Skjematiske voksensmerter

I "Voksne mennesker" fremmes innhold på bekostning av form – og motiver blir til hyllevare.
05.09.2019 - 12:53

Marie Aubert

Voksne mennesker

Roman

Forlaget Oktober, 2019

141 sider


Et sted i Marie Auberts underholdningsroman Voksne mennesker heter det at «hvis alt var annerledes, kunne jeg ha vært fornøyd med bare dette, halvbrisen en sommerkveld på hytta og innpakket i et pledd, vin og middag med søsteren min og kjæresten hennes, mamma som kommer i morgen. Jeg vil det ikke. Det snører seg til i halsen, jeg vil ikke bli glad av så lite, det er ikke rettferdig, at jeg skal måtte nøye meg med dette.».

Fortellerstemmen tilhører førti år gamle Ida, en arkitekt som for alvor har begynt å kjenne på livet uten barn, og som nagles fast i sin egen barndoms sorger. Krisen intensiveres når hun reiser til søsteren Marthe på Sørlandet, og skal bebo familiehytta sammen med rivalen, hennes mann Kristoffer og hans lille datter Olea. Så handler det altså om barnløshet, verbal kniving mellom to søstre, datingmarkedet og kjernefamiliens tyranni. Rammen er et sosialdemokratisk ur-tablå: den sommerlige hytteturen, som går åt skogen idet noen – romanens jeg – bestemmer seg for å skrape borti fellesferiens speilglatte overflate av sene middager og overbærende besteforeldre. Det går ikke lang tid før Idas tiltagende sjalusi og frykt for å forbli enslig truer med å destruere hele familiekonstellasjonen, og like raskt bukker romanen under for vekten av kravet om aktualitet og nyhetsverdi.

Samtiden som varemagasin

Når en romantekst skal være sosialt bevisst og medviten om sin egen samtid, kan man tenke seg at det grovt sett finnes to måter å fullbyrde oppgaven på. En kan velge å sette motivene på begrep, la karakterene samtale om mer eller mindre «dagsaktuell» tematikk, og gjøre handlingen til et delvis allegorisk redskap for erkjennelsen av et gitt problemkompleks som berører visse trekk ved samfunnet boken er skrevet i – altså en idéroman. Motsatt kunne en prøve å la produksjonen av tanker, fornemmelser og motsetninger i samfunnet nedfelle seg i romanens formspråk. Spørsmålet om forfatterintensjon forstyrres naturligvis av at den siste «strategien» har å gjøre med et modernistisk kunstsyn, som forutsetter en mer eller mindre bevisst avdekking av en mer eller mindre ubevisst strategi. Motsetningen er også for dunkel, og i beste fall av pedantisk eller litteraturhistorisk interesse. Men den melder seg med stor intensitet under lesningen av Voksne mennesker, som i egenskap av å være skrevet som for å egge til ettertanke, ender opp med å servere tematikk på sølvfat.

Marie Auberts andre bok og første roman har et greit driv, fyndige dialoger og litterære personer med en ikke uvesentlig evne til å more leseren. Samtidig innser jeg raskt at jeg har blitt etterlatt med like lite varig refleksjon som fra en nær sagt hvilken som helst kronikk om barnløshet og fertilitetsklinikker, eller en gjengs populærvitenskapelig artikkel om forskning på søskensjalusi. Fraværet av vilje til å eksperimentere med romanformen setter mye på spill, kanskje også denne leserens fordommer og preferanser. Nekter jeg meg selv å hygge meg med lettleste, og ikke helt usanne diagnoser av samtidsaktuelle vansker? Eller er dette fornemmelsen av å ha blitt bedratt? Metthetsfølelsen er jo påtagelig lik den man får av å konsumere serier fra de store strømmetjenestene ­­– masseprodusert perseptuelt fôr – med eller uten erklært viktig tematikk.

Passiv kritikk           

Auberts språk har et skjær av noe urovekkende nøytralt over seg. Det kunne nok tilbakeføres til kravene om konformitet, sommerhygge og morskap som romanen tematiserer. Men det forutsetter en bedre og mer selvbevisst tekst. Hverdagsspråket og kravet om tilfredsstillende samvær som kveler romankarakterene, og som hindrer dem i å se klart og handle godt, er riktignok nav i boken. Men den kalde forstanden som glatter over angsten og kompleksiteten i Idas egne erfaringer, får nemlig gjenklang i affektene romanen nærmest formaner leseren om å kjenne på. Da handler nøytraliteten om en uinspirert, og ikke særlig litterær skrivemåte. Å insistere på moralsk tvisyn og uforsonlig tvekamp mellom den biologiske klokka og mistroen mot kjernefamiliens primat hjelper ikke hvis uroen forsones i en størknet form.

Miljøskildringen oppstår (og stanser) også med D2-reportasjens popsosiologiske stadfesting av habitus. Vi får «andeconfit i kveld og så reker til bursdagsmiddagen i morgen» og «en dum liten manbun». Det er «jättejättepopulärt å fryse ned egg». Det blir laget «pølser fra bunnen av» og skåret «fennikel». Når Ida blir nostalgisk og tenker tilbake på barndommens hytteferier, får hun et «sekstitallsfilter over tankene». Dette er ikke akkurat middelklassesatire, men fremvisning av middelklassekonformitet uten brodd – en slags revysketsj-fraser som hverken stikker eller ler oppover og inn i nyliberalismens ansikt.

Naturligvis er det ikke sånn at absolutt all brodd mot samfunnskapt lede blir nøytralisert hvis formen ikke yter massiv motstand mot medie- og politikerspråk. Men ofte er det sånn. Hos Aubert er det sånn. Misforstå meg rett ­– jeg forstår at dette ikke er et mislykket forsøk på avantgardelitteratur. Det trenger det heller ikke å være. Likevel blir jeg nødt til å spørre: Hva er vitsen med samfunnskritikken hvis det meste ved Voksne mennesker kan konsumeres på lik linje med lure ytringer lest på mobilen i senga? Formen kan vanskelig leses som undergravende; til det er den for lite intrikat (sjelden henviser den for eksempel til sin egen konstruksjon), og for affirmativ uten å målbære kraftfull ironi.

Poetisk inngrep

Et par ganger får vi likevel mer «poetiske» nedslag. Ikke langt ut i hyttekosen har vi nådd et punkt der Ida, når hun ligger og dupper i vannet, virkelig har begynt å føle på at hun står utenfor Marthe og Kristoffers tosomhet, og dermed også den norske normaltilstanden:

«Jeg kjenner bevegelsen nedover, nedenfra, som om det er havet som trekker, jeg gråter ikke, det er ingenting å gråte for. Mener jeg at jeg også er et barn. Jeg er ikke et barn. Jeg dypper hånden i vannet, spriker med fingrene, drar dem gjennom løse stumper av blæretang og noe slimete grønt som er en annen slags tang, skyller hånden ren igjen. Jeg er her, tenker jeg, jeg er her, jeg er her. Jeg er her, jeg skal ikke dø, jeg skal ikke forsvinne, jeg er her.»

Selv er jeg hverken her eller der når jeg leser dette, men alle andre steder og himler med øynene. Det er lite i de forrige sidenes forsiktige anslag som tilsier at akkurat denne passasjen skal bli en frigjørende detalj som bryter seg ut av og insisterer på å ikke være identisk med verkets helhet, som i romanfortellingen er allegorien over et totaliserende kulturelt narrativ om hvordan et riktig liv som voksen kvinne i Norge i dag skal se ut.

Ordvalgene tyder på noe usikkert og blivende, men som litterær tekst blir det listig og forutsigbart. Vi får servert en skjematisk oppsummering av foreløpige motiver: fra lettkjøpt livmormetaforikk til klønete repetisjon av samme frase som skal uttrykke Idas kamp for eksistensiell overlevelse. Det er håpløst, og vi gir oss ikke, oversatt til (og individualisert i) en slumset stil. Man skulle kunne tro at Idas urolige subjekt – fra emosjonell trassalder og intellektuell modenhet til usympatisk, bitende atferd og genuin nærhetslengsel – resulterte i flere litterære grensetilstander, som også kunne gi litt mer meningsfylde og motstand.

I Aftenposten jubler Ingunn Økland over «boken du [sic] må lese i sommer». Portrettet av Ida er «hjerteskjærende» og intet mindre enn «radikalt» (men berømmes samtidig for å holde seg til en hverdagsrealistisk stil) og sammenlignes med Aftenpostens egen reportasje om barnløshet. Men i likhet med slike reportasjer (som er mer sløv billedbok enn kritisk journalistikk) er romanen estetisk mislykket, høflig og fundert på en tanke som tilsier at man ikke får gjennomslag for idéene sine med mindre man prater og meddeler informasjon. Det er et like konservativt grunnsyn som Øklands hyllest av at romanen, som er «høyst aktuell», griper tak i «en høyaktuell problemstilling for eldre jenter, eller skal vi si voksne damer», og er «en perfekt bok å lese nettopp på hytta», der man kan prise seg lykkelig over å være lykkeligere enn familien i Voksne mennesker.


BLA 8/19. 21.08.2019