Den store norske forfatterkrangelen

Det har vært fascinerende å følge de opphetede debattene om hvem som skal ha rett til å dele ut de statlig finansierte forfatterstipendene. Til nå har denne oppgaven ligget hos Det litterære råd, som består av syv medlemmer fra Den norske Forfatterforening (DnF). De sentrale kriteriene for tildeling er litterær kvalitet og kunstnerisk aktivitet, det vil si at forfatterne som får stipend må ha skrevet litteratur på høyt nivå og dessuten ha en kontinuerlig produksjon. Nå er det blitt foreslått at denne ordningen endres, slik at utdelingen av stipender avgjøres av en komité som består av tre medlemmer fra DnF og tre medlemmer fra nykomlingen Forfatterforbundet, som ble stiftet i 2018, og som ikke har noen kvalitetskriterier for opptak av medlemmer. I tillegg skal den foreslåtte stipendkomiteen ha et nøytralt medlem med litteraturkompetanse, for eksempel en litteraturviter.

Imot dette forslaget rykket en rekke DnF-forfattere ut med en uheldig formulert kronikk i VG, der de hevdet at fremtiden til norsk litteratur er i fare hvis forslaget blir tatt til følge. Faren består i at den nye ordningen vil kunne føre til dårligere ivaretagelse av litterær kvalitet i stipendtildelingene. Lederen av Forfatterforbundet, Eystein Hanssen, responderte med å beklage at DnF-forfatterne med dette oppropet «faller sine egne i ryggen», siden de argumenterer ut fra premisset om at Forfatterforbundets medlemmer mangler evne til og interesse for å felle solide kvalitetsdommer.

Uspiselig elitisme? 

Herfra spredte debatten seg i en rekke kanaler, ikke minst på sosiale medier, der hovedtendensen ser ut til å være at Den norske forfatterforening er på vikende front. Snorre Valen satte nok ord på en utbredt holdning da han skrev at DnF tydeligvis anser seg selv som «de eneste som forstår», samtidig som de rakker ned på enhver form for fellesskapstankegang. Aage Borchgrevink skrev i en kronikk i VG at det nå er på tide å rive ned de litterære klasseskillene og innse at kvalitetsbegrepet oppstår i kontinuerlig dialog mellom forfattere, lesere og den brede offentligheten.

Ja, det kan saktens se ut som om DnF-forfatterne er en temmelig elitistisk og uspiselig gjeng, på kollisjonskurs ikke bare med den egalitære norske folkesjelen, men også med god forvaltningsskikk, som bør være preget av klare regler og forutsigbare prosesser. Motargumentene mot DnF-oppropet var såpass overbevisende at en del DnF-forfattere, inkludert den avtroppende lederen av foreningen, Brynjulf Jung Tjønn, har fremstått som litt famlende i sine forsvar for den nåværende ordningen. De har liksom vanskelig for å si like ut det de antagelig egentlig mener, nemlig at Forfatterforbundets medlemmer er svakere forfattere enn dem som er medlemmer av DnF, og dermed også dårligere skikket til å vurdere litterær kvalitet.

En strid mellom to ulike logikker

Noe av det mest interessante med debatten er at den så tydelig illustrerer motsetningsforholdet mellom kunstsfæren og andre sider av det sosiale menneskelivet, samtidig som den aktualiserer noen sentrale litteraturvitenskapelige grunnlagsspørsmål: Hva er en forfatter? Hva er et litterært verk?

Innenfor litteraturvitenskapen er grunnlagsspørsmål av denne typen mindre diskutert enn før, blant annet fordi diskusjonene anses som lite matnyttige: De er ikke av den typen tema som får støtte fra Norsk forskningsråd, som forlanger tydelig samfunnsrelevans. Men nå ser vi altså at nettopp slike grunnlagsspørsmål er av helt konkret og praktisk betydning i offentlig forvaltning. I boken Logikker i strid (2020) – som omhandler kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet – påpekes det at det i denne typen spørsmål alltid vil bestå en konflikt mellom to ulike tenkemåter: På den ene siden har man den regelstyrte forvaltningslogikken, på den andre den skjønnsbaserte kunstlogikken. Nykomlingene i Forfatterforbundet har en klar fordel i den offentlige debatten fordi de argumenterer ut fra forvaltningslogikken, som er lett å forstå for alle, og som samsvarer med allment aksepterte idealer om likebehandling og åpenhet. Det er langt vanskeligere å vinne sympati for et synspunkt som går ut på at bare noen få med rette kan kalle seg forfattere, og at likhetsidealer er irrelevante både i utdelingen av stipender og i oppnevningen av stipendkomiteer.

Riktignok vil de fleste gå med på at ikke alle kan være forfattere, på samme måte som ikke alle kan være musikere eller komikere. Om du stiller deg på scenen med en fiolin og ikke kan spille, vil alle straks merke det, slik de fleste fort vil merke at en komiker ikke er morsom. Problemet er at DnF blir nødt til å hevde at mange av dem som tilsynelatende er forfattere, fordi de skriver bøker som folk vil lese, ikke egentlig er forfattere likevel, og at bøkene de skriver ikke har litterær verdi, til tross for at de kanskje selger bra. Det er ikke vanskelig å forstå at mange ikke kan akseptere en slik udemokratisk holdning – særlig ikke hvis de bøkene de selv liker best, havner i kategorien uverdig litteratur.

Er kunsten udemokratisk?

Den amerikanske forfatteren Gore Vidal satte ord på det kinkige ved dette dilemmaet i en dokumentarfilm om hans liv og virke. Der setter han problemet på spissen:

«You don't decide to be a writer, you are one, or you're not one. This drives people crazy because everybody thinks it's easy, just ... You just sit down and scribble. And that's it. Well, it isn't it. And you have to have a certain gift, which is not ... art is not a democracy. In fact, art is the enemy of democracy.»

Vidal mente nok ikke den siste setningen som et allment utsagn om litteraturens plass i et demokratisk samfunn. Poenget hans er at den litterære kunsten, på utøversiden, er ekskluderende i sitt vesen. Bare et lite fåtall har det som skal til for å bli forfatter. Appeller om likebehandling forblir dermed nytteløse: Dårlig litteratur er dårlig litteratur, uansett hvem som har skrevet den. I litteraturens verden handler det ikke om å la flest mulig slippe til. Dette er det naturligvis ikke så lett å legge frem uten å fremstå som en uspiselig elitist, men alle som har greie på litteratur vet at det er slik det er.

Til dette kan Forfatterforbundet replisere at det ikke er dette diskusjonen handler om. De er ikke uenige i at det er kvalitet som skal vært det styrende prinsippet for utdelingen av forfatterstipender. Det de ikke kan akseptere, er at DnFs litterære råd skal ha status som det eneste forfatterorganet som kan bedømme litterær kvalitet på en adekvat måte. Her har de unektelig et poeng, for det finnes ingen garanti for at medlemmene av Det litterære råd er overlegne bedømmere av litterær kvalitet. Her får Forfatterforbundet dessuten drahjelp av forvaltningslogikken: Når man har to forbund, som begge representerer forfattere, er det naturlig at begge forbundene er representert i stipendkomiteen.

Det vanskelige spørsmålet om litterær kvalitet 

Samtidig er hovedpoenget med komiteen jo ikke representasjon, men evnen til å vurdere kvalitet, som er det sentrale kriteriet for tildelinger. Og her har DnF et åpenbart poeng, siden de har litterær kvalitet som opptakskriterium. I Forfatterforbundet kan hvem som helst bli medlem, også upubliserte amatører som aldri har blitt vurdert med henblikk på kvalitet. Dermed er det ikke helt urimelig å hevde at en komité som utelukkende består av DnF-medlemmer er bedre egnet til å sikre gode avgjørelser enn en som har like stor representasjon fra Forfatterforbundet. Dessuten får medlemmene i Det litterære råd betalt ca. 300 000 kroner i året for å lese det meste av det som kommer ut av norsk skjønnlitteratur hvert år, og har slik sett bedre oversikt enn ubetalte representanter fra Forfatterforbundet. Så vidt jeg kan se, har Eystein Hanssen ikke fremlagt noen plan for hvordan eventuelle komitémedlemmer fra hans forening skal kompenseres økonomisk for et arbeid av denne typen. Signalet har her gått i motsatt retning: Jan Ove Ekeberg, som er medgrunnlegger av Forfatterforbundet, har kritisert[1] pengebruken til det litterære råd – og dermed gått langt i retning av å antyde at en ny ordning vil være basert på mindre omfattende lesning enn dagens.

Kan det virkelig være riktig, som Forfatterforbundet stadig hevder, at det ikke finnes noen forskjell mellom de to ulike organisasjonene med hensyn til hva som skal være grunnlaget for tildelinger? Her hadde Fredrik Solvang et gyldig poeng da temaet ble diskutert på NRKs «Debatten». Han bemerket at selve poenget med å endre dagens ordning, vel må være at man da vil få andre avgjørelser. Og dette har jo hele tiden vært et underliggende premiss i Forfatterforbundets forslag: at de ønsker seg en komité som gir flere stipender til deres egne medlemmer. Her blir kvalitetskriteriet altså utfordret av spørsmålet om den stipendsøkende forfatterens organisasjonstilhørighet. Kan vi regne med at Forfatterforbundets medlemmer av en eventuell ny komité, vil holde seg så strengt til kvalitetskriterier at de, dersom sakens realiteter tilsier det, utelukkende innstiller forfattere fra DnF? Det er det grunn til å tvile på.

Dette er Forfatterforbundets største problem: De aller fleste av landets mest anerkjente forfattere er organisert i DnF. Hvor mange gode forfattere som finnes i rekkene til Forfatterforbundets medlemmer er vanskelig å avgjøre, siden medlemslisten deres ikke er åpent tilgjengelig på nett – i motsetning til DnFs medlemsliste, som det gir prestisje å stå oppført på. Enn så lenge er inntrykket derfor at Forfatterforbundets medlemsmasse stort sett består av populærlitterære forfattere, samt mange upubliserte aspiranter. Og det er det ikke noe galt i, men det er likevel ikke helt overbevisende når Forfatterforbundet fremstiller de to foreningene som to alen av samme stykke. («Vi organiserer 500 forfattere på lik linje med dere!» som Anne Holt bedyret i Debatten på NRK). Det stemmer jo ikke. Det kan ikke være kontroversielt å hevde at det er hos DnF man finner de beste forfatterne.

Hvem er de beste smaksdommerne? 

Dette bringer oss imidlertid over på et annet poeng, som hittil ikke har kommet så godt frem i debatten: Er det gitt at de beste forfatterne også er best skikket til å bedømme litterær kvalitet hos andre? Her er vi inne på spørsmålet om forholdet mellom fugler og ornitologi. Hvis du vil ha viten om fugler, går man til ornitologen, ikke til fuglen, for å si det slik. Det er et litteraturhistorisk faktum at sterke forfattere ofte har begått grelle brølere i vurderingen av sine rivalers litterære kvalitet. For eksempel er Goethe berømt for å ha nedvurdert Hölderlin og Kleist. Eksemplene er mange. De største forfatterne er nødvendigvis mest opptatt av sin egen litterære produksjon, og er ofte svært idiosynkratiske – og dermed upålitelige – i vurderingen av andres verk. Om vi skal tro Ole Robert Sunde, for eksempel, er det primært modernistiske forfattere som har litterær kvalitet. Det stemmer på ingen måte.

Hvis kvalitet virkelig hadde vært det eneste avgjørende kriteriet for stipendtildelinger, ville det gitt mer mening å ha en komité som besto av profesjonelle smaksbedømmere, altså kritikere. Kritikeres forfatterskap består stort sett av kvalitetsdiskusjoner, og man ville dermed hatt god mulighet til å vurdere mulige komitémedlemmers kompetanse på feltet. Når alle straks skjønner at en slik løsning ikke er aktuell, skyldes det at tildelingsprosessen ikke ganske enkelt dreier seg om å finne frem til de best egnede søkerne. Det er også snakk om en form for laugstankegang, der idealet er at litteraturen skal være selvstyrt og at de stipendsøkende forfatterne skal bedømmes av sine egne.

Hva er en forfatter? 

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Hva er egentlig en forfatter? Noe av det provoserende med DnFs holdning i denne saken har vært de mange antydningene om at Forfatterforbundets medlemmer ikke kan anses som en del av forfatterstanden. Dette synspunktet er ikke tatt ut av løse luften, for Forfatterforbundet har en medlemspolitikk som i ett og alt er styrt av forvaltningslogikken: På samme måte som du ikke må bevise at du er en dyktig sykepleier for å bli medlem av Norsk sykepleierforbund, må du heller ikke bevise at du er en god forfatter for å bli medlem av Forfatterforbundet. Alle har rett til å bli organisert, uavhengig av kvaliteten på arbeidet. Det høres kanskje tilforlatelig ut, men det er tross alt nødvendig å være sykepleier (eller jordmor) for å bli medlem av Norsk sykepleierforbund. Er det nødvendig å være forfatter for å bli medlem av Forfatterforbundet?

Hva er det som gjør en forfatter til en forfatter? Jo, det er verket, som Heidegger så konsist har poengtert. For å kunne kalle seg forfatter må man ha et verk. Men hva er et litterært verk? Ifølge kunstlogikken må verket ha litterær kvalitet for med rette å kunne kalles et verk. Men hvis et slikt kriterium hadde vært strengt håndhevet, måtte nok også DnF ha sanert sin medlemsliste ganske betydelig. Et kompromiss mellom kunstlogikken og forvaltningslogikken ville være å si at man i det minste må ha publisert bøker for å kunne kalle seg forfatter. Etter mitt syn må Forfatterforbundet innføre et slikt kriterium om de skal kunne vente å bli betraktet som likeverdig med DnF som organisasjon.

Winter is coming 

Hva skal man egentlig konkludere med i denne saken? For meg fremstår det som uheldig at norske forfattere er organisert i to konkurrerende forbund. Det burde ikke være nødvendig. Det er forresten ikke helt riktig, som Anne Holt sa i Debatten på NRK, at DnF ikke tar opp medlemmer som skriver innenfor sjangre de ikke liker. Lederen av Det litterære råd er krimforfatteren Chris Tvedt, som ikke er noen litterær snobb. Likevel har hun nok et poeng, i hvert fall hvis det stemmer, som Audun Lindholm har pekt på, at det ofte ikke er enkelt for forfattere innenfor sf-sjangeren eller fantasy-sjangeren å bli tatt opp som medlemmer. Her kan man nok snakke om utdatert snobberi. Det finnes ellers nok av «smale» og modernistisk orienterte forfattere som skriver dårlige bøker. Også populærlitteratur kan ha litterær kvalitet, selv om den ikke – selv på sitt beste – når samme høyder som den mest ambisiøse litteraturen.

Her trengs det et kompromiss: Forfatterforbundet må akseptere strengere kriterier for medlemskap, mens DnF nok må rense bort litt spindelvev fra sine tankers mørkeloft. Det fremstår uansett som klart at norske forfattere, med en felles forening, ville vært bedre rustet til å forsvare den unike norske litteraturpolitikken, som helt sikkert vil komme under press i fremtiden. Som det heter i de utmerkede fantasy-romanene til George R. R. Martin: «Winter is coming.» Da gjelder det å ha på plass et sterkest mulig forsvarsverk.

[1] https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/1BEGnX/subsidierte-kommafeil?fbclid=IwAR2rNkFce9o3HP4s1hnD8-MyI1_XSOFUBsI8URQOjAvS7ejfVqea6tS7lk4