Metakritisk kritikk

Undertegnede og Frode Helmich Pedersen er enig i en del, men han forsøker å vri perspektivet over på sin banehalvdel i «metakritikken» av min bok Fra punktum til kolon i forrige utgave av BLA. Vi enes om at det ikke finnes noe litterært godt eller dårlig, objektivt sett; man er prisgitt det lesende subjektets vurderinger. Likevel påstår han at jeg mener «kvalitetsvurderingen gjør verket til noe ytre i forhold til den som vurderer det».

Men slike oppfatninger er nettopp de jeg opponerer mot gjennom hele boka. Allerede i prologen toner jeg flagg: «Det er noe med premissene for å skrive anmeldelser som skurrer, for om kunst og bøker griper inn i hvem jeg er, og anmeldelsen er uttrykk for hvordan jeg er grepet, er måling av kvalitet som noe utenfor meg – slik man beregner badetemperaturer i fjorden eller mengden krydder som skal i en gryterett – en upresis beskrivelse».

Helmich Pedersen påstår dernest at «Røeds vektlegging av den inderlige, nyanserte, utforskende og begeistrede kritikken, forutsetter […] en positiv dom». Dette er både uredelig og feil. Jeg skriver tydelig at kritikkens mål er reflektert begrunnelse, uansett om dommen er positiv eller negativ. For eksempel her: «Dét betyr ikke at kritikken, slik jeg ser den, skal være ‘snill’ eller at man ikke tør, eller har lov til, å ‘si det som det er’. Tvert imot er kjernen av mitt begrep om kritikk en bevisstgjøring av både styrker og svakheter: det er ved å innse hvor ting kan utvikles videre både kunst og mennesker kan blomstre». Selv om man ikke synes en bok er god, kan dessuten refleksjonene underveis i høyeste grad være givende for både kritiker og leser. Kritikeridealet jeg skisserer tar ethvert verk seriøst, uansett om man mener det er bra eller dårlig: omsorgen utfolder seg gjennom forsøkene på å forstå. Det kan ende med slakt, men da er det en begrunnet slakt, som gjør det mulig for forfatter og leser å forstå hva som er galt. Kanskje man gjør det bedre neste gang.

Vår største uenighet kommer til syne når Helmich Pedersen kritiserer min tanke om at det er en moralsk relasjon mellom kritiker og forfatter/kunstner. Et slikt premiss truer faktisk kritikerens evne til å utfolde seg, hevder han, og etablerer seg selv som forsvarer av den frie tanke mot den «parterapien» jeg, ifølge ham, legger opp til.

Men en moralsk relasjon er for det første ikke nødvendigvis en intim relasjon. Poenget er ikke at kritikeren har et ansvar for den enkelte kunstner eller forfatters mentale helse, men at kjærligheten til kunst og litteratur kommer til uttrykk i kritikerens holdninger til sin egen kritikergjerning. Det er kjærligheten til litteraturen eller kunsten som sådan – og ikke det enkelte verk eller den enkelte forfatter – som er grunnlaget for min påstand at kritikk kan være en kjærlighetshandling. Her burde Helmich Pedersen tatt seg bryet med å gjengi – og gjerne kritisere – mitt resonnement.

Verdien av kultur er forbundet med kritikergeskjeften i dens innerste trevl: Vi er kritikere fordi vi ønsker at mennesker skal fortsette å lese og at kunsten og litteraturen får utvikle seg videre med så stor rikdom og bredde som mulig. Kjærligheten kommer til uttrykk gjennom hvordan vi som kritikere i praksis forholder seg til dette ønsket: om vi velger å argumentere for vår sak, og dermed ordlegger oss på en måte som ikke speiler et fordekt ønske om å eksponere oss selv, men strekker seg så langt man kan for å anerkjenne arbeidsprosessen bak og premissene for det verk som er forelagt oss. Den sleivete, dårlig argumenterte og spesielt den spydige eller hatske kritikkenvitner om en kjærlighetsløs og ødeleggende kritikkform. Nå er det utvilsomt vanskelig å trekke opp noen bastant demarkasjonslinje mellom sleivete og annen kritikk, noe flere andre kommentatorer har påpekt, men det betyr ikke at vi skal gi opp å skille mellom ulike former for kritikk.

Mot slutten av teksten sin lar Helmich Pedersen seg rive med, inntil det absurde: «I totalitære regimer erstattes den frie kritikken med vennlige omtaler av forhåndsgodkjente verker. Vi bør ikke risikere å innføre noe lignende nå, i et misforstått forsøk på å få bukt med frekke og dumme anmeldelser». Å assosiere mitt kritikkbegrep med totalitære regimer og «forhåndsgodkjente verker» er latterlig og har intet med hva jeg har skrevet å gjøre. Helmich Pedersen terper i det hele tatt på inngrodde forestillinger når han «forsvarer kritikerens frihet» på denne måten, for det er jo ikke slik at hensynstagen nødvendigvis fører til at vurderingsevnen eller tankens frihet svekkes. Det eneste som skjer, er at man må vise frem hva man har tenkt og ikke oppføre seg som en bølle. Den moralske relasjonen mellom kritiker og forfatter eller kunstner er dessuten ikke noe man velger; den er der uansett. Man kan ignorere den, men da vil man snu ryggen til en forbindelse man i de fleste andre sammenhenger anerkjenner og vurderer som relevant.

Han hevder også at mitt perspektiv kan føre til en fryktkultur blant kritikere, fordi man blir redd for å bli kalt en «hater». Dette er ikke noe argument, snarere et tafatt forsvar for at kritikken skal immuniseres for det ansvar mennesker må ta på alvor i andre sammenhenger. Å bryte med kritisk immunitet skaper ikke nødvendigvis en fryktkultur – den kan snarere være opphav til en anstendighetskultur; en kultur hvor det er et poeng å oppføre seg ordentlig mot hverandre og forklare for andre hva man har på hjertet. Det er det som er kritikerens jobb. Innenfor den rammen er det uendelig variasjonsrikdom, så lenge man ikke opptrer uten å ta hensyn.

Jeg mener det er positivt å avkle kritikerene den presumptivt uinntagelige posisjonen vi et stykke på vei nyter i dag. Om frihet er å hensynsløst sable ned og komme med påstander uten belegg, opererer man med et verdiløst frihetsbegrep. Også kritikeren bør stilles til ansvar for sine handlinger – som i denne sammenhengen er anmeldelsene. Man skal få sine resonnementer gått etter i sømmene, man skal oppføre seg ordentlig og ikke slenge dritt i stedet for å diskutere åpent og tydelig. Om kritikere engster seg for disse kravene er det kanskje fordi noen privilegier eller måter å bruke makt på er under press?

Kjetil Røed (f. 1973) har vært kritiker i en rekke aviser og tidsskrifter, deriblant Aftenposten, Klassekampen, Morgenbladet og Vårt Land. Han er til daglig redaktør i tidsskriftet Billedkunst. Røed er også forfatter og har utgitt Kunsten og livet: en bruksanvisning (Flamme forlag, 2019), Kunsten og døden: en bruksanvisning (Res Publica, 2021) og nå altså Fra punktum til Kolon: et essay om kritikk og kjærlighet (Pelikanen, 2022). For tiden jobber han også med en større utgivelse om kunst, politikk og kjærlighet, under arbeidstittelen Tenkende kjærlighet.