Poteten er en undervurdert rotfrukt. Bildet viser en kurv med poteter, malt av Vincent van Gogh. Kilde: Wikimedia.

Piggvar med persillepoteter

I det partikulære, for eksempel beskrivelsen av poteter, viser Günter Grass seg på sitt enkleste og varmeste, skriver BLA-redaktør Even Teistung.
16.09.2020 - 10:16

Günter Grass

Flyndra

Roman

Oversatt av Kjell Risvik

Gyldendal, 1978

501 sider


Blant alle grønnsaker og rotfrukter må poteten være den mest uglesette. Det er nesten så man kan få inntrykk av at jordeplene, som de så vakkert heter på gammeltysk, har utspilt sin historiske rolle: Poteten tilhører fortiden og tradisjonen, den er selve innbegrepet av noe kjedelig, traust, provinsielt og utdatert. Men den som vet å vie en potet oppmerksomhet, kjenner også til dens smaksdybde, sortmangfold og glimrende allsidighet – i en belgisk kokebok jeg eier, er det et eget kapittel kun for potetoppskrifter (koke med salt; koke uten salt; koke med skall; koke uten skall).

Uten sammenligning for øvrig, kan det virke som at den tyske nobelprisvinneren Günter Grass har lidd noe av den samme skjebnen som poteten. Hvem leser i dag hans fabulerende romaner, ofte i mursteinsstørrelse, ofte tungt politiske og breddfulle av språklig bajaseri, skrøner, en brysk, tysk humor som kun kan kalles platt og en ofte brautende klar moral?

Men som poteten, så også Grass. Da jeg tok fatt på hans kjemperoman Flyndra, var det med en viss skepsis. Romanen, som er delt i ni kapitler – ett for hver måned i en graviditet, etter at «avlingen» innleder boka – tar for seg kjønnenes brytninger gjennom historien, fra urtiden og til 1970-tallet, fortalt fra mann til kone, om ni kokker han har kjent: Han er «han» til alle tider, hun er «hun» til alle tider. I ursuppa, hvor kvinner har tre bryster, matriarkatet råder og farsretten ikke finnes, fisker han opp en snakkende flyndre (en henvisning til et av Grimm-brødrenes eventyr), som, om den blir satt fri, lover å hjelpe mannen ut av det opprinnelige matriarkat og til statsdannelse, voldsmonopol og framskritt. Så følger historiens gang, men: fortalt gjennom maten, ernæringen og de ni kokkene, alt bundet sammen i den tapte fristaden Danzig, Grass’ verdensnavle. Hvert kapittel spaltes i underkapitler, fortelling på fortelling: om sopphøsten, flyndrefiske, napoleonskrigene, Grimm-brødrenes eventyrsamling, den feministiske rettssak mot manssjåvinistflyndra, und so weiter.

Selv om det er mye (og da mener jeg mye) å si om de utallige fortellingene i Flyndra, er det Grass’ åpenbare glede over matfatets sanselighet som gir boka dens virkelige tyngde. Jeg skal ikke legge skjul på at romanen begeistrer meg, ja, at jeg ikke på lenge har blitt så tilfredsstillende mett av et litterært verk: for dets røslige humor, det enorme historiske spennet Grass stiller til skue, de utallige kostelige anekdotene som røres sammen til en danzigsk verdenshistorie – men det er i det partikulære, for eksempel beskrivelsen av poteter, at Flyndra viser forfatteren på sitt enkleste og varmeste. Les bare:

«I dag spiser vi: melne kokte poteter, revne råpoteter, i fersk suppe, med persille eller bare uskrelte poteter med tykkmelk. Vi kjenner til poteter dampkokt med løk eller i sennepssaus, poteter med smør, med osteskorpe, mosede, kokte i melk, stekt i folie, vinterlagrede poteter, tidligpoteter. Eller slike i grønn saus. Eller potetmos med forlorne egg. Eller thüringske, vogtlandske, hennebergiske potetkaker i hvit saus med rasp. Eller i Jena-glass med ost eller, som brødrene Nostiz gjorde, stekt med krepsesmør på. Eller (i krigstider) potetmarsipan, potetkake, potetpudding. Eller potetdram. Eller fårepotetene til min Amanda når hun (på helligdager) til slagside av får, bråstekt i nyretalg, blandet parterte potedesknoller, fylte på med vann og kokte det til kraften var innkokt. Da først helte Amanda maltøl over fårepotetene. Eller potetsuppen som tyendet på den kongelig-prøyssiske statsdomene Zuckau spiste hver eneste kveld, når himmelen utgjøt sitt blekk og skogen rykket nærmere og nærmere.»

Flyndra er en roman som, forekommer det meg, aldri ville blitt skrevet i dag: Dens bredde, dens episke form, dens virkelighetsbrudd, som av bedrevitere avfeiende kalles «magisk realisme», er fremmed i samtidens virkelighetsnære, intime og smått humørløse litterære uttrykk. Men bak dette fremmede ligger en fisk av edel sort. Dens kvalitet, og dens skjønnhet, finnes i den knudrete gleden over matfatets, historiens og menneskebiologiens sanselige overflod: over piggvar med asparges, pomukkel og grøpp, fårehodegelé med sopp, og ikke minst – poteten.


BLA 9/20.