Barndomsdikt

I The Magnitude of my Sublime Existence av Selima Hill er det barnets bilder som går igjen, skriver Thea Sundstedt Baugstø.
20.10.2021 - 11:10

De første diktene jeg virkelig elsket, er samlet under ett. Men det var først da jeg for litt siden slo opp i Den store dikt- og regleboka, en bok som må ha satt sitt preg på utallige barndommer siden Aschehoug først ga den ut i 1989, at jeg innså hvor mange av dem som har festet seg i meg. Det var ikke bare Hagerup og Bjerke jeg uten et øyeblikks nøling kunne gjengi utenat. Også Hans Sande, Jan-Magnus Bruheim og Zinken Hopp (for ikke å snakke om Prøysen, Hauge og Jacobsen) dro meg inn i noe det viser seg at jeg aldri har vært i stand til å glemme. En linje, en illustrasjon, en spesielt klissete side, var nok.

Som madeleinekake er Den store dikt- og regleboka neppe særlig original. Så mange dikt for barn er jo skrevet nettopp for å gjengis utenat. Rim og regler synges og messes, i klasserom og i bursdager, i kirker og i skolegårder, ved samlingsstunder og på sengekanter. Men det skyldes ikke bare rimene, tenkte jeg nå, da jeg bladde meg gjennom disse sidene jeg kjente så godt. Dikt for barn tar utgangspunkt i konkrete, håndfaste bilder, disse bildene varer diktet ut. En katt eller edderkopp, en persillekvast eller en marihøne, en farao eller en furu eller en farfar.

Jeg tenkte verken på Hagerup, Bjerke eller Hopp da jeg for noen år siden oppdaget diktene til den britiske poeten Selima Hill. Hvorfor skulle jeg gjort det? Jeg jobbet på biblioteket på Majorstuen, og lånte ganske tilfeldig, og mest på impuls, med meg en bok med den ikke spesielt barnevennlige tittelen The Magnitude of my Sublime Existence. Diktene om en ung kvinnes innleggelse på psykiatrisk institusjon, og hennes forunderlig erotiske møter med leger, pasienter og linoleumsgulv, minner verken om mandagsbarn med vakre øyne eller alle elefanter i byen Göteborg.

Heller ikke senere, da jeg satte meg inn i forfatterskapet og investerte i titler som Bunny, The Hat og People who Like Meatballs, tenkte jeg på diktene jeg leste som barn. Selima Hill skriver om mødre, seksualitet, sykdom, vold og ydmykelse. Slikt har lite med vuggeviser å gjøre.

Samtlige av (de særs ikke-vitenskapelige) undersøkelsene jeg har foretatt meg, antyder at kun en forsvinnende andel lesende nordmenn har hørt om Selima Hill. Cappelen utga i 2003 Min søsters søster, en norsk gjendiktning ved Hanne Bramness, og etter at Ord jeg sier kom ut i 2009, har det blitt stille. Google er neppe en god indikator på hvilken oppmerksomhet utgivelsene kan ha blitt gjenstand for, men det er likevel ikke særlig oppløftende å lete etter omtaler når det i dag finnes såpass lite.

I England er situasjonen en annen. Skjønt Hill neppe kan beskrives som kanonisk, blir hun med jevne mellomrom trukket frem som en av de fremste stemmene innen britisk samtidspoesi. Siden hun debuterte i 1984, nesten førti år gammel, har hun blitt nominert til flere av landets mest høythengende litterære priser. I sine mer enn tjue bøker skriver hun frem et krystallklart blikk for balansen mellom det humoristiske og det vonde, det absurde og det sårbare. Og hun skriver med utgangspunkt i helt konkrete bilder. Det er nok dette som er grunnen til at jeg i høst kommer til å tenke på henne i sammenheng med de første diktene jeg virkelig elsket.

I The Magnitude of my Sublime Existence er det barnets bilder som går igjen. Gummizebraen på størrelse med en tommel jenta i diktene klemmer på, for eksempel. Barndommens artefakter vender leserens oppmerksomhet det vi gjenkjenner som et uhåndterlig psykologisk alvor.

Men finnes det ikke et slikt alvor også i dikt for barn? Lille Persille er vel også en dypt eksistensiell tekst? Kanskje drømmer persillen om en helt annen type væren - akkurat som jenta hos Selima Hill: «Actually, I’d rather be an eel / and glide along in silence through the eel grass».

Ved å la teksten springe ut av drømmen om noe så enkelt som en ål, skriver Selima Hill dikt som fester seg, og som jeg når som helst vil kunne vende tilbake til. En linje, et bilde, en spesielt klissete side, kan være nok.


Den store dikt- og regleboka

Red. Turi Opsahl, Ellen Seip Stubbe, Jo Tenfjord

Aschehoug, 1989

218 sider

 

Selima Hill

The Magnitude of My Sublime Existence

Bloodaxe Books, 2016

79 sider


Thea Sundstedt Baugstø

BLA 10/21.