Den diffuse angstens uutholdelighet

I sin humanistiske iver etter å advare mot teknologiens og vitenskapens farer, ender Bjørn Vatne opp med å gjenta vår kulturs mest forslitte fremtidsklisjeer.
22.05.2020 - 13:52

Bjørn Vatne

Død og oppstandelse

Roman

Gyldendal, 2020

283 sider


Forsiden på Bjørn Vatnes roman Død og oppstandelse kunne vært forsiden på en hvilken som helst populærvitenskapelig bok om bevissthet og nevrovitenskap; en grå hjerne mot en mørk, illevarslende bakgrunn, og akkurat der hvor Descartes mente at koblingen mellom sjelen og kroppen lå, i konglekjertelen: binære tall mot en rød bakgrunn. Vi hører allerede ekkoet av spørsmålet som stilles: Hvor er vi på vei, er vi klar til å kaste våre inngrodde idéer om sjelen over bord? Helt fra første side blir det klart at Vatne fortsetter sitt prosjekt fra forrige roman, Nullingen av Paul Abel (2018), hvor klimakrisen og bevissthetsendrende teknologier utgjorde elementene i en dystopi som konkretiserte mye av den angsten som henger over den norske offentligheten. Frykten for klimaendringer, sosiale medier, teknologi og vitenskap på kapitalinjisert speed, samt en hel rekke forestillinger om kulturelt forfall, utgjør en suppe av angst og hysteri hvor det eneste alle synes å kunne enes om, er at det bærer feil vei. Og i likhet med offentligheten, virker også Bjørn Vatnes dystopi noe forvirret over hva det egentlig er som er galt.



Artikkelen er 1320 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement