Traumets bestanddeler

I Aina M. Ertzeids roman om terroren i Regjeringskvartalet 22. juli 2011 kaster hovedpersonens private livshistorie nytt lys på den kollektive betydningen av et nasjonalt traume.
23.08.2019 - 15:45

Aina M. Ertzeid
15:25
Roman
Forlaget Oktober, 2019
310 sider


På de innledende sidene av 15:25 befinner vi oss tilsynelatende langt unna den hendelsen vi vet at snart skal inntreffe. «Det er fredag og sommerstille i Høyblokken», lyder første setning. Saksbehandleren Agnes og kollegene fra Justisdepartementet er samlet til lunsj i tolvte etasje. Praten sitter løst og tilforlatelig når kollegene stiller Agnes spørsmål om ferien hun nettopp har kommet hjem fra. Gjennom de påfølgende sidene er det nettopp den tilbakelagte ferien med halvveiskjæresten – nå eksen – Olav som opptar Agnes’ bevissthet. Det indre tilbakeblikket tegner et bilde av et dypt ensomt og rastløst menneske som lengter etter å bli elsket. Omtrent 30 sider ut – 22. juli 2011 klokken 15:25 – kommer det som må komme:

«Så skjer det: Et dypt drønn. En vind farer gjennom rommet. Bygget løftes opp og faller ned igjen. Noe støter henne i magen. Vinduene knaker. Et brak. Støv overalt, i munnen og halsen. Hun kan ikke se. Vondt i brystet. Hun får ikke puste. Er det gift? Gass? Dør hun nå? Hun åpner munnen, men det er ingen luft å trekke inn. Halsen er tett, det svir. Hun får ikke luft. Nå dør hun

Det er lett å tenke at forfatteren på disse første sidene tar i bruk et klassisk fortellergrep for å avlede leseren fra den kommende katastrofen, bare for å forsterke inntrykket av det siste. I 15:25 skal virkningen vise seg å være en ganske annen. Agnes’ kjærlighetssorg er ikke en avsporing, men går rett til kjernen av Ertzeids historiefortelling om 22. juli: Dette er ikke den kollektive fortellingen om kjærligheten og samholdet som samlet nasjonen Norge i tiden etter terroren. I stedet handler det om ett enkelt individs opplevelse av å mangle et fellesskap, og hvordan de strukturene som preget livet hennes før terroren ikke forrykkes, men forsterkes av det nasjonale traumet.

Forutsigbart språk

Gjennom romanens litt over 300 sider følger vi Agnes’ bearbeidelse av traumet det første året etter bomben, ispedd tilbakeblikk både til livet i Høyblokka før bomben og til barndommen og oppveksten. Ganske snart blir det tydelig for oss at reaksjonsmønsteret til Agnes etter terroren står i forlengelse av måten hun har lært seg å håndtere følelser på fra barnsben av, med en psykisk syk mor som oppførte seg avvisende og følelsesløst overfor henne. Enten det gjelder kjærlighetsrelasjonen til Olav eller forholdet til kollegene i departementet etter terroren, er mønsteret det samme: Agnes pålegger seg rollen som et avvik, en som av en iboende nødvendighet ikke kan slutte seg til fellesskapet. Eller som hun selv formulerer det: «Hvilken rett har hun til å utgi seg for å være et offer?»

Påfallende i så måte er det at tilbakeblikkene til Høyblokka i tiden før terroren er det nærmeste man kommer et opplevd fellesskap i romanen; her, i det ambisiøse fagmiljøet, finner Agnes tilhørighet gjennom sin rolle på arbeidsplassen. Når terroren rammer, er det som om grunnfølelsen av å være annerledes innhenter henne – Agnes faller ut av rollen. Den følelsen som i størst grad preger reaksjonen hennes etter bomben er den av skyld. En stemme som roper om hjelp i åttende etasje i Høyblokka idet hun løper for livet ut derfra, hjemsøker henne på et besettende vis: Hvorfor stoppet hun ikke opp for å hjelpe?

15:25 inneholder flere beskrivelser som slår meg som representative for overlevelsesskyld, posttraumatisk stress og det opplevde opphøret av kontinuitet etter en hendelse som 22. juli – men beskrivelsene gjør heller ikke så mye mer enn det. Dette er ikke en roman som utpeker seg ved å være språklig nyskapende; stort sett er skildringene forutsigbare og rent deskriptive, som i denne beskrivelsen av en av Agnes’ mange gjenopplevinger av bomben: «T-banen skrangler forbi utenfor. Skinnene skriker. En av taklampene i klasserommet rister. Lyset flakker. Agnes lukker øynene, venter på lyden av knust glass.» Man kunne si at 15:25 tar språklig form langs noe av den samme overflaten som preger fagmiljøet i Høyblokka i romanen – den overflaten som brister i og med 22. juli 2011 og synliggjør de kollegiale relasjonene fra en, mellommenneskelig sett, mindre forutsigbar side.

Klokt om splittende følelser

Det som likevel gjør 15:25 til en interessant roman, er hvordan forfatteren lar den kollektive og individuelle betydningen av 22. juli trekke veksler på hverandre. Når Agnes forteller psykologen sin om den altoppslukende skyldfølelsen hun kjenner for å ikke ha stanset opp ved stemmen som ropte om hjelp, stiller psykologen spørsmålet som presist oppsummerer det fortellingen hittil har beredt grunnen for: «Er det bare den hendelsen som gjør deg annerledes? Var du et bra menneske før 22. juli kl. 15:25?» Ved å sette Agnes’ livslange følelse av å være annerledes opp mot en kollektiv unntakstilstand, evner Ertzeid på klokt og tankevekkende vis å problematisere hva som egentlig utgjør det vi kaller et nasjonalt traume. Sagt på en annen måte: I hvilken grad rommer den kollektive historiefortellingen om 22. juli de individuelle erfaringene? Og i hvilken grad dreier fortellingen om 22. juli seg om å håndtere og distansere seg fra hendelsen, mer enn om å faktisk la den slippe til, hvilket vil si å gi plass også til de virkningene av hendelsen som ikke passer inn i en meningsgivende ramme?

Særlig dette siste spørsmålet er et brennpunkt i Ertzeids 22. juli-fortelling. Tilbake på jobb i tiden etter terroren «handler alt om normalisering»; Agnes «håper at noen skal si noe som reflekterer den situasjonen de er i». Det snakkes om sykemeldingsstatistikken i departementet som om det var en konkurranse mellom avdelingene. Mens Agnes’ avdeling ikke har noen sykemeldte, trekkes en annen avdeling frem som «et slags skrekkeksempel»: «Selv flere av dem som var langt av gårde på ferie, har fått alvorlige reaksjoner, kommenteres det, og det himles med øynene. Da må det ligge andre problemer i bunnen, er det en annen som sier. Som om det gjør reaksjonen mindre sann.» Hva som er en såkalt sann reaksjon, er ikke isolert til 22. juli, men hver enkelt som ble berørt av terroren opplever det avhengig av sine forhistorier, av sine ‘andre problemer’. En ensidig vektlegging av store og samlende ord om samhold og kjærlighet vil kunne bidra til å holde hendelsen på avstand, i den forstand at det motsatte nødvendigvis må innebære å slippe til den enkelte med sine – kollektivt betraktet – irrelevante og splittende følelser.

Håp om kontinuitet

En styrke ved 15:25 er at den ikke konkluderer i en dikotomi der kollektivet tar feil og individet har rett. Skildringene av en for entydig higen etter normalisering i post-22. juli-Norge står ikke i motsetning til at romanen munner ut i et håp om at nettopp kontinuiteten skal ta over i Agnes’ liv: «Hun tenker på alle som døde 22. juli. Da hun var her i fjor, levde de. Hun døde ikke. Hun har levd hele tiden. Hun kan fortsette å leve.» Både som individ og kollektiv må målet være å gå videre, men betingelsene for hva som skal til for å klare dette, er ikke nødvendigvis sammenfallende for den enkelte og for samfunnet som helhet. 15:25 gir ingen nevneverdig språklig motstand til måten et traume som 22. juli reflekteres på, men bokas adressering av diskrepansen mellom de nasjonale og individuelle virkningene av terroren gjør den til en leseverdig og modig roman om et vanskelig tema.


BLA 8/19. 21.08.2019.