Den andre jobben til Rune Christiansen

De siste syv årene har du vært kunstnerisk ansvarlig for Forfatterstudiet i Bø. Jeg leste et sted at dette er din første faste jobb siden siviltjenesten. Hva levde du av i alle årene mellom siviltjeneste og forfatterstudie-jobb, annet enn å skrive bøker?

– Etter endt siviltjeneste arbeidet jeg videre der i et par år, ingen fast ansettelse, bare ekstravakter, men det var nok å gjøre. Deretter levde jeg noen år litt fra hånd til munn bokutgivelser, sjenerøse forskudd fra forlaget, og senere fikk jeg stipender og tok undervisningsoppdrag blant annet ved Forfatterstudiet i Bø. Jeg kommer fra en fattig familie, så jeg var vant til å klare meg på lite.

Hva gjorde du som sivilarbeider, forresten? Og hadde du noen jobber før du ble sivilarbeider?

– Jeg var sivilarbeider på en avdeling for døvblinde barn ved Skådalen skole for døve. Før det arbeidet jeg på fabrikk, med produksjon av plastpermer og lignende. Etter siviltjenesten hadde jeg et par studieår i Volda og i Bø. Jeg prøvde å fullføre grunnfag i nordisk, men jeg ville jo bare lese og skrive og reise, så det ble aldri noen akademiker av meg.

Så du for deg at du skulle skrive bøker på heltid da du 23 år gammel debuterte som forfatter med diktsamlingen Hvor toget forlater havet?

– Faktisk, ja. Jeg var opptatt av å være uavhengig, ikke minst økonomisk, jeg hadde lite, men klarte meg. Jeg eide ingenting, hadde ikke bil, røyket ikke, reiste på måfå i Sverige, i Frankrike, i England og i Skottland, overnattet på benker i parker når været tillot det, eller på billige hoteller, skrev og leste.

Det å ha en fast jobb og å være ansatt et sted, har det gjort noe med skrivingen din?

– Nei, det er to veldig skilte kretsløp, men jeg har blitt mer disiplinert når det gjelder bruk av tid, mer tålmodig også, men det er kanskje alderen.

Måtte du søke på jobben på Forfatterstudiet?

– Ja, absolutt, og søkerne, jeg tror det var syv eller åtte kandidater, ble grundig vurdert opp mot hverandre, delvis eksternt.

Hvorfor tror du at du endte opp med jobben?

– Jeg var i tvil om jeg ville gå inn i fast arbeid. Men så hadde jeg tross alt alltid hatt stor glede av å jobbe som gjestelærer i Bø, og det hadde også vært fint å vikariere for Eldrid ett år da hun hadde forskningstid. Og det avgjørende var vel at jeg hadde ideer om hvordan studiet kunne utvikle seg.

Hvor stor er stillingen din? Er jobben vanskelig å kombinere med livet som forfatter?

– Det er en 100% stilling som førsteamanuensis. Til nå har det gått greit å kombinere jobben i Bø med det å skrive. Jeg bruker nå, som alltid, tid på å komme i gang med for eksempel en roman, jeg trenger frisoner hvor jeg ikke gjør annet enn å drive dank, gjerne om sommeren eller adventstiden det vil si kravløse perioder hvor jeg leser, går turer, reiser. Men når jeg først er i gang med en roman, når de første 20 til 30 sidene er festet til papir, da kan lite forstyrre meg, da kan jeg arbeide når som helst, da er en halvtime her, en dag der nok til å gi god skrivetid, da er jeg i sto et så å si, da er jeg oppslukt.

Kunne man vært leder for et forfatterstudie uten å være forfatter, tror du?

– Tja, her nnes det nok ikke noe fasitsvar, men jeg tror det er en stor fordel at det er aktive forfattere som leder Forfatterstudiet i Bø. Slik er det jo også i Tromsø, jeg vet at Anne Oterholm har mye å bidra med der.

Jeg har skjønt at dere får ganske mange søknader fra håpefulle skribenter. Får du hjelp av noen andre til å lese søknadene, eller er det bare du som avgjør hvem som kommer inn?

– Ja, vi har mange søkere og få plasser. Jeg har alltid to andre med meg, det er viktig at tekstene blir vurdert med forskjellige blikk. Det er en omfattende jobb som krever dedikasjon, grundighet og kyndighet.

Hva ser du etter når du leser de skjønnlitterære tekstene til søkerne?

– Spiren til noe eget, selvsagt ser vi etter et talent, noe som vi tenker det er fruktbart å arbeide med gjennom et år. Det er ikke noe magisk her, bare at vi leser en tekst som vi finner verdifull, om enn uferdig.

Kan du fortelle litt om hvordan du jobber når du skriver om forskjellige yrker i bøkene dine? Lydia i Ensomheten i Lydia Ernemans liv er for eksempel veterinær. Det krevde vel at du gjorde en god del research?

– Jeg er ikke veldig opptatt av å bedrive omfattende research. Kunnskapen om et yrke bør sive naturlig frem i en roman. Jeg er påpasselig med ikke å la markørene, faguttrykkene, stå frem og blinke. Jeg skriver om ting som opptar meg, berører meg, ting jeg har levd med, vært fascinert av. Jeg leste en gammel engelsk veterinær-håndbok fra 30-tallet, bygde en del av hendelsene i romanen basert på diagnoser og situasjoner jeg fant i den. Først da jeg hadde skrevet ferdig, kontaktet jeg en veterinær slik at hun kunne bekrefte eller avkrefte om situasjonene i romanen og hvordan Lydia håndterte dem, stemte overens med vår tids praksis.

Hvilke yrker så du selv for deg å jobbe med da du vokste opp? Skjønte du tidlig at du kunne bli forfatter?

– Jeg ante ikke hva jeg skulle bli før jeg nærmet meg slutten av tenårene. Da oppsto stresset. Jeg så ikke for meg at jeg kunne gå inn i en fast jobb med daglige forpliktelser. Det jeg var opptatt av var å lese, se film og høre radioteater. Den mest nærliggende drømmen, og det mest prekære forsøket, var å kunne skrive dikt og etter hvert romaner som sprang ut av mitt eget liv, koste hva det koste ville.