Finnes det et litterært språk?

Debatten mellom Geir Gulliksen og Toril Moi om skjønnlitteraturens egenart har vært interessant å følge, ikke bare fordi den berører sentrale litteraturfaglige grunnlagsspørsmål, men også fordi den handler om skillelinjer som er av stor praktisk og økonomisk betydning for landets skrivende mennesker. Hvis den tradisjonelle grensedragningen mellom skjønnlitteratur og sakprosa ikke lenger lar seg forsvare, bør den vel også opphøre å spille noen rolle i statlige stipendtildelinger og litterære støtteordninger? De av oss som har viet år av livene våre til litteraturteori, og som kanskje så smått har begynt å mistenke at mye av den er ørkesløs, kan glede seg over at teoretiske grunnlagsspørsmål nå kan vise seg å få avgjørende betydning for utformingen av kulturpolitikken.

Gulliksens kritikk av Toril Moi tok utgangspunkt i hennes gjentatte påstander om at det ikke finnes noe litterært språk. Ifølge Moi er det derfor heller ikke mulig å lage rigide skillelinjer mellom skjønnlitteratur og sakprosa, selv om det i praksis kan finnes forskjeller mellom de to måtene å skrive på. Gulliksen antyder at disse påstandene står i forbindelse med en litteraturfiendtlig tendens i samtidskulturen, og lurer derfor på hvorfor det er så viktig for Moi å insistere på at det ikke finnes noe skjønnlitterært språk. For ham er det opplagt at skjønnlitteraturen skiller seg både fra sakprosaen og fra dagligspråket, av flere grunner – blant annet fordi det består et annet forhold mellom den skrivende og det skrevne i skjønnlitteraturen enn i andre former for tekstproduksjon.

Litterariteten som forsvant

I Mois første tilsvar til Gulliksen peker hun på at man vil lete forgjeves etter en essens eller fellesnevner dersom man undersøker et større antall utgivelser innenfor kategorien skjønnlitteratur. Altså går det ikke an å si at det finnes noe spesifikt litterært språk, bare et språk som i større eller mindre grad «får oss til å se», som hun formulerer det i pamfletten Språk og oppmerksomhet. I Morgenbladet-tilsvaret nevner Moi bare i forbifarten det spøkelset hun vil jage opp på mørkeloftet, nemlig strukturalismens prosjekt om å definere «litterariteten» eller «den poetiske funksjonen». Dette prosjektet gikk blant annet ut på å lage en lingvistisk orientert beskrivelse av hva som gjør skjønnlitteraturen til skjønnlitteratur, og dermed vesensforskjellig fra all annen språkbruk. I denne tankegangen var det litterariteten som skulle være litteraturvitenskapens studieobjekt.

Dette prosjektet var nok på mange måter dømt til å feile. Samtidig er det etter mitt syn verdt å understreke at de formalistiske skolene i litteraturteorien nådde frem til innsikter som vi fremdeles har mye å lære av. Gjennom deres nærlesningsteknikker lærte vi for eksempel at det litterære verket ofte er sterkt selvrefererende, og at det kan betraktes som en kunstferdig helhet av betydninger, klanger og parallellismer. Her tror jeg man var inne på noe vesentlig ved skjønnlitteraturens egenart. Og selv om jeg er enig i mye av kritikken som senere ble fremført mot autonomiestetikken, var den tross alt ikke grepet ut av løse luften: Det er noe suverent selvtilstrekkelig ved mye stor diktning.

Ikke desto mindre viste det seg altså som umulig å lage en universell formel for det skjønnlitterære språket. Men betyr det at vi må innse at det litterære språket ikke finnes, slik Moi hevder? Ikke slik jeg ser det. Det innebærer bare at det litterære språket må sirkles inn på andre måter enn den strengt lingvistisk-vitenskapelige. Når man får på følelsen at Moi og Gulliksen, samt andre debattanter som Ivo de Figueiredo og Nikolaj Frobenius, snakker forbi hverandre, skyldes det at de alle tross alt er enige om at det finnes forskjeller mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Spørsmålet synes å være hvor viktig forskjellene er, og hvordan de kan beskrives.

Skjønnlitteraturens egenart

I sitt siste innlegg i debatten[1] går Moi langt i retning av å kategorisere sine meningsmotstandere som tilhengere av et gammeldags og ekskluderende litteratursyn, som hun kaller både «romantisk» og «senmodernistisk». Ifølge henne er dette noe de har tilegnet seg under innflytelsen fra litteraturprofessoren Atle Kittang (1941–2013), og hun tillegger dem dermed en rekke av hans oppfatninger, til tross for at dette ikke er noe de selv har tatt til orde for i denne debatten. Blant synspunktene Moi tilskriver Gulliksen og Frobenius er at litteraturens ideal utelukkende skulle bestå av en opphøyet negativitet «som nekter å forholde seg bejaende og ukritisk til status quo». Et slikt litteratursyn, mener hun, utdefinerer det meste av det som regnes som litteratur i dag, det vil si både sjangerlitteratur, sakprosa og virkelighetslitteratur. Derfor er det ikke holdbart.

Det får bli opp til Gulliksen og Frobenius å skille mellom det de faktisk mener og det Moi påstår at de mener. Men jeg vil likevel gå i rette med hennes anklage om at de i sine innlegg forsøker å opphøye «en historisk betinget estetisk norm» til en universell sannhet, mens hun selv tydeligvis anser seg hevet over tilsvarende innvendinger. Er hennes eget antiromantiske litteratursyn og hennes språkteori mindre historisk situert enn andre litteraturteoretiske posisjoner? Alt vi sier er historisk situert, men vi bør ikke av den grunn oppgi forsøket på å si noe vi holder for å være sant.

Selv synes jeg det gir god mening å snakke om skjønnlitteraturens egenart, selv om den ikke kan gis noen lingvistisk universaldefinisjon. Moi har rett i at skjønnlitteratur ikke er én ting, men etter mitt syn lar det seg likevel gjøre å peke på noen fellestrekk ved skrifter som faller i denne kategorien. For eksempel er det en grunnleggende egenskap ved skjønnlitteratur at den er «skjønn», det vil si at skriften har estetisk egenverdi. Altså leser vi den ikke bare for innholdets skyld, men også fordi selve skriften, eller den litterære formen, slår oss som vakker, original, slående, underfundig – hvordan man nå enn vil uttrykke det. Så vidt jeg kan se, vil Moi forvise skjønnhetsbegrepet til historiens skraphaug. Det finner jeg nedslående! Hva er kunsten uten skjønnhet? I litterære sammenhenger kan vi gjerne erstatte ordet «skjønnhet» med «litterær kvalitet», i alle fall så lenge vi er enige om at vi snakker om noenlunde det samme. Og litterær kvalitet favner naturligvis også om det Moi fremhever, altså konstruksjonen av gode historier, medrivende karakterer og levende miljøskildringer. Men ingenting av dette eksisterer løsrevet fra den litterære formen.

Hva betyr det at forfatteren «stiller seg bak» verket?

Et annet fellestrekk ved skjønnlitteraturen, som også Gulliksen snakker om, er at det som står i den ikke kan tas for pålydende på samme måte som i sakprosaen. Formålet med skjønnlitteraturen er ikke primært å formulere bestemte synspunkter eller å utføre bestemte talehandlinger, men å gestalte en verden, lage et språklig kunstverk. Innenfor dette verket, dette universet, kan alt mulig selvsagt ytres, også ting forfatteren faktisk mener og vil slå til lyd for. Men det kan også stå mangt som forfatteren ikke mener, eller som hen bare mener under bestemte forutsetninger, eller har vært interessert i å sette ord på for å skape en estetisk effekt – rett og slett for å se hvor det bærer.

I det skjønnlitterære verket snakker forfatteren ikke direkte som seg selv, men har overgitt seg til verket, som har sin egen logikk og sine egne krav. Verkets iboende logikk kan forhindre forfatteren fra å ytre bestemte synspunkter, også slike som er viktige for vedkommende å fremme. Enkelte ting er det kort sagt ikke mulig å si innenfor en bestemt skjønnlitterær sammenheng, rett og slett fordi det ville bryte med verkets tone, form eller interne spilleregler. Andre ting lar seg ytre, ofte til forfatterens overraskelse, og uten at dette er ting forfatteren ville ha sagt i andre sammenhenger. Gulliksen skriver derfor at det i skjønnlitteraturen «ikke er en selvfølge at den som skriver, stiller seg bak det skrevne». Moi svarer at hun er overbevist om at «enhver seriøs forfatter absolutt ‘stiller seg bak’ sitt eget verk, forstått som en helhet».

Her tror jeg de snakker om ulike ting. Vladimir Nabokov stilte seg bak Lolita som kunstverk, men forsvarte ikke dermed hovedpersonens syn på seg selv eller verden. Hva verket «som helhet» egentlig mener om Humbert Humbert, Clare Quilty, Lolita eller sex med mindreårige, er ikke helt lett å avgjøre. Dermed er det heller ikke klart hva det eventuelt skulle innebære at Nabokov «stilte seg bak helheten», som utsagn betraktet. Skjønnlitteratur er litterær kunst, og dens ytringer må alltid forstås innenfor en konkret, estetisk sammenheng. Det stemmer riktignok at det finnes diktning som ytrer klare synspunkt i samfunnsdebatten. Og jeg er enig med Moi i at denne typen litteratur har hatt en tendens til å bli nedvurdert innenfor den modernistiske estetikken. Men slike verk er tross alt også alltid mye mer enn bare sine synspunkter, for eksempel inneholder de ofte sterke motstemmer til det synet forfatteren helst vil fremme. Dessuten bruker de språket til å gestalte en verden.

Virkelighetslitteraturen som provokasjon

Det er ellers riktig, som Moi påpeker, at det har utkommet mye litteratur i løpet av de siste 25 årene som utfordrer det gjengse synet på skjønnlitteratur. Virkelighetslitteraturen har utforsket fiksjonsfrie skrivemåter, mens sakprosaen har lånt virkemidler fra romanen. Disse utviklingstendensene har blant annet gjort det nødvendig å skille mellom fiksjon og skjønnlitteratur. Fiksjon er kjennetegnet av at forfatteren finner på hendelser, personer og utsagn som ikke faktisk finnes eller har funnet sted. Dette kan vi, med den danske litteraturforskeren Poul Behrendt, kalle «innholdsfiksjon». Som virkelighetslitteraturen har vist, er det fullt mulig å skrive skjønnlitteratur uten å lage innholdsfiksjon. Da bruker man faktiske hendelser og personer som grunnlag for det litterære kunstverket. Dette er imidlertid ikke det samme som å skrive sakprosa, for skjønnlitteraturen er grunnleggende fri, og trenger ikke å holde seg strengt til virkeligheten, selv når den insisterer på at det faktisk er det den gjør. Dessuten er det altså et krav at skjønnlitteraturen er skjønn, og det gjelder ikke sakprosaen, som kan nøye seg med å være presis og etterrettelig.

 Sakprosaen er bundet av sin grunnleggende forpliktelse overfor virkeligheten. Derfor finnes det ting sakprosaen rett og slett ikke kan gjøre, men som er fullt mulig for skjønnlitteraturen. Sakprosaforfatteren kan for eksempel ikke skrive som om hen med sikkerhet vet hva som foregår inne i hodet på andre mennesker. Allvitende fortellere kan bare brukes innenfor fiksjonen. Sakprosaforfatteren kan heller ikke finne på en fiktiv utsigelsesinstans som fører ordet. Om det skjer, forvandles hele teksten til fiksjon, for nå finnes det ikke lenger noen reell, menneskelig instans som er ansvarlig for det som sies.

Her kunne man spørre om det finnes skjønnlitteratur hvor utsigelsesposisjonen ikke på noen måte er fingert. Jeg vet ikke svaret på det, men det gjelder i alle fall ikke Karl Ove Knausgårds Min Kamp-bøker, for her er fortellerstemmen (som Gulliksen er inne på) i store deler av verket blitt absorbert av karakterstemmen, som er en yngre versjon av fortelleren. I Min kamp 5 er det den voksne Knausgård som skriver, men stemmen vi hører er den nittenårige forfatterspirens. Jeg ser ikke bort fra at det kan finnes skjønnlitterære verk som er helt fri for både innholdsfiksjon og utsigelsesfiksjon, men det vil her være snakk om helt marginale grensefenomener.

Litteraturen og dagligspråkfilosofien

Til slutt må jeg kort svare på Mois «hjertesukk», siden det i stor grad er rettet mot meg, som følge av noen uttalelser jeg kom med til Morgenbladet[2]. Mois litteratursyn er altså fundert på dagligspråkfilosofien, som stammer fra triumviratet Ludwig Wittgenstein, J. L. Austin og Stanley Cavell. Ifølge Moi har jeg ikke gjort tilstrekkelige forsøk på å forstå denne filosofiens grunnantagelser, og uttaler meg dermed på sviktende grunnlag. Det kan være hun har rett i det. Riktignok har jeg lest både Wittgenstein og Austin med utbytte, men uten å innse hva som er vunnet ved å innta et dagligspråkfilosofisk syn på diktningen. Så vidt jeg kan se, er det heller ikke noen av dem som pretenderer å si noe om det litterære språket. Austin skriver helt uttrykkelig at det poetiske språket, i likhet med vitsing, ikke kan plasseres i noen av hans tre talehandlingskategorier.

Litterater som har annammet dagligspråkfilosofien gir meg iblant en lignende følelse som da jeg på 1990-tallet var omgitt av overbeviste dekonstruksjonister. Diskusjonen stoppet som oftest før den hadde kommet ordentlig i gang, siden det aldri var mulig å gi en formulering av hva dekonstruksjonen sto for som dekonstruksjonistene selv var fornøyd med. Den var liksom alltid noe annet og dessuten merkelig altomfattende. Noe lignende opplever jeg med dagligspråkfilosofien, for eksempel når Moi hevder at jeg ikke har forstått den «teoretiske betydningen av ‘dagligspråk’». Men når ‘dagligspråk’ ikke betyr omtrent det vi vanligvis mener med ordet, spenner ikke denne filosofien da bein på sin egen grunnantagelse om at ordenes betydning ligger i bruken av dem?

Hvorfor skulle det forresten finnes noe grunnleggende skille mellom dagligspråk og metafysisk språk, slik Moi hevder at det gjør? Har ikke folk snakket om sjelen, om Gud, om det uendelige, om det moralsk gode i et allment forståelig språk som samtidig er metafysisk? Og hvorfor skulle det eventuelt være så galt å konstruere begreper, som altså er noe annet enn ord, og som er utstyrt med helt spesifikke definisjoner? Ta for eksempel begrepet «dobbelkontrakt», som Poul Behrendt har konstruert i forbindelse med sin forskning på autofiksjon. Det er ikke mulig å lære seg hva dette begrepet betyr ved å undersøke hvordan det brukes i norsk offentlighet, slik man kan med dagligspråkets ord, og slik dagligspråkfilosofien foreskriver at vi bør gjøre. Her brukes begrepet nemlig stort sett feil, noe man kan konstatere ved å sammenligne med definisjonen. Ords betydning oppstår og endrer seg ved bruk. Dette gjelder ikke begreper, som først kan endre betydning hvis man blir enige om å forandre definisjonen. Fordelen med begrepene er at de kan brukes til å peke helt presist på avgrensede fenomener (enten de nå er metafysiske eller ikke) som det ikke finnes ord for i dagligspråket. Dermed er det etter mitt syn bare et gode at vi er utstyrt med evnen til å supplere dagligspråket med et begrepslig språk, særlig når vi skal konstruere teorier.

Når Moi i sitt siste innlegg skriver at dagligspråket i sin filosofiske betydning er «selve mulighetsbetingelsen for spesifikk språkbruk», er det hun som har et forklaringsproblem. Selv ville jeg aldri ha påstått at jeg kjente mulighetsbetingelsene for all spesifikk språkbruk, heller ikke at jeg hadde et begrep for dem. Det jeg derimot stadig forsøker å gjøre, er å beskrive mine erfaringer med det litterære språket, slik det utfolder seg i høyst ulikeartede verker. Jeg skammer meg ikke over å si at dette er en skjønnhetserfaring som rommer en stor og vedvarende glede som jeg ikke kan oppnå på andre måter. I sitt siste innlegg kaller hun mitt argument for det litterære språket en «tautologi». Det stemmer ikke. Jeg har sagt at språkkunst er noe annet enn dagligspråk. Det er kanskje innlysende, men ingen tautologi. Det er ellers interessant å merke seg at kunstdimensjonen ser ut til å være fraværende i hennes eget resonnement.

Jeg liker Toril Mois vilje til å tenke uavhengig av vedtatte sannheter. Og jeg holder med henne i hennes commonsensiske behov for å skaffe seg klarhet i hva folk egentlig mener når de snakker teoretisk om litterære spørsmål. Desto større grunn er det til å forholde seg skeptisk når hun iblant kommer i skade for å gjøre dagligspråkfilosofien til esoterisk, litteraturteoretisk dogmatikk. Var det ikke nettopp en slik praksis hun ville til livs da hun gikk til angrep på dekonstruksjonen?

[1] «Gulliksen og Frobenius’ estetiske ideal utelukker det meste av det vi i dag kaller litteratur». Morgenbladet, 05.04.2024. https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2024/04/05/gulliksen-og-frobenius-estetiske-ideal-utelukker-det-meste-av-det-vi-i-dag-kaller-litteratur/.

[2] «– Moi og Gulliksen snakker forbi hverandre», Morgenbladet 27.02.2024. https://www.morgenbladet.no/boker/2024/02/27/moi-og-gulliksen-snakker-forbi-hverandre/.