Å leve i volden

Menneskets vold mot naturen er forutsetningen for vår eksistensberettigelse, hevder Erland Kiøsterud – og protesterer ved å skrive seg inn mot en stillhetens poetikk.
30.08.2019 - 13:17

Erland Kiøsterud

Stillhetens Økologi

Essays

Forlaget Oktober, 2019

106 sider


Stillhet har de siste årene vært et yndet tema i litteraturen. Både amerikanske Susan Cains Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke, som kom på norsk i 2013, og vår egen Erling Kagges Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute fra 2016, hevder at vi lever i samfunn der stillhet er en mangelvare. Dermed må vi aktivt oppsøke den: bevisst dyrke den frem.

Også i Erland Kiøsteruds siste essaysamling, Stillhetens økologi, fremstår stillheten som en form for løsning på det alltid like presserende spørsmålet: Hvordan bør det moderne mennesket leve? Stillheten slik den figurerer i Kiøsteruds bok lar seg imidlertid vanskelig oppsummere i en catchy, samfunnskritisk tittel. Og at den representerer noe ganske annet enn self care, en passende dose mindfulness i en stressende hverdag, vil neppe overraske lesere som kjenner Kiøsteruds forfatterskap.

Menneskets vold

Erland Kiøsterud har siden debuten i 1973 forsøkt å svare på hvordan vi forstår oss selv som mennesker gjennom historiene vi forteller om oss selv, og i lang tid har bakgrunnen vært en nært forestående økologisk kollaps. I hans forrige essaysamling, Sulten og skjønnheten fra 2016, spør han hvilket språk som finnes for mennesket, og ikke minst forfatteren, i en natur vi ødelegger. Også i Stillhetens økologi er det menneskets underleggelse av naturen som undersøkes, og også her kulminerer det hele i språket, det vil si: i språkløsheten, og i stillheten.

Hvorfor gjør vi ikke mer for å stoppe klimakrisa? Hvorfor snakker vi fremdeles om konsekvensutredning og grønt skifte, for ikke å snakke om det motsetningsfylte konseptet grønn kapitalisme, når hver eneste nye rapport som legges frem forteller at det snart er for sent, nei: at det er for sent, fordi sannsynligheten for at vi skal klare å handle så raskt som kreves er så godt som ikke-eksisterende? I Stillhetens økologi er svaret klart: «Vi mennesker gir ikke fra oss privilegier frivillig. Truer noen rikdommen, livsformen og tryggheten vår, slåss vi for den til siste mann og kvinne.»

Mennesket har underlagt seg naturen siden vi først begynte å dyrke jorden. Den mest voldelige underleggelsen sporer Kiøsterud imidlertid tilbake til fremveksten av industrisamfunnet, og dermed tar han også utgangspunkt i sin egen familiehistorie. Ved å bryte med en familie hvis verdensbilde er avhengig av en enorm tro på industriens rolle i fremtiden, synes Kiøsterud unikt posisjonert til å få øye på den ellers usynlige volden som ligger nedfelt i modernitetens grunnleggende prosjekt. Det er en vold som nærmest er umulig å frigjøre seg fra: «Jeg lever i volden. Den har tatt bolig i meg. Volden lever for meg, lever av meg. Jeg ser den, den er overalt, men jeg får ikke tak i den.» Det som umiddelbart kunne minnet om en form for Rousseausk oppvurdering av menneskets naturlige instinkter, fremstår dermed ikke som en klagesang over lenkene kulturen har lagt mennesket i, men som en undersøkelse av lenkene vi legger rundt økosystemene omkring oss.

Dette er idéer som ville vært svært radikale for bare ti, fem år siden, og fremdeles er det ingen tvil om at en betydelig del av den norske befolkning neppe vil være med på premissene som presenteres her. Men Kiøsterud er ikke ute etter å overbevise klimaskeptikere. I stedet stiller han spørsmål som fremstår som uunngåelige om en først aksepterer dette menneskesynet. Er det for eksempel mulig å fri seg fra vold når volden er forutsetningen for hele vår tilværelse? 

Stillhetens språk

Ifølge Kiøsterud holdes volden vi utøver skjult for oss gjennom språket vi trer inn i idet vi gir verden mening. Ved hjelp av språket forteller vi historier som plasserer oss selv i sentrum av ethvert økosystem. Også historiene som kritiserer volden vi lever i, som gjerne tar form som samfunnskritikk, bidrar derfor i siste sekvens til å legitimere den. Når Kiøsterud så hevder at vi – radikalt, åpent og søkende – bør vende oss mot stillheten, innebærer ikke dette en fornektelse av problemet, eller en avskrivning av reelt engasjement. (Det kan nevnes at Kiøsterud er blant flere norske forfattere og intellektuelle som har engasjert seg i aktivistgruppen Extinction Rebellion.) Snarere fremmer han en lengsel etter å undersøke hva som skjer om vi ikke lenger stiller oss over naturen.

Hvert av de syv essayene i Stillhetens økologi kretser rundt stillhetsbegrepet. Kanskje er det også derfor jeg tar meg i å lese hvert essay som en fortsettelse av det neste, som kapitler snarere enn enkeltstående essays. Spørsmålene som stilles, som alle dreier seg om konsekvensene av menneskets voldelige underleggelse av naturen, er for store til at man kan forvente særlig mange svar. I stedet belyser Kiøsterud hvert spørsmål fra stadig nye vinkler. At dette er en tematikk som alltid har opptatt ham, og alltid vil oppta ham, synes åpenbart. Som leser sitter jeg igjen med følelsen av at han forsøker å skrive seg inn mot noe, snarere enn frem til noe. Slik jeg forstår Stillhetens økologi, er det dette noe som her har fått betegnelsen stillhet.

Dermed er jeg fristet til å hevde at Stillhetens økologi befinner seg nettopp i stillheten – eller i alle fall i lengselen etter den, som jo kanskje er det meste vi kan håpe på. Kiøsteruds essays er så presise og kontemplative, så direkte og likevel så åpne, så vendt mot verden, at jeg fra første stund lar meg begeistre. Når jeg i min begeistring like fullt opplever stemmen som noe enerverende, henger det sammen med noe som jeg i utgangspunktet forstår som en styrke: Hvordan spørsmålene stilles, fremstår vel så viktig som hvilke spørsmål som stilles. Enda Kiøsterud er inspirert både av Simone Weil, Walter Benjamin og enkelte østlige trossamfunn, og enda begrepet den symbolske orden figurerer med stadig økende hyppighet, viser han i nokså liten grad til øvrige tenkere. Når jeg spesielt mot slutten kan savne flere tenkere og større variasjon i formidlingen av selve utgangspunktet for spørsmålene han stiller, er det i alle fall delvis betryggende at Kiøsterud erkjenner at stillheten på ingen måte er udelt behagelig å eksistere i. (Om det ikke alt var klart: Nok et brudd med Cain og Kagge.)

Stillhetens protest

Hengir vi oss til stillheten, kreves det ikke bare at at vi ikke plasserer oss selv i sentrum som subjekt – det kreves at vi forsøker å leve uten subjekter. Dette er ingen lett oppgave for noe menneske, heller ikke for en forfatter. Men makter vi å vende oss mot stillheten, vil vi ifølge Kiøsterud bli bevisst naturens egen vold, og ved å leve åpent og sårbart mot denne, kan vi kanskje også avstå fra vår egen: som i en stillhetens protest mot vår egen voldelige natur.

I Norge er vi ikke fremmede for å forbinde stillhet og natur med en form for moral. Det synes nærmest nedfelt i vår nasjonale identitetsfølelse at det er en direkte korrelasjon mellom antall årlige turer i skog og mark og moralsk overlegenhet. At et opphold i naturen også kan være en voldshandling, er en mindre radikal påstand i dag enn noensinne før, da vi tross alt vet hvor skadelig for eksempel masseturisme på fjellet kan være, men fremdeles tviler jeg sterkt på at den type stillhetssøken som Kiøsterud fremmer vil nå ut til de helt store massene. Måler vi belønning i materielle fremskritt, er det ingen tvil om at stillheten krever mer enn den gir. Heller enn å forstå stillheten slik den presenteres i Stillhetens økologi som en løsning på klimakrisen, leser jeg den dermed som en utforskning av hvordan vi kan leve med oss selv på en jordklode som vi foretrekker ikke å tenke på at vi er med på å ødelegge. Spørsmålet er akutt: Tross alt vil ikke denne kloden være levelig for særlig mange av oss stort mye lenger uansett.


BLA 8/19. 21.08.2019.