Christian Krohg: Albertine i politilægens venteværelse (1886).

Umiddelbar, glimtvis og opprørende

«Denne boka er mindre lest og anerkjent enn den burde være, tatt i betraktning dens åpenbare litterære kvaliteter», skriver Tora Ask Fossen om Chritian Krohgs Albertine.
19.02.2020 - 13:15

For ettertiden er Christian Krohg (1852–1925) først og fremst kjent som maler, med sin ledende posisjon i bohembevegelsen og sine kjente motiver blant annet fra Kristiania i 1880-årene – i verk som Kampen for tilværelsen (1888–1889) og Albertine i politilægens venteværelse (1886–1887). Mindre kjent er Krohgs forfatterskap. Det var maler han fortrinnsvis var, men her vil jeg slå et slag for romanen Albertine fra 1886. Albertine er det mest kjente av Krohgs litterære verk, og et verk som trekkes frem nå og da. Likevel vil jeg påstå at denne boka er mindre lest og anerkjent enn den burde være, tatt i betraktning dens åpenbare litterære kvaliteter.

Jeg ble introdusert for Albertine av litteraturprofessor Tone Selboe, da jeg tok hennes emne om 1800-tallsromanen på Blindern for et par år tilbake. Selv om jeg bare kan snakke for meg selv, tror jeg forventningene til oss studenter overfor Krohgs roman var noe labre; jeg så for meg et slags skoleverk, en oppvisning i naturalistisk samfunnsrealisme. Derfor gjorde det nok også desto større inntrykk da romanen viste seg å være så mye mer enn dette. Ja visst forteller den på naturalistisk vis om prostitusjonsvesenet i Kristiania på 1800-tallet, og konsekvensene for den unge arbeiderkvinnen Albertine, men måten den gjør dette på, oppleves ikke som forutsigbart tilbakeskuende. Snarere utfordrer Kroghs litterære blikk en nåtidig leser i den grad at man tvinges til å ta stilling til måten man ser og blir sett på i dagens offentlige rom.

Som kunsthistorikeren Øystein Sjåstad skriver i boka Christian Krohg’s Naturalism (2017), representerer Krohg i sitt Albertine-prosjekt Kristiania som et urbant sentrum for første gang: «a city characterized by spectacle, a place to see and be seen». Den prostituertes virkelighet og dynamikken hun inngår i med samfunnet, fremkommer gjennom utvekslingen av blikk. Der denne blikkutvekslingen er eksplisitt til stede i maleriet Albertine i politilægens venteværelse, har den også slått ned i Krohgs skrivestil i romanen om Albertine. På bokas første side kommer tittelfiguren til syne på impresjonistisk malerisk vis. Hun sitter ved symaskinen foran vinduet ut mot gata:

«Foran det satt hun, bøyet mot symaskinen under den innsigende vinterdag, som sendte et tynt, blålig randlys nedover det fine bakhodet, over hårknuten og nakken og den stivete strimlen. […] Randlyset gled videre fra hodet og nedover den bøyde rygg og tapte seg i skyggen. Hennes ansikt ble borte i halvmørket, men profilen trådte frem mot det lyse halvgardinet bak.»

Albertines fremtreden i et spill av lys og skygger er talende for den manglende kontrollen hun har over hvordan hennes kropp og ytre innskriver seg i omverdenen – hvordan hun er innfelt i byrommets dynamikk og maktstrukturer.

I sin samtid ble Krohg kritisert for at karakterutviklingen av Albertine fremsto skisseaktig. Det ble stilt spørsmål ved den psykologiske troverdigheten til reaksjonen hennes på de traumatiske opplevelsene hun etter hvert utsettes for. Men den umiddelbare, glimtvise fremstillingsformen etterlater et inntrykk av at situasjonen slik den utspiller seg ikke egentlig tilhører Albertine. Gjennom hele boka løper en uoverensstemmelse mellom den versjonen av seg selv Albertine velger å være, og den omgivelsene lar henne være. Slik får romanen oss til å kjenne på hvor avmektig Albertine er, uten at det undergraver hennes sterke vesen og vilje. Tankene går i retning av metoo-bevegelsens avdekking av frem til da usynlige maktstrukturer. I Albertine bærer tittelfigurens vedvarende synlighet i seg selv vitne om strukturenes usynlighet, der hun reiser seg fra symaskinen og trer ut i byrommet.

Da Albertine kom ut i 1886, ble den beslaglagt på dagen, og Krohg ble idømt bot. Fortsatt er dette en opprørende roman å lese, og – tror jeg – en roman med langt større overføringsverdi til vår tid enn man skulle tro ved første øyekast.


Christian Krohg

Albertine

Den norske bokklubben, 1886/1995

129 sider


BLA 2/20.