I varmen

Tarjei Vesaas

Brannen

Gyldendal, 1961

209 sider

Mange har fått ekstra tid til å lese i det siste. Selv har jeg benyttet sjansen til å lete etter uleste bøker i hyllen. Nylig fant jeg en uåpnet Vesaas-bok, og den vil jeg slå et slag for her.

Brannen utkom i 1961, mellom de mer kjente Fuglane og Is-slottet. I ettertiden har nok Brannen havnet i skyggen av dem, men i samtiden ble den nominert til Nordisk Råds litteraturpris og senere filmatisert.

Romanen handler om Jon, en ung mann som lenge har levd isolert blant bøker, men som en morgen får en forvirrende telefon. Det er frå heimen min! sier en fremmed stemme, som virker «kvævt av røyk». Jon tar oppringningen som en pirrende invitasjon til å gå ut, men også som en farlig påkallelse fra «dei som ringer i mørk rådløyse, som frå røykfylte rom.»

Han legger ut på vandring i et uklart bygde- og skoglandskap, og møter mange folk. Blant de første er en mann som står i skogen og sager opp ospeskiver, uten annet formål enn å legge dem utover skogbunnen. Han må sage, han kan aldri slutte. Jon opprøres av synet, men blir svar skyldig da mannen spør: Kva veit vel du om dette? Han blir også tvunget til å innrømme at han ikke har «vori i varmen» før.

Det å være i varmen står som et symbol på det å erfare menneskelivets utfordringer. Kva veit vel eg om brann? spør Jon seg flere ganger, som regel i møte med adferd han ikke forstår. Flere møter er urovekkende – en kvinne huker for eksempel tak i ham for å vise ham hva hun har gjort med sauene sine: Drevet dem ned i en stor jettegryte der de pines til døde i solen. Dette har eg fått i stand, sier hun. Så ser du korleis det er med meg. Hun spår at det vil bli vanskelig for Jon, nå som han har sett dette.

Jon opplever flere truende, vonde møter, men også noen positive. Han treffer eksempelvis på jenter som han kjenner godhet for. Det er slik òg, konstaterer han da. Dette er vel også å være i varmen – livet er ikke bare smerte og skam.

I noen dager og netter vandrer Jon rundt, sover litt her og der, og møter ofte på de samme personene, som for hvert møte antar en litt ny rolle og funksjon. Det er som om han beveger seg i en drøm. En gang sitter han i en robåt og ser et brennende hestehode bli kastet ut av et hus, før huset går opp i flammer. Skjer dette virkelig?

Situasjonene oppfattes som symbolske, men virker nære likevel. Vesaas lar oss se livets virkelighet, gjennom uvirkelighetens slør. Jon – og leseren spørres: Tåler du å se dette? Tåler du å se andres lidelse? Til sist kastes Jon inn i en situasjon som han ikke bare kan betrakte – han må ta del i den. Han avtvinges et løfte om å fortelle andre om hva han har sett. Fortelle om hva? Igjen – lidelsen. Man hører ekko av Strindberg: Det er synd på menneskene.

Brannen er en bok man må lese sakte for å ta inn, og den bør nok leses flere ganger. Men trolig vil den fortsette å fortone seg mystisk – det kan vel kalles en klassisk, vesaask styrke.

BLA 4/20.