Å skrive en blekksprutbok

Et visst overmot er ifølge Ida Lødemel Tvedt en forutsetning for å skrive god essayistikk. I "Marianegropen" viser hun en eksepsjonell evne til ikke å la seg begrense – verken av identitet, livssyn, eller essaysjangerens konvensjoner.
29.04.2019 - 13:35

Ida Lødemel Tvedt
Marianegropen
Essay
Gyldendal, 2019
349 sider


Ida Lødemel Tvedt, medredaktør i Vagant og kritiker i Klassekampen, har i flere år gjort seg bemerket som en habil essayist. Når hun i vår debuterer med Marianegropen, er det dermed ingen grunn til å fortvile over at flere av bokens kapitler tidligere har stått på trykk. I denne utgivelsen kan det som andre steder har blitt publisert som enkeltstående tekster leses i bearbeidet form, nå som deler av ett, sammenhengende essay – riktignok i førtitre akter. Om det ikke fra sjangerbetegnelsen alene er åpenbart at vi her har å gjøre med en essayist med hang til å eksperimentere, vil et blikk på kapitteloverskrifter som «Syndebukksymposiet», «Obscuritas! Ornatus! Ad Undas!» og «Avsporinger i idiotenes inferno» gjøre det klart. I Marianegropen står intervjuer og samtaler, barndomsskildringer og blekksprutbiologi om hverandre. Spørsmål om klasse, feminisme og rasisme diskuteres i lys av stand-up-komedie og Dolly Parton. Og i sentrum for det hele står Tvedt selv.

 Å tråle etter mening

«Nå tråler vi livshistoriene våre etter mening», skriver hun i essayets første kapittel. Påstanden er harselerende, men like fullt et varsel om hva vi har i vente: I Marianegropen følger vi Tvedt fra en barndom i nittitallets Bergen til hun som ung voksen underviser amerikanske elitestudenter i essayistikk ved Colombia University.

Tvedt er særlig god når hun diskuterer amerikanske debatters relevans i en norsk kontekst. Ikke minst er hennes analyse av det amerikanske synet på Norge sentral i det jeg vil hevde er et av bokens aller sterkeste kapitler, «Gutteromslignelsen». Her skriver hun bemerkelsesverdig skarpt om historiene som fortelles om Norge etter 22. juli, samt vår problematiske hang til å klamre oss til store, overhengende narrativ. Uten et øyeblikk å miste de pårørende av syne, eller minimere omfanget av det som hendte, kritiserer hun blant annet forestillingen om at nasjonen Norge denne dagen mistet sin uskyld – som om tapet rammet alle like sterkt. Hun argumenterer klokt for at nasjonen ikke kan tillate seg å hvile i slike helhetlige fiksjoner, for som hun skriver: «Den pårørende må sørge, medborgeren må i tillegg tolke.»

Nettopp vår hang til å lete etter sammenhenger, og spinne myter der myter kan stå i veien for reell innsikt, figurerer som en rød tråd gjennom hele boken. Tidsåndavklederne skal avkles, det være seg foreldregenerasjonen (68-ere med et litteratursyn som ikke kommer forbi frykten for alt som minner om elitisme), eller mannlige essayister som rakker ned på selvbiografisk essayistikk. (Det er nesten så man kan mistenke at man «her har funnet en liten sprekk i veggen der den barnevogntrillende humanioramannen kan få utløp for en mild litterær misogyni», skriver hun et sted.) Men snarere enn å lene seg tilbake og erklære debatten for gjennomanalysert, 68-erne for avleggs og kulturmannen for gjennomskuet, vil Tvedt videre. Øverst troner den intellektuelle nysgjerrigheten.

En apolitisk forfatter?

I et intervju med Vårt Land 8. mars i år, er Tvedt tydelig på at hun anser seg selv som et relativt apolitisk menneske. Fordi hun ikke styrer unna de mest krevende politiske spørsmålene i vår tid, kan en slik innstiling være noe vanskelig å forholde seg til, ikke minst for en mer politisk orientert leser. Særlig frustrert blir jeg av gjengivelsene av samtalene med amerikaneren Sebastian, som sverger til et ytterste høyre der Hillary Clinton skal låses inne, og der kvinner og muslimer kappes om å gis skylden for det meste som er galt i Europa. Ikke slik å forstå at hun et øyeblikk er enig med ham. Tvert imot opplever hun ham som stakkarslig, ja, endatil latterlig. Det stanser henne imidlertid ikke fra å finne ut av hva han kan si som hun faktisk kan få noe ut av, og for å finne ut av det, går hun i dialog: Én manns ekstremisme blir Tvedts intellektuelle tankeeksperiment.

«For den som har troen på åpenhet og dialog også i møte med den som mener noe helt annet enn en selv, kan det være noe nærmest vakkert ved hvor langt hun er villig til å gå på veien til økt innsikt»

Hadde ikke Marianegropen vært en så god bok, ville jeg vært tilbøyelig til å lese slik mangel på handling i møte med Sebastians ekstremisme som en form for ansvarsfraskrivelse. I et spesielt provosert øyeblikk tar jeg meg da også i å irritere meg mer over essayistens beregnende passivitet enn de fascistiske ideene hun gjengir: en innsikt som i seg selv er nok til at forestillingen om min egen moralske high ground slår sprekker. Det er nemlig ikke til å komme utenom at et så kompromissløst tankearbeid som Tvedt her bedriver fremstår som imponerende, og tidvis nærmest forbilledlig, ikke minst fordi hun, i den grad hun selv er dogmatisk, stort sett er raskt ute med å erkjenne egen dogmatisme. For den som har troen på åpenhet og dialog også i møte med den som mener noe helt annet enn en selv, kan det være noe nærmest vakkert ved hvor langt hun er villig til å gå på veien til økt innsikt. Skjønt: Skjønnheten blir noe svekket av de nedlatende, for ikke å si infantiliserende, beskrivelsene av en mann som åpenbart ikke er spesielt sosialt intelligent.

Et selfie-filosofisk eksperiment

Alt i første kapittel beskrives Marianegropen som et selfie-filosofisk eksperiment. Ladet som et slikt begrep er, leser jeg det som et ironisk nikk til overnevnte tidsåndavkledere. Men det får også mer komplekse konnotasjoner når hun like etter skriver: «Vi vil sanke sannheter fra tankene vi forakter og frykter, forføres av så mange livssyn som mulig, og danse jenka gjennom tiden.» Tvedts jeg er ikke mer selvopptatt enn det er nysgjerrig og utprøvende, og ofte, som her, tar det form som «vi». For selv om hun stadig går inn for å avkle debatter, synes hennes underliggende, mer vektige intensjon å være å kle seg i dem. Slik Dolly Parton, som holdes frem som en bimbometafysikkens yppersteprestinne, pynter seg med sminke og hårspray, kan Tvedt gjennom essayistikken pynte seg i tanker, livssyn og språk. Og selv om jeg tviler på om formuleringer som «munner som ble monumenter over amok dekonstruksjon» eller «arkitektoniske klitoriser» bidrar til å belyse vår tids mer krevende problemstillinger, er det befriende, og ikke minst underholdende, å lese en essayist som i alle fall tilsynelatende evner å la seg rive med i språklig affekt – selvsagt fordi hun også vet når hun skal holde igjen.

Tvedts uttalte behov for ikke å begrense seg til én identitet, eller ett livssyn, er noe av årsaken til at jeg i løpet av lesningen ser for meg Tvedts jeg som en slags blekksprut. Blekkspruten, som stadig dukker opp i Marianegropen, vil med sine ni hjerner, én i hodet og én i hver tentakel, være nødt til å ha en ganske særegen erfaring av egen subjektivitet. Slik kan den leses som et bilde nettopp på stadig utprøvning av identiteter og holdninger, uten at det dermed blir snakk om en utprøvning for utprøvningens skyld, eller et forsøk på å slå beina under forestillingen om en «kjerne».

Ikke minst synes det mangearmede blekksprut-jeget å gjenspeile bokas form, for Marianegropens jeg er ikke mer performativt enn essayet det står i sentrum av. Skal man danse jenka gjennom tiden, kan man like gjerne danse gjennom førtitre akter – og jo flere tentakler, jo morsommere blir dansen. Det vil jeg i alle fall anta etter å ha lest Marianegropen.


BLA 4/19. 23.04.2019.