Å ikke se kritikken for bare forfattere

I en antologi som lar forfattere løfte fram sine forsmådde favoritter blir spørsmålet like mye hvem som er verdige lesere som hvem som får verdige lesninger.
25.10.2019 - 10:58

Frederik Svindland og Maria Navarro Skaranger, red.

Når verden plutselig forklarer seg for meg og andre leseropplevelser

Essayantologi

Cappelen Damm, 2019

203 sider


Det er knappe tider, eller for å si det med 70-årsjubliant Torgeir Rebolledo Pedersen «De er knape tidr». Det kuttes i kritikken! Hva konsekvensene vil bli av en stadig mer utarmet litteratur- og kunstkritikk, er ikke godt å si, men for mange vil det være et tap om vi mister flere biter av denne puslespillsamtalen som foregår på tvers av dette langstrakte landets avis- og radiopublikasjoner. En som ikke ser ut til å føle det slik er Frederik Svindland, som i forordet til antologien Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser, skriver at han som forfatter nær sagt ser det som en del av jobben «å jamre seg over den norske litterære offentligheten i dag, og ikke uten grunn, debattene er med bare få unntak grunne og utvendige, nominasjonene er traurige og forutsigbare, anmeldelsene – selv de gode – er ofte endimensjonale og mangelfulle». I aktueltintervjuet til BLAs forrige nummer understreker han at det er først og fremst avisene han sikter til, tidsskriftene er det som redder den litterære offentligheten fra å være «fullstendig uinteressant». Det er altså ikke all kritikk som er til å jamre av, og agget ser i noe grad ut til å rette seg mot kritikkens vilkår som må ta hensyn til nyhetskriterier og spalteplass. Den gode lesningen finnes, og den kjennetegnes først og fremst ved at «den ikke er gjort under tidspress». Kan hende er da den fordervede litterære offentligheten bare treet som «voksr […] i henhld tl de sste / nedskjæringne»?



Artikkelen er 2639 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement