Gærne bikkjer, gneldrende kvinner

Hervé Le Corres første bok på norsk er en thriller om det verste i menneskene, men den er for overtydelig til å overbevise.
22.04.2020 - 15:33

Hervé Le Corre

Er det slik menneskene lever?

Roman

Oversatt av Thomas Lundbo

Aschehoug, 2020

342 sider


Hervé Le Corres Er det slik menneskene lever? er den siste av Aschehougs Sidespor-bøker. Serien er resultatet av et eksplisitt ønske om å løfte frem den litteraturen som befinner seg utenfor allfarvei. Rett nok skal man være ganske ny på veien for å hevde at forfattere som Aldous Huxley, Paul Auster og Philip Roth befinner seg i noen slags sidegate (ikke at jeg klager: Også en Auster og en Roth tar seg godt ut i det karakteristiske designet!), og derfor er det særlig gledelig med tilfeller som Hervé Le Corres, der tanken bak serien kommer til sin rett. For selv om den sekstifire år gamle forfatteren visstnok er en av Frankrikes mest prisbelønte krimforfattere, er det først med utgivelsen av denne boken, hans siste, at han introduseres for et norsk publikum.

Marerittets karaktergalleri

Er det slik menneskene lever? åpner idet Franck, en relativt ung mann, blir sluppet fri etter å ha sittet inne i fem år. Han regner med å bli hentet av storebroren, men møter i stedet Jessica, brorens smellvakre kjæreste, som kjører ham til sin families hus langt ute på den franske landsbygda. Om Francks bror sier hun ikke mer enn at han har dratt til Spania for å «fikse noe». Dermed bosetter Franck seg hos Jessicas familie i påvente av at broren skal ringe, og det er hos denne familien romanen så utspiller seg. Faren er en ekkel gamling, og moren, som Franck instinktivt hater, er om mulig enda eklere. Ingen er imidlertid eklere enn den aggressive, frådende hunden, som i likhet med samtlige av romanens karakterer slås og sparkes for å holdes i ro. I huset bor også Jessicas merkelige datter Rachel: den eneste karakteren Franck ikke på et tidspunkt fantaserer om å drepe.

Det øvrige karaktergalleriet bygger på velkjente stereotypier vi kjenner både fra sjangeren og fra skildringer av miljøet som tegnes opp. Her er muskuløse kjeltringer, løgnaktige sigøynere i campingvogn, og tenåringsjenter på bar. Kvinnene havner først og fremst i kategorien deilig eller frastøtende, og samtlige passer godt i kategorien gærne kvinnfolk. Mennene, på sin side, lever etter enkle regler: Du er ingen pingle, du ødelegger det som står i veien for deg (ofte en kvinne), og du går ikke til snuten.

At Franck kun har beveget seg fra ett fengsel til et annet, trenger man ikke å ha lest spesielt mye for å forstå. Den klaustrofobiske stemningen ligger som et teppe over historien alt fra åpningsscenen, der den urovekkende deilige Jessica kjører den intetanende Franck avgårde. Det er ubehagelig å befinne seg i Francks uvisshet, slik det er ubehagelig å befinne seg i hans grådige blikk på Jessica: «Et sted inne i den emne stanken som møkka rundt dem utsondret, syntes han at han kunne oppfatte kroppsluktene til Jessica, iblandet parfymen på huden hennes og dufter fra de hemmelige foldene hennes».

Skittenrealistisk ubehag

Det er ingenting i denne boken som ikke bygger opp under den marerittaktige tilstanden Franck stadig får større problemer med å rive seg løs fra. Imidlertid er dette usynlige ubehaget så til de grader skrevet frem at jeg i store deler av romanen først og fremst opplever det som trettende. Første kapittel avsluttes for eksempel med en setning så parodisk at den ville vært sjarmerende, hadde den ikke vært så symptomatisk: «Det var et eller annet i lufta, et lite hint av noe, en rest av en gammel stank som innimellom hindret ham i å trekke pusten ordentlig inn.» Franck fornemmer, forvirres og forferdes. Han drives med som en passiv brikke i et spill han ikke aner rekkeviddene av. Ubehaget, derimot, det aner han.

Forlaget beskriver det hele som skittenrealistisk. Etter å ha lest, vil jeg driste meg til å påstå at det er en ganske pen betegnelse. For også før handlingen begynner å ta seg opp, omtrent halvveis, er det etablert at vi her har å gjøre med mennesker som er troende til hva som helst.

Ikke minst er den seksuelle volden overhengende, i blodige overgrep Franck på sett og vis fordømmer, og i hans eget blikk på kvinnene rundt seg. Hans instinktive hat til Jessicas mor kan for eksempel vanskelig skilles fra hvor frastøtt han blir av hennes slappe pupper og cellulittbefengte lår. Jessica selv beskrives stadig som dyrisk. Den farlige, forføreriske kvinneskikkelsen er et eldgammelt motiv: Vi kjenner henne like godt fra førkristen mytologi som fra vår tids populærkultur. Hun er farlig ikke til tross for, men fordi hun er så uimotståelig, og det er noe nesten opphøyet ved hvordan Franck erklærer det som nytteløst å kjempe imot sitt begjær. Når han på et tidspunkt observerer hele den fryktelige familien som om de skulle vært én stor organisme, et monster, er det et monster med Jessicas forføreriske trekk: «En skapning man ikke måtte se inn i øynene, et monster med giftige kjærtegn man ikke måtte gi seg hen til uansett hvor voldsom lysten var.»

Der moren representerer én type kvinne, og Jessica en annen, fremstår Rachel, Jessicas datter, som noe ganske annet: som den eneste madonnaen i en verden av horer. Jenta er stille, men Franck synes å ane en klokskap i de store øynene hennes. Hun er da også «det eneste innslaget av litt liv og ynde i disse urtriste, smått truende omgivelsene», og i dette finnes et slags håp. Skjønt: At barnet er dømt til å vokse opp og bli nøyaktig som de voksne det har rundt seg, anerkjennes rett som det er av romanens øvrige karakterer.

Rachel slås, sparkes og dopes ned, og dermed får leseren også sjansen til å føle en viss sympati for Franck, som vil beskytte henne. Slik gjør Rachels tilstedeværelse Franck, og følgelig også fortellingen, mer menneskelig. Og enda jeg tar meg i å tenke at hun fremstår som et litt for velfungerende virkemiddel, setter jeg pris på at hun minner oss om det tragiske, og det dypt urettferdige, i denne beretningen om usympatiske menneskers usympatiske mål.

Vaklevorent språk

Ved første øyekast kan Er det slik menneskene lever? se ut som en slags høylitterær thriller – sidespor-bøkene er tross alt jevnt over svært gode. Romanen er imidlertid en skuffelse. For om ikke språket er bemerkelsesverdig godt, bør det i alle fall gi leseren sjansen til å la seg rive med, kanskje nettopp ved ikke å tiltrekke seg unødig oppmerksomhet.

Det er nok fordi det tar såpass lang tid før fortellingen virkelig kommer i gang, og fordi så mye så lenge hviler på at språket er overbevisende (hvordan ellers etablere det altoppslukende ubehaget?), at jeg henger meg opp i setninger som i beste fall kan beskrives som vaklevorne. Bilder og metaforer glir over i hverandre uten mål og mening. Når Franck føler seg som «en danser som spankulerte over varm asfalt med sprettrumpe som en superstjerne», for eksempel. Eller når han i en nokså erotisk skildring av en bil opplever kjøretøyet både som en malende katt, «uaffisert av humpene den forserte foraktfullt», en «polstret kapsel» (eller kanskje et fly?), og et smykke.

Ellers er platthetene mange. Franck drømmer om en soloppgang «som bleknet mens den slukket stjernene uten å gjøre noe vesen av det, som skjøv nattemørket ubemerket tilbake til krokene og hullene det alltid skjuler seg i», og tiden beskrives som vann han forsøker å holde mellom hendene. («Den rant vekk.»)

Dyr og mennesker

Det er nok meningen at leseren, i tillegg til å fascineres av den etter hvert nokså spennende historien, skal sympatisere med Francks lengsel etter familie og tilhørighet. Romanen er fylt til randen av metaforer som sammenligner mennesker med dyr, og få er mer fremtredende enn den gneldrende bikkja, selve billedliggjøringen av Francks indre demoner, og dermed også av den uretten menneskene begår mot hverandre. Og den har nok ett og annet å si, denne boken, om menneskenaturen. Jeg klarer bare ikke helt å bli interessert i hva. At vi blir som de vi omgir oss med, og at kvinner er gærne, trenger jeg ikke å lese Er det slik menneskene lever? for å få med meg.  


Thea Sundstedt Baugstø (f. 1993) er kritiker, litteraturviter og bibliotekskonsulent.


BLA 4/20.