Hvor i all verdens land og rike fortelles det fra?

Vi tar fortellerstemmen i moderne romaner for gitt. For hvor fortelles det egentlig fra?
19.01.2021 - 11:38

Jeg er ikke autist, men jeg har alltid stusset over førstepersonsfortellerne i mange romaner.

Ta for eksempel fortellerne i Karl Ove Knausgårds siste roman, Morgenstjernen. Den første heter Arne, og i åpningen tenker han på sønnene som ligger og sover, en tanke som utvikler seg til en eksistensiell refleksjon over flere avsnitt, før han skildrer de røde lysene på toppen av mastene utenfor. Deretter tar Arne en slurk rødvin («Jeg tok en slurk av vinen …») og tenker på favorittmåneden sin som barn. Det er god flyt i teksten, assosiasjonene er uanstrengte, «ingenting spesielt med dette, ingenting å se her», kunne det litterære politiet sagt og vinket meg videre. Men jeg kan ikke la være å stusse. 

For hvor i all verdens land og rike er det Arne forteller fra? Hvordan kommer observasjonene fra Arnes sinn ned på papiret? Det er ingenting som tyder på at Arne selv skriver, og det er ingen henvendelse til en leser fra Arnes side. Det er heller ikke en muntlig scwhung over teksten som tilsier at Arne forteller til noen. Til det er også skildringene for mange og detaljerte. Arne forteller fra et litterært limbo som hverken er muntlig eller skriftlig. Tekststrømmen inntar Arnes sinn og er Arne, men uten å være Arne på samme tid. Jeg liker å tenke på det som en strømlinjeformet «stream of counsciousness»-stemme uten for store hopp i assosiasjonsrekkene og med en balanse mellom skildringer, tanker, replikker og handlinger.

Knausgårds kritikere kan innvende at fortellerstemmene i Morgenstjernen er for like, men ingen angriper selve fortellerposisjonen. Det ville også vært merkelig om de gjorde det, for fortellerposisjonen er godt etablert og akseptert. Det er dette som er førstepersonsfortelleren per se i moderne prosa. Er det ikke pussig at denne høyst kunstige konstruksjonen har blitt så vanlig?

Jeg ble gjort oppmerksom på dette da jeg leste noe Dostojevskij skrev i sitt tidsskrift En forfatters dagbok. I en innledning[1] omtaler han en novelle som «fantastisk» selv om den er realistisk.  Dostojevskij gjør det klart i forordet at teksten hverken er en fortelling eller en opptegnelse. «Fortelling» i denne sammenheng antar jeg betyr en tradisjonell tredjepersonsfortelling slik Dostojevskij for eksempel bruker i Forbrytelse og Straff, mens «opptegnelse» på sin side er en førstepersonsforteller som skriver til leseren, slik han bruker i Opptegnelser fra et kjellerdyp. Det fantastiske for Dostojevskij består i at han i novellen har skrevet ned hovedpersonens tanker, minner og følelser på vegne av hovedpersonen i jeg-perspektiv, men uten å late som om hovedpersonen selv skriver det: «Det jeg kaller fantastisk i denne fortellingen er nettopp denne antagelse om at det hele kunne vært stenografert (og så senere bearbeidet av meg).» Det som for Dostojevskij var fantastisk og umulig har 150 år senere blitt selvsagt og usynlig, vi tar det for gitt.

Dostojevskijs forord gir et fascinerende innblikk i utviklingen av den moderne fortellerposisjonen som den moderne leser fort kan glemme at nettopp er utpreget moderne. Et fritt «jeg» som forteller til leseren, har røtter i brevromanen, som for eksempel Goethes Unge Werthers lidelser, men også i fiktive selvbiografier som Jane Eyre, hvis fulle tittel nettopp er Jane Eyre, an autobiography. Nøyaktig når og hvordan jeg-fortelleren i løpet av litteraturhistorien løsriver seg fra opptegnelsene og ikke lenger er bundet til en fiktiv skriverrolle, er ikke godt å si, men jeg vil tippe sånn ca. på 1920-tallet.

Jeg er uansett sikker på at om Goethe hadde dukket opp her i 2021, sannsynligvis til hest, ridende nedover Sørkedalsveien på vei mot landhandleren, og han hadde stanset for en passiar om norsk samtidslitteratur og skumlest noen romanåpninger, ville også han stusset over disse førstepersonsfortellerne og stilt seg spørsmålet: «Wo in allen Ländern und Reichen der Welt wird es von hier aus erzählt?»


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er skribent, lektor og programleder i BLA-podden.


BLA 1/21.


[1] Kilde: Side 105–106, En forfatters dagbok, bind 2, Solum forlag, 1980.