Løs kanon

Klassekampens kåring av venstresidens litterære kanon den 21. oktober later til å bunne i en eiendommelig form for humor: Man må ha sans for tilværelsens absurditet for å forbinde tenkere som Hegel, Luxemburg, eller Adorno og Horkheimer med dagens norske venstreside og dens litteratursyn, annet enn gjennom en enkel formulering i Adornos Estetisk teori: «grunnfargen er sort». Dermed fremstår det som et åpent spørsmål hva juryen mener med «sterk virkningshistorie» i begrunnelsen for utvalget, med mindre de har forholdt seg til begrepet «produktiv feillesning», hvilket det i så fall står respekt av. 

Hva som enn er tilfelle, er det mildt sagt problematisk at følgende bøker – som i sannhet er venstresidens kanon og gjenspeiler dens idealer i dag – ikke er med:

Den guddommelige komedie av Dante. Den nyeste versjonen av Dantes hovedverk på norsk, redigert i samarbeid av flere forlag, journalister og festivaler, som en felles, nasjonal utgivelse. Selv om korrigeringene i den nye utgaven er mange, forekommer kan hende ingen endring som så utslagsgivende som åpningssetningen: «Midtveis på livets ferd var jeg opptatt av mangfold.» Og videre er den beryktede innskriften på Helvetets port – «La alt håp fare, dere som går inn her» – justert til «La alt være inkluderende, dere som går inn her.» Fra og med tiende sang, der Dante og Vergil går mellom de brennende gravene til kjettersjelene, har Vergil blitt erstattet med en viss Ahmed. Dette for å unngå at to hvite menn skal vandre gjennom Helvete og drøfte åndshistorien sammen. Og Farinata, den ghibellinske partiføreren som reiser seg fra graven og roper «O Tosco!», er byttet ut med en norsk mann som i sin tid ikke leste litteratur skrevet av kvinner.

*

Slottet av Kafka (norsk utgave): Mustafa K. kommer til en landsby for å ha et møte om ytringsfrihet, men møter mye rasisme. Mens han prøver å imøtegå omstendighetene etter beste evne, blir han spurt av alle landsbyens forlag om han kan tenke seg å skrive en bok om dette. Han sier at han ikke har særlig kunnskap om litteratur, og de svarer som sant er: at det ingenting har å si. 

*

Åndens liv av Hannah Arendt: En svært sentral bok i venstresides kanon, ikke for de banebrytende lesningene av Paulus og Augustin m.fl., men fordi det finnes et par skrivefeil i boken, som viser at alle har sine begrensninger og ingen er klokere enn noen andre.

*

Fragmenter. Arkhilokhos. Ny gjendiktning av den antikke lyrikeren fra Paros, redigert av sensitivitetslesere, med det mål for øye å gjøre Arkhilokhos mer lærerik og moralsk riktig for våre barn. Herunder noen av endringene:

«Én ting har jeg god greie på:

å gi igjen med renter

Når noen øver urett mot meg»

er redigert til:

«Hvis noen er kjip mot meg,

prøver jeg å være hyggelig tilbake»

Og fragmentet:

«Å gå i nærkamp med en sprengkåt jente,

støte vom mot vom

skrape lår mot lår.»

er gjendiktet til:

«Hun er ikke bare fin,

men også kunnskapsrik og smart.

Vil gjerne invitere henne på kaffe.»

*

Rhetorica Norvegica. Denne boken har ingenting med Georg Johannesens klassiker å gjøre, men er en slags encyklopedi, som tar for seg den forgrenende rikdommen av ideer, problemstillinger og intellektuelle avvik den norske litteraturoffentligheten de seneste årene har vært opptatt av: a) menn som ikke leser litteratur skrevet av kvinner, b) bøker av kvinner som ikke blir lest av menn, c) ytringsfriheten og kvinner, d) hvite menn og litteraturen skrevet av kvinner med minoritetsbakgrunn, e) ytringsfriheten og menn, f) menn? g) menn, h) viktigheten av mangfold i de respektive komiteene for utdeling av litterære priser, i) ytringsfriheten og kvinner, j) mangfold og menn, k) listen over vinnere med få forfattere med minoritetsbakgrunn, l) kvinner som skriver om litteratur skrevet av kvinner, m) ytringsfrihet og mangfold, n) menn.

Det bemerkelsesverdige ved dette verket er, utover det antagonistiske mangfoldet på idéplan, bokens tette dialog med Borges’ «Pierre Menard, forfatteren av Don Quijote», hvor den samme teksten rekonstrueres ordrett om igjen og om igjen – basert på de enkeltes individuelle erfaring.

*

Odysseen av Homer. En pamflett, et utdrag fra den greske klassikeren, bestående av passasjene om kyklopen Polyfemos, Odyssevs og hans ledsagere. I den nye versjonen lar kyklopen være å spise Odyssevs’ menn, eller sperre noen inne i sin hule. Og Odyssevs blinder ikke Polyfemos med en glødende pel. Tvert imot: De står sammen og tar avstand fra vold.

*

Listen over bøkene i venstresidens kanon er selvsagt lang og derfor umulig å lage en fortegnelse over i sin helhet, ikke minst fordi det uopphørlig kommer flere titler og listen stadig utvides. Det ryktes for eksempel om en ny oversettelse av Karl Marx’ «Teser om Feuerbach» – som fremdeles er under redaksjonelt arbeid, hvor den siste og ellevte tesen kommer til å lyde: «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å øke bevisstheten om mangfold i den.»