Globusgården på Strømsø torg.

Drømmen om Drammen

"Hvordan veit jeg at Drammen har sjel? Jeg har lest Drammens rekordbok, debuten til drammenseren Ingvild Schade fra 2014", skriver Ulla Svalheim.
22.04.2021 - 13:06

Drammen. By. Viken.

 

Skjebnen skulle ha det til at jeg for et drøyt år sia kom til å opprette et boligsøk på Finn.no med navnet «Drømmen om Drammen». Hva er Drammen å drømme om? Hvordan kommer en dit i livet? Vel, etter halvanna år i Sande, som ligger er kvarter sør for Ælvebyen, en fullstendig tilfeldig bygd det var logiske argumenter for å oppsøke, (grunnene er høyst prosaiske og har med jobben til mannen min å gjøre), sto Drammen for oss som et forlokkende alternativ. For til forskjell fra de ymse forstedene til Oslo – Ski, Langhus, Lørenskog, osv, osv – har Drammen sjel. Ei ruskete, avdanka sjel som har rent gjennom byen sia dens industrielle begynnelse. Selv om elva er rensa opp i, selv om det er bygd elvepromenader og ei prisvinnende gangbro over den forma som en y, selv om Drammen ikke lenger er Norges styggeste by, om den noen gang var det, så merkes ryktet på boligprisene: De er faktisk ganske overkommelige. Så vi flytta.

            Hvordan veit jeg at Drammen har sjel? Jeg har lest Drammens rekordbok, debuten til drammenseren Ingvild Schade fra 2014, som nesten like hyper som ei russeavis portretterer Drammens navle: en håndfull merkverdige drammensere som alle forholder seg til Drammen som om byen var alle tings opphav og ende. Særlig lar boka oss følge Jan Beige, Drammens høyeste mann med navneskilt, og Reidar Larsen, Drammens mest omdiskuterte forfatter, men også skikkelser som Drammens mest okkulte spåkone og Drammens mest forsømte småjenter dukker opp. Det er Reidar som åpner boka. Han vikarierer som prest og har stelt i stand kirketacos (ikke taco), og på denne store begivenheta utbryter han: «– Er du i Drammen, er Drammen det hellige landet, ifølge Hegel!» Uten at det blir sagt direkte, framstår dette som et credo også Schades øvrige drammensere kunne bekjent seg til. I alle fall om en plukker bort Hegel. Reidar fortsetter: «– Drammen, detta dalføret i et ælveutløp, med åssider på begge sider av ælva som skifter farge fire ganger i året. Vi har alt, bortsett fra kontakt med det sjelelige.»

            Okei, så er det kanskje ikke det sjelelige som kjennetegner Drammen, men egenart har byen okke som. Også «alt» da, som Reidar sier: «Vi har kinarestaurant. Kino. Teater. Brostein, statuer og fruktboder. Godt øl. Best øl. Aass Bryggeri. Flotte turmuligheter i marka. Freskt og rennende glitrevann man kan drekke rett fra springen» Osv, osv.

            Schades bok rir det søkte som en kjepphest, bevinger det stusselig innestengte livet til personene sine, og gjør Drammens praktiske men lett oversebare bygg om til severdigheter. Verken Skistadbygget, sentrumsblokka Reidar Larsen og Jan Beige bor i, eller Globusgården, dette ovale butikksenteret de kan se fra vinduene sine, er utprega pene. Men nå som jeg bor i Ingvild Schades Drammen, sjarmerer de meg. Og her en dag, på Rema 1000 på Rundtom, er jeg overbevist at jeg så Jan Beige, denne bønnestengel-lange mannen med det ekle (men perfekte, ifølge boka) navnet gå forbi meg, med gråspetta feit sleik under en caps.

            Hva så da? Til den som ønsker seg et avsluttende poeng, har jeg tre forslag: Les om stedet du bor! Bak enhver grå fasade finnes en vits! Flytt til Drammen!