David Caspar Friedrich, "Der Mönch am Meer", 1808-1810. Kilde: Wikimedia.

Apokalypse og frigjøring

"Lindegrens dikt er i det hele tatt tett befolket av slike fyndige og triste vendinger som insisterer på sin egen selvstendighet, på å slippe fri, selv om de jo er underordnet strofene", skriver Benjamin Yazdan.
21.08.2020 - 12:10

Erik Lindegren

mannen utan väg

Bröderna Lagerström, 1942

88 sider


en regnets vissling på gårdens avlivade hund

skärande falsk som ett inställt mirakel

Erik Lindegrens andre diktsamling mannen utan väg (1942) har ingen versaler i tittelen, men måten den spenner opp et himmelfallent, eksplosivt melankolsk lerret over motivene sine på – maskespill og forstillelse, fravendthet og modernitetsangst, kjærlighetslengsel og hvileløs vandring – er nesten vel så barokk, slår det meg, som den er et ektefødt barn av sin egen epokes mentalitet, stil og brutalitet.

I svensk litteraturhistorie er Lindegrens innflytelse (og storhet som dikter) for lengst akseptert, men jeg kan i alle fall ikke huske å ha lest noe særlig om ham i norskspråklige tidsskrift eller aviser, og må pliktskyldig innrømme at jeg aldri hadde hørt om mannen utan väg før en jeg står veldig nær viste den til meg i fjor høst. Et sted står det om «det milda klimatet av fullständig glömska», et annet om «hur sorgset dine frågor triumferar över svaren». mannen utan väg har et eget motto, fire verselinjer av Lindegren selv, men disse, ulydig sammensatt, tjener som et skjult et. Samlingen er i det hele tatt tett befolket av slike fyndige og triste vendinger som insisterer på sin egen selvstendighet, på å slippe fri, selv om de jo er underordnet strofene, som til tross for den konsekvente formen (sprukne sonetter) serveres som om de allerede var et nødskrik og dessuten fullstendig ødelagte.

De stadige kastene mot undergangen kan (vel å merke på en angstfylt dag, uten tanke på litterær kvalitet) få det apokalyptiske stemningsleiet i T. S. Eliots The Waste Land – som Lindegren ikke overraskende har blitt sammenlignet med (han gjendiktet da også Eliot) – til å ligne referansetung plapring. I «förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar / bittert som en bruten gren i november» har Lindegren mønstret sin minst like dødsbefengte pendant til Eliots berømte åpningsstrofer «April is the cruellest month, breeding / Lilacs out of the dead land […]». I et krigsherjet åndelig terreng både besverger og griper Lindegren etter en brennmerket, etterlatt og abstrahert natur. «ödet fotograferar ännu et förvånat lik». Noen ganger oppstår det hvile og nåde, gjerne der hvor tosomheten og begjæret stanser tiden. Andre ganger vender håpet seg mot seg selv, folder seg nærmest imot sin egen bevegelse opp av avgrunnen, og stillstanden er total, omsluttende, syklisk. Ekstremene er legio; «känslorealism», følelsesrealisme, kalte Lindegren det selv.

Antallet voldsomme sentenser kan sikkert føre til at diktene virker litt overlessede og stive. Særlig om man måtte forvente klassisk modernisme; hvis det er en surrealisme her, er den nekrofil og komponert, og på ingen måte svermerisk eller drømmende i urban, parisisk forstand. Men til tross for at det forenklede etterlivet bevegelsen fortsatt lider under tilsier noe annet var jo den surrealistiske metoden – i Atle Kittangs presise ord – også en form for utprøvd og uttenkt ekstase. Romantisk, men hyperintellektuell. Lindegren har ikke et surrealistisk humør, men like fullt en sterk mistro til fellesspråket, hvor ord- og tingverden er smeltet ihop med det dikteriske blikket, som flyter ut og vekk, henimot noe, men uten å finne nye hjem – «där ordet begår harakiri i krevadernas [eksplosjonenes] sken / och trumpeten smakar krossat porslin och döende blod». Det er slik den blir gripende, i selve sammensetningens sårbarhet, i selvtvilen som motsier, smadrer og styrker sonettenes glassklare konstellasjon av fraser. Lindegren driver abstraksjonene og de belastede ordene så langt ut i ytterligheten at de får andre, mindre krigerske melodier. I nyere tid er avtrykket helt tydelig i et (vaklende) storverk som landsmannen Lars Noréns Fragment (2015) – den er en videreutvikling av disse strofene: «välsignelsen ropar efter sin förlorade röst / och trevar i blindo bakom seklers slutna ögonlock».

I likhet med Norén består Lindegrens dikt av tenkning i negativer, som fordi de ikke innordner og innynder seg i behag (oppgivelse) skaper en fortrøstningsfull rytme. Så kan det godt være en senmodernistisk klisjé at negasjonene bevarer og fastholder håpet, men her stemmer det. Et norsk forlag kan gjøre større feil enn å utgi mannen utan väg i anledning et nært forestående 70-årsjubileum. Nå er det vel kanskje tvilsomt at Sonnevi-gjendikterne Stueland og Gulliksen melder seg, så hva med Steinar Opstad? Hans tolkning av Norén var suveren.


BLA 8/20.