«At the Circus in Hogan's Alley», tegnet av Richard F. Outcault. Kilde: Wikimedia Commons.

Fra kuriositetens bokhylle

«Jeg har hatt et sært forhold til sirkus helt siden jeg begynte å skrive. Øyeblikkets magi, det disiplinære arbeidet og slitet bak kulissene, den stive masken som eksponeres, alvoret ved det minste feiltrinn, alt har latt seg relatere til det å skrive for meg», skriver Peter F. Strassegger.
15.10.2019 - 10:14

«Kuriositet» kommer fra latin og betyr «sjeldenhet», «merkverdig ting», «raritet». Da jeg for et års tid siden besøkte min gode venn Sivert Nesbø, viste han meg en av de underligste bøkene han eiet; en mekanikers forsøk på å beskrive det han anså å være essensen i enhver motor: vri. En murstein av en bok, tettskreven håndskrift, full av tegninger og illustrasjoner av vri. Helt uleselig, og helt fantastisk i det den utfordrer vårt syn på hva som er en bok.

Forrige søndag var jeg på sirkus med min sønn. Jeg innrømmer det med en gang: Jeg har hatt et sært forhold til sirkus helt siden jeg begynte å skrive. Øyeblikkets magi, det disiplinære arbeidet og slitet bak kulissene, den stive masken som eksponeres, alvoret ved det minste feiltrinn, alt har latt seg relatere til det å skrive for meg. Men da jeg så Cirkus Agoras show på søndag ble jeg desillusjonert. Jeg hadde ikke vært på sirkus på mange år, estetikken forekom meg enkel og tilfeldig, triksene billige og kjedelige. Men det fantes unntak, heldigvis fantes det fortsatt unntak som løftet opplevelsen til olympiske høyder, oioi! (Dette er vel enda en parallell til skrivingen: for det meste desillusjonerende, men så finnes unntakene).

Dagens kuriositet er en sirkusbok. Og som alle gode kuriositeter er det mest formen og konteksten som utgjør det spektakulære, ikke innholdet. Ernst Günther skrev 33 sirkushistorier for å skrive en historie om sirkusets historie. Hvem er Ernst Günther? Han var DDRs (i hvert fall Dresdens) svar på Hermann Berthelsen, det vil si en kuriøs forfatter og sirkusspesialist. Med andre ord en man ikke må ha lest, heller ikke hans nå omtalte debutbok. Men hvorfor er den interessant? 1) Fordi boka ble utgitt i DDR. 2) Fordi den inneholder tenkemåter vi har glemt. 3) Fordi sirkusfanatikere er litt rare folk, jeg holdt på å bli en selv.

Siden jeg prøver å være litt seriøs her, tar vi for oss 1 og 2. Det begynner å bli en stund siden den kalde krigen pågikk og verden hadde to konkurrerende verdensordninger. Unge voksne i dag er født etter murens fall. Det gjør noe med måten vi ser verden på. Om Slavoj Žižek hadde rett i Living in the End Time da han skrev at vi ikke lenger klarer å forestille oss et alternativ til det kapitalistiske verdenssystemet selv om vi ser at det går til helvete, bør vi nettopp lese bøker skrevet fra en annen verden. Selv de mest kuriøse sirkusbøker fra DDR skaper brudd i tankerekker som vi i dag tar som en selvfølge. For eksempel påstanden om at det moderne sirkuset stammer fra det antikke sirkus. Nei, det moderne sirkuset ble først mulig «under helt bestemte samfunnsmessige, økonomiske og kulturelle betingelser», skriver Günther, i.e. det opprørske borgerskapet. Å påberope seg kontinuitet fra antikken til i dag er en form for legitimering av det aktuelle samfunnsformen som teleologisk sluttprodukt; det vil si et skittent ideologisk triks. Günther mener selvsagt, som enhver «god» sosialist, at borgerskapet har forfalt, og dermed også sirkuskunsten i Vesten. Først gjennom Oktoberrevolusjonens «revolusjonære overgang til en ny humanistisk verdensorden […] fant sirkuskunsten tilbake til sin opprinnelse». Og videre: «Statlig støtte og anerkjennelse ga [sirkuset] et nytt perspektiv som folkets kunst, slik det en gang hadde vært». Med andre ord, han faller for det samme teleologiske sluttprodukttrikset som han anklager Vesten for. Men det er ikke poenget, poenget er at vi trenger å lese flere bøker som tenker ulikt oss, om vi skal klare å forestille oss et reelt alternativ til vårt kapitalistiske rovdriftssystem av i dag. Bøker om vri, eller bøker om sirkuset i DDR. Og når det kommer til statlig støtte som nødvendig forutsetning for å skape god kunst må man vel gi Günther rett? På vei hjem med sønnen min etter forestillingen, så jeg at Erna Solberg hadde skrevet en hilsen i Cirkus Agoras jubileumsprogram. Hun kaller sirkuset for «noe annet og helt genuint» sammenliknet med den digitaliserte underholdningen. Mon tro om det ikke drypper noe statlig støtte etter god gammel sovjetstil ned på Cirkus Agora?


Ernst Günther

33 Zirkusgeschichten


Henschelverlag, Berlin 1980

239 sider