der klarer sig bedst og får mest ros. Forfatterskolens arbejdsform kunne altså siges at fremme produktionen af korte og stærkt bearbejdede tekster.»

Carsten Sestoft, «Vejen til kunstnerisk innovation Jan Sonnergaards positionering i det litterære felt» i Praktiske Grunde. Tidsskrift for kultur- og samfundsvidenskab, Nr. 1 2008.