Livsfragmenter

«Det er ikke mye man vet om tenkeren Gustav Haarnack, en av de perifere skikkelsene i nyere filosofi, tross i et virke på nesten 50 år og en rekke publikasjoner om estetikk, erkjennelse og romlighet,» skriver Even Teistung.
15.01.2020 - 10:40

Det er ikke mye man vet om tenkeren Gustav Haarnack, en av de perifere skikkelsene i nyere filosofi, tross i et virke på nesten 50 år og en rekke publikasjoner om estetikk, erkjennelse og romlighet. På norsk foreligger kun Livet på landet, en samling nummererte fragmenter som kretser inn så vel Haarnacks estetiske teori som hans mer dagligdagse anliggender, fra kjærlighetslivet, ensomheten og de daglige plagene («Diaré, neseblødninger, smerte i leddene», heter første fragment) – alt skrevet i et fortettet, syntaktisk avansert språk som ikke tillater overfladisk eller ukonsentrert lesing.

Jeg ble introdusert for Haarnack av forfatteren Arve Kleiva, en av få som later til å ha nærmere kjennskap til forfatterskapet. Jeg var i første rekke fanget av det teoretiske fundamentet i boka – Haarnack bygger på Frankfurterskolen, selv var han sentrum i en liten, men betydelig avlegger av den i Nederland; særlig Walter Benjamins historiefilosofi er av betydning – men Kleiva gjorde meg oppmerksom på det han mente var en veldig melankoli i Livet på landet, noe som åpnet de 904 fragmentene mot en videre lesemåte.

Hva er Livet på landet for en bok? Først, altså, en samling fragmenter. Boka er utstyrt med et forord der oversetteren E. Ernst (en forfatter i egen rett, hans erindring Onkel Max og Plommetreet er et lite mesterverk) gir en innføring i Haarnacks liv og virke, og setter fragmentene i nødvendig kontekst. Vi får vite om tenkerens livsløp, begivenheter som på ulike vis speiles i fragmentene (en brann, forholdet til en Nathalie, etc.), og hvilke tenkere og forfattere han omgikkes og ble påvirket av – blant dem Gombrowicz, Derrida og Gottfried von Baader.

Det mest slående med Livet på landet er, foruten det sprengte formuttrykket, som unndrar seg enhver kronologi eller nødvendighet, den ekstreme presisjonen i Haarnacks skrift. Prosaen er hard, til tider nesten kantete, men det tjener resonnementene, som blir desto tydeligere. Underlig nok antar denne harde skriften etter hvert en nesten flytende, poetisk kvalitet: Mangelen på kronologi gjør at man tvinges til å lese dem som enkeltstående tekstbrokker, prosapoetiske glimt av erkjennelse, glimt som flyr forbi. Som her, fragment 167:

«Den som bare én gang oppmerksomt har betraktet en klokke i dens hjelpeløshet, vil aldri mer feste lit til begrepet tid.»

Men tross i det harde, nesten subjektløse uttrykket i fragmentene, er det likevel en skrivingens ensomhet som skinner gjennom i teksten. Som Kleiva var inne på, finnes en veldig melankoli i Livet på landet, og jo mer jeg har lest, desto sannere klinger dette for meg. Hvorfor ellers skulle Haarnack blande inn sine egne, private anliggender, i spill mot teoretiske drøftinger av tid, rom og selv? Denne skriften, som gjerne diskuterer identitet, forfatterens posisjon og mulige forsvinning i teksten, er også uttrykk for et poetisk subjekt som selv inderlig forsøker å forsvinne i, eller fra, teksten. Slik fragmentformen motsetter seg narrativ kronologi, tidsforløpet sprenges og stoppes, tvinges også subjektet til stans. I første omgang er dette en form for maktkritikk: en utslettelse av «identitet», som har blitt synonymt med salgsvare og kapital. Men som frankfurterne beviste, er det ingen motsetning mellom å skrive teori og å skrive emosjonelt. Haarnack føyer seg inn i rekken, nært sagt mot sitt eget prosjekt: De teoretiske fragmentene antar poesiens nære form, Livet på landet blir et poetisk og teoretisk verk – uten at det egentlig er noe nødvendig skille. Slik blir også boka anakron: En skrift som er revet ut av tiden, samtidig og fortidig om hverandre; et dokument over forfatteren og hans samtid, og samtidig uløselig forbundet med lesningens nåtid.


BLA 1/20