Snikende tåkelegger, skjult stråmann

«Hvorfor må romanen psykologiseres og støpes i dramaturgiske buer? Hvorfor setter kritikeren et skråsikkert likhetstegn mellom det og 'god litteratur'?», skriver Audun Mortensen i sitt tilsvar til Hanna Malene Lindberg.
02.06.2021 - 10:07

Kritiker Hanna Malene Lindberg har lest Assistenten. Jeg vil forklare hvorfor jeg opplever kritikken som villedende stråmannsargumentasjon. I samme slengen vil jeg si noe om den ikke-psykologiske romanen.

Å kritisere Assistenten for å mangle psykologisk dybde og driv blir som å kritisere sakte-tv for å gå sakte. Kritiker Lindberg synes at «skikkelig god litteratur» skal være «medrivende» og gi «følelsen av å få ordentlig innblikk i» og «dypere forståelse av» karakterene. Men Lindberg, litteraturviteren som er innviet i samfunnets «teoretiske og kunstneriske diskusjoner», kunne orientert BLAs lesere om litteraturen som bevisst avstår fra psykologisering og narrativt driv?


                                 Les Lindbergs omtale av Assistenten her.


Min intensjon var å gi en uttømmende beskrivelse av hverdagen på en Aktivitetsskole, gjennom utvalgte øyeblikk, utsagn og situasjoner. Dette var boka for meg. De episke elementer som vi finner i linjen fra Dickens til Nesbø, for å parafrasere Solstad, kan jeg ikke servere. Jeg leverer ikke de varene. Kritiker Lindberg så «tilbake på [mine] utgivelser, intervjuer og kunstprosjekter» og måler likevel Assistenten etter en linjal som jeg konsekvent har bøyd på, bok etter bok.

Samvittighetsfulle Lindberg må altså ha registrert at jeg har utgitt: Slavoj Žižeks samlede vitserkompilasjon av digital folkorekatalog over satiriske oppfinnelserLolita i reversfotballdikt på rimpost-internett-poesidokumentarisk samtalebokkollasj-romankonseptuell poplyrikkFluxus-diktdyrefabler. Likevel måles Assistenten etter et ideal om psykologisk dybde og driv. Hvem tror kritiker Lindberg at jeg er? Elena Ferrante? Jonathan Franzen?

Jeg skriver innenfor tydelige rammer. Jeg nyttiggjør fantasiens følelsesløse stemmeregister. Jeg har sansen for Ludvig Holbergs kompilering og Walter Benjamins tekstmontasjer. Jeg liker Raymond Queneaus beskrivelse av Oulipo-forfatterne som «rats who construct the labyrinth from which they plan to escape.» Jeg dyrker dagliglivets flyktige øyeblikk, som Duchamp kalte «infra-thin», det tilsynelatende verdiløse og trivielle, som Perec kalte «infra-ordinary». Jeg inspireres av kunstnere som Vito Acconci, John Cage, Sophie Calle, Robert Barry og poeter som Kenneth Goldsmith, Tao Lin, Jan Erik Vold. Jeg leverer ikke plott eller innlevelse. Jeg setter pris på romanmessige avvik og ikke-poetisk poesi.

Jeg kan relatere, som det heter, til Benjamins metode i Passasjeverket: «I need say nothing. Only exhibit. I won’t filch anything of value or appropriate any ingenious turns of phrase. Only the trivia, the trash — which I don’t want to inventory, but simply allow it to come into its own in the only way possible: by putting it to use.» Benjamin speiler, ifølge Hannah Arendt, hvordan «collecting is the passion of children, for whom things are not yet commodities and are not valued according to their usefulness.»

Assistenten er en roman som avstår fra plott, driv og psykologisering i likhet med Vladimir Sorokins Køen, Dag Solstads Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 og romanene til David Markson, Georges Perec og Édouard Levé. Hvorfor? Jo, fordi romaner kan være usentimentalt rapporterende, registrerende, observerende, refererende, myldrende, konstaterende, opphopende, kompilerende, dokumenterende, sorterende, siterende, parafraserende, innrammende, utstillende, katalogiserende, oppramsende og uttømmende.

Eller for å si det med Georg Johannesen i Rhetorica Norvegica: «Hør etter, vær tålmodige og vis velvilje! … Min bok kan virke kjedelig, innviklet, rotet, tung, springende, usammenhengende, platt, dumfrekk, kynisk, infantil, senil, usaklig, ond, uvennlig og politisk betenkelig.»

Romaner kan attpåtil befolkes – grøss og gru – av karakterer som ligner sjablonger mer enn ekte mennesker! Åpne en Fløgstad-roman. Romaner kan gi blaffen i å servere «ordentlig innblikk» i karakterene. Assistenten har, som sagt, en refererende sosialrealistisk stil, som gir en flue-på-veggen-effekt. En flue på veggen flyr ikke inn i noens hoder eller følelsesliv. Jeg retter leserens blikk mot det ytre observerbare, ikke dæm indre følelsan som slit i’mæ.

Hvorfor må romanen psykologiseres og støpes i dramaturgiske buer? Hvorfor setter kritikeren et skråsikkert likhetstegn mellom det og «god litteratur»? Hva skal en kritiker gjøre når kritikerens kart ikke passer til terrenget? «The function of criticism,» skriver Susan Sontag i Against interpretation, «should be to show how it is what it is, even that it is what it is, rather than to show what it means.»

En på Facebook omtalte Assistenten som en «litterær rapport fra velferdsstatens frontlinje.» På fem ord ble boka treffende og klartenkt oppsummert. Kritiker Lindberg bruker flere ord på å snikskryte av at hun deltar i «teoretiske og kunstneriske diskusjoner», for å stive opp en kritikk som beviser det motsatte. 

Jeg googler «medrivende litteratur» for å se hvor og når merkelappen sist ble brukt. Nest øverst ser jeg en lenke til Terje Eidsvågs omtale av Min kamp. «Særdeles medrivende litteratur,» mente Eidsvåg. Her kan det, særlig for kritiker Lindberg som deltar i «teoretiske og kunstneriske diskusjoner», være interessant å se på essayet til forfatter og litteraturprofessor Sam Riviere: «I’m tempted to propose Mortensen as a sort of ‘anti-Knausgård.’»

Litteraturens «teoretiske og kunstneriske diskusjoner» trenger ikke flere stråmenn eller tåkeleggende jammerhyl over den ikke-psykologiske litteraturen. Erkjennelsen av det ikke-psykologiske er et utgangspunkt, ingen konklusjon.


Audun Mortensen (f. 1985) debuterte med Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det i 2009, og har siden utgitt en rekke bøker, seinest Assistenten.