Et lite stykke Norge

Pamflettserien "Norsk røyndom" ønsker at enkeltmenneskers historier skal være ledetråder for vår forståelse av et mangfoldig Norge. Men ikke hele Norge snakker.
25.05.2019 - 17:05

Norsk røyndom
Pamfletter
Det norske Samlaget, 2018


«Hvilken del av samfunnet synes du det er viktig at andre får øye på?». Det var spørsmålet som ble stilt da Samlaget inviterte en rekke skribenter til å bidra i deres jubileumsserie Norsk røyndom. Ifølge redaktør Therese Tungen var ambisjonen med serien å lage lett tilgjengelige, godt fortalte tekster om sider ved det norske samfunnet skribentene mente det var viktig for andre å få innblikk i, i et format som muliggjorde å nå både travle lesere og skribenter. Resultatet er syv korte pamfletter som gir oss et innblikk i det norske samfunnet i 2018 – flesteparten med et personlig utgangspunkt som går rett inn i samtidens hunger etter virkelighetsskildringer som beveger seg på utsiden av flertallets perspektiv. Spørsmålet er bare om det villede mangfoldet til Samlaget likevel hadde hatt godt av å berikes av enda flere stemmer for å leve opp til den å så entusiastiske og overmodige tittelen som Norsk røyndom tross alt er.

Å tette hullene i virkeligheten

De tre første bøkene som ble gitt ut i serien i august 2018 var Ikkje ver redd sånne som meg av Sumaya Jirde Ali, Homoflokar av Kristin Fridtun og Eg snakker om det heile tida av Camara Lundestad Joof. Alle tre tar sats i sin egen historie, om enn i varierende grad. Ali gir oss et raskt riss av livshistorien sin fra hun kom til Norge, via 22. juli, hvor hun for første gang følte seg som et politisk problem – og fram til den samfunnsdebattanten vi kjenner henne som i dag. Fridtun starter sin pamflett med å reflektere over at hen som femtenåring syntes «homofili høyrdest ut som ein diagnose», og viser hvordan kategoriseringene vi gjør på grunnlag av legning fortsatt legger det heterofile til grunn. Fridtun tar tak i politiske og kulturelle fremstillinger og debatter om kjønn og legning i Norge i dag, hvor vi gjerne premierer oss selv for vår toleranse. Dette kommenteres nøkternt med at det er «fint å bli tolerert, men alle skjønar at det er best å vera den som tolererer». Joof kan skilte med seriens bestselgende pamflett. I denne spør hun seg selv hvorfor hun, på tross av alt det andre hun ønsker å diskutere, hele tiden ender opp med å snakke om rasisme. I Joofs fortelling møter vi stadige skildringer av hverdagsrasismen som hun møter på bussen, på jobb, på gata, i 17.mai-toget som tiåring – samtidig som hun lurer på om hun selv er med på å tillegge disse hendelsene for mye vekt. Er hun med på å redusere seg selv, og andre, til sine hudfarger?

Disse tre pamflettene var altså de første delene av den norske virkeligheten Samlaget presenterte oss for. Konsensus i anmelderkorpset var at utgivelsene var etterlengtede og ga tilgang til viktige deler av den norske virkeligheten som i for liten grad har vært belyst. Det feministiske tidsskriftet Fett kalte for eksempel serien for «Folkeopplysning av beste sort», mens Tonje Vold i Morgenbladet skrev at «tiden synes overmoden for norske fortellinger som på en selvsagt måte ser kjønn, etnisitet, legning, religion, nasjon, klasse i sammenheng, og utforsker hvordan fenomenene påvirker hverdagen, politikken og livene våre». Utgivelsene ble bredt og positivt omtalt, og selv kjente jeg hvordan Samlagets serie gikk rett hjem hos en som til det kjedsommelige har snakket om og trodd på litteraturens mulighet til å påvirke – og lære oss om – verden. Bøkene i Norsk røyndom ga meg følelsen av å tre til side for mitt eget ekkokammer.

Det er mangfoldet som snakker

Etter dette har det kommet ytterligere fire utgivelser i serien, hvor tre av fire igjen fremhever et annerledesperspektiv. Brev til Noreg, fortalt av Mona Ibrahim Ahmed og ført i pennen av Hilde Sandvik, diskuterer inkluderingsmaskineriet i Norge. Ahmed har etter ti år i Norge fått avslag på søknaden om å bli norsk statsborger, men bruker likevel sin pamflett til å ønske seg høyere krav til de som kommer til landet. Hun ønsker seg også bedre forståelse for hvilke utfordringer som finnes i å bevege seg mellom to identiteter, og at vi skal klare å identifisere de sosiale kontrollmekanismene som eksisterer innenfor enkelte minoritetsgrupper. Bjørn Hatterud er skeiv, har klumpfot og ryggmargsbrokk, og var i barn- og ungdommen et overvektig mobbeoffer. I Mot normalt viser han hvordan det å bli født inn i arbeiderklassen i Brumunddal med en kropp som hindrer ham i å følge kroppsarbeidersporet har ledet ham inn i «ein slags underleg karriere som profesjonelt annleis». Alf Kjetil Walgermo er verken skeiv eller funksjonshemma, men tilhører likevel en samfunnsgruppe som er i mindretall i Norge i dag: De kristne. I Du som er i himmelen får vi et møte med hans spørsmålsstilling ved egen tro og tillit til Gud idet han og kona mister et barn rett før termin. Walgermo får et personlig møte med «det ondes problem»: Hvis Gud er god, hvorfor skjer da det onde?  Dette undersøkes i en pamflett som viser fram at «trua er noko lite og sårbart».

Dermed er det kun én pamflett i serien hvor det personlige ligger i bakre rekke: Siri Helles Matmakt på butikken er ikke en oppvekstskildring eller selvransakelse, men et kritisk blikk på hvordan matvaremarkedet fungerer i dag, og om forbrukermakt egentlig finnes. Vi følger agronomen Helle, som i flere tidligere utgivelser og artikler har gransket norsk matvareproduksjon, fra hylle til hylle i butikken mens vi får lagt fram det intrikate spillet som bestemmer hvordan varene har havnet akkurat der de har, og hvordan «det altfor ofte er samanheng mellom billeg, uetisk og usunn mat».

Etter hvert som disse utgivelsene har kommet til har Norsk røyndom fortsatt å få ringvirkninger. Om du leter finner du anmeldelser og omtaler, programposter på festivaler og radioprogram basert på samtlige syv pamfletter: Det virker altså som om Samlaget har truffet blink, og at hver og en av pamflettene har klart å løfte fram debattaktuelle tema i den norske samtiden. I stor grad handler dette om det Bjørn Hatterud kommenterer i sin pamflett: Det er «ein marknad for tekstar om å ikkje vere som dei andre»; vi innser i økende grad at de som kommer til orde i det offentlige ordskiftet ikke nødvendigvis gjenspeiler samfunnet av i dag, og i Norsk røyndom har Samlaget bidratt til å løfte fram stemmer som fortjener mer plass.

Posisjonsprat

På paradoksalt vis gir Norsk røyndom likevel bekreftelse på hvor lang vei vi har igjen å gå for å få på plass den etterlengtede heterogeniteten. Samlaget ba skribentene løfte fram en bit av samfunnet som de synes det var viktig at andre fikk øye på – og flertallet endte opp med å ta utgangspunkt i nettopp det som gjør dem til en minoritet i samfunnet. Simone de Beauvoir starter Det annet kjønn med å bemerke at «det har tatt meg lang tid å bestemme meg for å skrive en bok om kvinnen. Emnet er ømtålig, især for kvinnene selv, og det er slett ikke nytt», for så å fortsette med: «En mann ville aldri finne på å skrive en bok om den særstilling mennene inntar i menneskeslekten. Hvis jeg vil definere meg selv, må jeg begynne med å slå fast: Jeg er en kvinne, – og denne realitet danner grunnlaget for enhver annen påstand». Slik blir også mange av Norsk røyndom-skribentenes posisjon deres grunnlag, på tross av alt annet de kanskje vil si. De er transpersoner, skeive, religiøse, de er ikke hvite i huden – og det kan virke som at det først er når vi har stadfestet dette at påstander og diskusjoner om sykkelveier, minstelønn og klimakvoter kan finne sted.

Nå har skribentene selv valgt sine tema, og kombinert med Samlagets vilje til å lage en serie de visste ville gå i økonomisk underskudd, fjerner dette serien fra sensasjonslystne journalister som ringer forfattere som har skrevet om «minoritetstema» for å få kommentarer til ungdomsbråk på Stovner. Pamflettformatet gir også relativt godt rom for nyansene og tvetydighetene i kategoriseringene som undersøkes, det personlige i det samfunnsmessige. Likevel: Joof ville egentlig skrive om pornografi, men endte opp med å skrive om hverdagsrasismen hun til stadighet møter på – til tross for at hun frykter at «heile livet mitt er blitt redusert til hudfargen min. Og at eg sjølv har vore delaktig i det». Ali skulle skrive om flyktningen Suha Alhajeed og hennes vei fra Syria til Norge: «Men då eg begynte å skrive, forstod eg at eg ikkje kunne skrive Suhas historie utan å skrive mi eiga». At både Ali og Joof ender opp med å skrive sin egen historie sier noe om mulighetsrommet som våre «mangfoldige stemmer» som regel blir møtt med: Det forblir snevert, posisjonene forblir de styrende premissene.

Iblant får jeg følelsen av at skribentene «som representanter for minoriteten», som Ali formulerer det, fortsatt sitter igjen og må «bevise overfor representanten for majoriteten at minoriteten ikkje er “vond”». Joof er pedagogisk, selv om hun er sint, Fridtun er humoristisk samtidig som hun kritiserer, Hatteruds annerledesheter og utfordringer blir skildret mer som verdifulle enn plagsomme, og Walgermo snakker om sin tro på en ikke-påtrengende måte. De snakker alle sammen til oss, til majoriteten, på en måte vi har lett for å imøtekomme, for å forstå. Dette er nok også en av suksessfaktorene til serien: Vi som leser føler oss ikke angrepet, men opplyst. Samtidig er det nesten provoserende at denne pedagogikken trengs.

Det at skribentene er pedagoger på vegne av sine posisjoner betyr ikke at bøkene ikke er nødvendige, men det er fascinerende å være til vitne til hvor manglende disse grunndefinisjonene tydeligvis har vært. Derfor er det også viktig at vi ikke stopper her, og kun inviterer minoritetene inn i diskusjonen for å snakke om sin egen posisjon. Det handler, som så mange av skribentene er inne på, om å få lov til å være mer enn én ting.

Forskjellig utgangspunkt, samme svar

Da Samlaget valgte ut skribenter søkte de etter unge stemmer som representerte et mangfold i samfunnet. Etter hvert som jeg leser meg gjennom serien etterspør jeg likevel flere typer mangfold, også den typen som ikke grunner i ens egen posisjon i samfunnet. På tross av at nesten alle pamflettene skildrer utfordringer knyttet til definisjon av eget liv og identitet som jeg i særs liten grad har vært nødt til å beskjeftige meg med der jeg er godt plassert i majoriteten, blir jeg sjelden utfordret av meningsytringene i serien.

I skrivende stund er det ikke lenge igjen til prosjektet «Hele Norge snakker» sparkes i gang, hvor deltakere inviteres til å møte en meningsmotstander ansikt til ansikt for å diskutere deres motstridende synspunkt. Og det slår meg at jeg antakelig kunne møtt alle syv i denne pamflettserien over en kaffe uten at større gnisninger ville oppstått, selv om våre posisjoner i samfunnet er forskjellige. Jeg vedder på at vi alle stemmer innenfor det samme segmentet hva gjelder politiske parti, at vi alle gjør vårt for å bidra til mindre klimagassutslipp, at vi tror på viktigheten av at alle får noenlunde de samme mulighetene uansett hvilket utgangspunkt de har, og at vi har en tro på at disse pamflettene kan bidra til vår forståelse av hva Norge er i dag. Vi er, på tvers av mangfoldet og våre forskjellige erfaringer, kommet fram til et relativt likt syn på hva vi ønsker at Norge og samfunnet skal være. Hvor er så stemmene jeg ville måttet kjempe for å forstå? Ikke fordi våre utgangspunkt er forskjellige, ikke med tanke på hvor vi er født, hvilken legning vi har, hvor funksjonsfriske vi er eller hvilken grad av religiøsitet vi har – men fordi vi har helt forskjellige syn på hva det norske samfunnet er og burde tilstrebe å være? 

Utenfor fellesskapet

At mangfoldet i Norsk røyndom i stor grad snakker i samme retning slo meg særlig da jeg leste Brev til Noreg: Ahmed skildrer sin bevegelse fra et «somalisk vi» til et «norsk jeg», og viser omkostningene dette har hatt for henne. Hun har sluttet å gå med hijab, har flyttet ut, går i jeans og t-skjorte – og dette har ført til en avstand mellom henne og familien og det somaliske miljøet. Ahmed noterer selv hvordan godt integrerte innvandrerkvinner gjerne er ensomme, at det ligger en kostnad i det å bli hva vi vil se på som et velfungerende nav i det norske samfunnsmaskineriet. Og i hennes skildring av det somaliske miljøet finner jeg flere stemmer jeg tar meg i å tenke at hadde vært gode og utfordrende i Norsk røyndom: Jeg vil gjerne høre historien til moren hennes, eller broren, eller en av alle disse kvinnene som går på arbeidstrening etter arbeidstrening, som «ein pose som blir send vidare når ei økt er over». Når disse menneskenes historie interesserer meg, er det ikke fordi Ahmed ikke gjør det. Men da jeg leste pamfletten hennes slo det meg at hennes vellykkede integrering gjør det lett, ja nesten uproblematisk, for meg å høre hva hun har å si – og lurer på om det er plass også til de som ikke finner seg til rette i systemet. På samme vis leser jeg Hatteruds historie og lurer på hvor vi finner de med ryggmargsbrokk som overlever på trygd, arbeiderne som ser ned på kultureliten; jeg leser Joofs utgivelse og lurer på hvor vi finner de som ikke tror at deres stemme kan endre noe.

Mangelen på de mer avvikende stemmende har nok, blant annet, å gjøre med hvilke forutsetninger som finnes for i det hele tatt å eksistere på Samlagets radar idet de lette etter skribenter: Ikke alle vet hvordan de skal ordlegge seg, ikke alle har tid, mulighet eller tillit til at det å sette seg ned og skrive en pamflett gjør noe som helst av det gode, ikke alle får – nettopp – plass eller taletid i det offentlige rom. Likevel skulle jeg ønske at Norsk røyndom hadde mer plass til historiene til de som ikke allerede er etablerte skribenter eller samfunnsdebattanter. Jeg ønsker meg, om ikke annet bare for at Helles pamflett Matmakt på butikken skal få flere mulige sparringspartnere, at fagfolk innenfor felt jeg kanskje ikke visste jeg brydde deg om, forklarer meg hvordan akkurat ett spesifikt felt fungerer i landet vårt. Jeg ønsker meg historiene om de som ikke fikk til å bli «profesjonelt annleis», som er helt normalt annerledes og sliter med konsekvensene av dette – i tillegg til at jeg ønsker meg pamfletter av de som stiller seg ikke bare kroppslig, men ideologisk, utenfor min egen horisont, som lar meg følge tankerekkene deres til slutninger jeg aldri ville dratt. Også de representerer en del av den norske virkeligheten.

Personlige samfunnsendringer

Norsk røyndom er en serie på kun syv utgivelser, og jeg innser at det er grenser for hvor mange synspunkt man kan få spredd ut på syv skribenter. Men hvorfor slutte der? Serien legges nå ned, på tross av at flere av pamflettene har blitt gitt ut i flere opplag. Redaktør Tungen sier at Samlaget var usikre på beslutningen, og jeg skulle ønske at vektskålen hadde havnet i den andre enden: Norsk røyndom har etablert et godt startpunkt for stadig nye, små drypp fra dette karrige og merkelige landet, men med de syv titlene som nå eksisterer er det så mange stemmer som ikke har fått plass. Pamflettenes format gjør det mulig å følge utsyn på verden som gir en annen oppfatning av virkeligheten, som kan utfordre våre egne, automatiserte tankebaner. Med de pamflettene jeg nå har foran meg blir jeg likevel ikke utfordret nok nettopp i min oppfatning av Norge i 2018, på tross av det mangfoldet forfatterne representerer. Jeg skulle så gjerne blitt ordentlig rasende uenig med i hvert fall én av disse bitene av Norsk røyndom – for selv om jeg i mange sammenhenger representerer flertallet, er det tross alt mange emner og tema som du kan presentere på en annen måte enn den jeg automatisk ville valg.

 «Det personlege er politisk. Kan vi endre samfunnet ved å vitne? / Eg vil ha fakta. / Kor mange historier treng vi? Kor mange historier er nok?» spør Camara Lundestad Joof mot slutten av sin pamflett, og jeg har mest lyst til å si: Mange flere. Jeg tror lommelitteratur ala Norsk røyndom kan være god å ha i et samfunn som leser færre og færre bøker, som kanskje ikke alltid husker på at det finnes mennesker innenfor ethvert system. Disse korte, lette innblikkene som ikke krever din spesialisering, udelte oppmerksomhet eller dyptgripende interesse, er viktige for forståelsen av vår – tross alt – felles virkelighet. At så kompliserte temaer som det vi introduseres for i denne serien lar seg diskutere på under 100 små sider er intet mindre enn imponerende, og jeg tror vi har mye å vinne på å produsere tekst som er fattbar på tvers av fag- og meningsgrupper. Nå forsikrer redaktør Tungen meg om at det kommer flere serier fra Samlaget, så det er bare å følge med. Men jeg kommer til å savne den akk så overambisiøse tittelen: Norsk røyndom. Som om alle våre historier og engasjement har en merkelig, muligens mistilpasset, plass i et felles puslespill.


Norsk røyndom består av:

Brev til Noreg
Mona Ibrahim Ahmed og Hilde Sandvik
57 sider

Ikkje ver redd sånne som meg
Sumaya Jirde Ali
92 sider

Homoflokar
Kristin Fridtun
67 sider

Mot normalt
Bjørn Hatterud
70 sider

Matmakt på butikken
Siri Helle
70 sider

Eg snakkar om det heile tida
Camara Lundestad Joof
94 sider

Du som er i himmelen
Alf Kjetil Walgermo
59 sider

Sakprosa
Det norske Samlaget, 2018


BLA 5/19. 16.05.19