Harlemrenessansen møter Skandinavia

"Da jeg plukket opp 'Quicksand' fryktet jeg å finne en sentimental forfatter. Den frykten var grunnløs. Nella Larsen minner mer om en nihilist", skriver Louisa Layne.
17.06.2020 - 13:50

Nella Larsen

Quicksand  

Roman

Alfred A. Knopf, 1928

302 sider


Er det et tema mange forbinder med norsk litteraturdebatt de siste årene, så er det virkelighetslitteratur. I Nella Larsens (1891-1964) Quicksand finner man dette, pluss mye mer. Hvorfor velge når man kan få alt på en gang?

Noen ser ut til å tro at litteratur enten fokuserer på sjanger og form: da kalles selvbiografisk fiksjon gjerne for «virkelighetslitteratur». Eller så handler litteratur om identitet, kjønn, rase og representasjon: da omtales selvbiografisk fiksjon som «identitetspolitikk». Larsen viser at dette skillet, mellom identitet i litteratur som forstås litterært og identitet i litteratur som forstås politisk, er et tullete skille. Quicksand setter denne vanlige inndelingen av selvbiografiske tendenser i nødvendig perspektiv. Jeg tror dette skillet ofte har sin rot i en ahistorisk forståelse av modernistisk estetikk og mangel på kunnskap om, eller interesse for, bredden i modernistisk litteratur på begynnelsen av 1900-tallet. Det er derfor viktig å minne om den betydning identitet og politikk har hatt for helt sentrale europeiske modernister, så vel som for mindre kjente forfattere som tilhører internasjonale forgreininger av modernismen.

Harlemrenessansen, den litterære bevegelsen som Nella Larsen var en del av, har ofte blitt beskrevet som black modernism. Det var en bevegelse med svarte amerikanske forfattere, kunstnere, musikere og andre intellektuelle som holdt til i Harlem på 1920-tallet. Nella Larsen ble født i Chicago, men levde mesteparten av livet sitt i New York. Moren var dansk og faren var fra Dansk Vestindia. Larsens bøker var lenge utgått fra forlaget, men siden de har blitt gitt ut på nytt på 1980-tallet har interessen for dem vært økende.

I Quicksand møter vi hovedpersonen Helga Crane, som er basert på Larsen selv. Handlingen foregår blant den svarte sosieteten i New York, den utdannede middelklassen på historically black universities i Sørstatene, og blant den danske overklassen og kunstnere i København. For et skandinavisk publikum er det spesielt interessant å lese hvordan Larsen skildrer danskenes måte å forholde seg til Crane. Her møtes harlemrenessansens kulturkritikk og skandinavisk virkelighet. Kontrasten til det Larsen skriver om New York er stor, men hvis noen skulle tro estetikk, politikk og rase bare er historisk sammenvevd i USA, vil man få seg en overraskelse når man leser om Helga Cranes bomtur til Danmark.

Crane prøver å navigere i alle disse miljøene, men finner seg ikke til rette noen steder. Det fører til forakt og sinne, uttrykt på en måte som mange nok ikke forbinder med kvinnelige romankarakterer fra denne perioden. Karakteristikken av Crane kan virke protofeministisk: «In her was born angry bitterness and an enormous disgust». Hun forbanner virkelig stedene hun besøker: «No Helga wasn’t sick. Not physically. She was merely disgusted. Fed up with Naxos». Beskrivelsene av ekteskap og moderskap er uforsonlige: «The thought of her husband roused in her a deep and contemptuous hatred. At his every approach she had forcibly to subdue a furious inclination to scream out in protest. Shame, too, swept over her at every thought of her marriage. Marriage. This sacred thing of which parsons and other Christian folk ranted so sanctimoniously, how immoral — according to their own standards — it could be. But Helga felt also a modicum of pity for him, as for one already abandoned. She meant to leave him. And it was, she had to concede, all of her own doing, this marriage. Nevertheless, she hated him».

Larsens forfatterskap nevnes ofte i forbindelse med en stereotyp romankarakter i amerikansk litteratur som kalles «tragic mulatto». Det er en karakter som dukket opp i mange sentimentale romaner på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Når jeg plukket opp Quicksand fryktet jeg derfor å finne en sentimental forfatter. Den frykten var grunnløs. Larsen minner mer om en nihilist.


BLA 6-7/20.