En agnostikers pilegrimsreise

En norsk enkemanns fottur langs en spansk pilegrimsvei danner utgangspunktet for en tålmodig, mollstemt meditasjon over livets store spørsmål.
26.08.2019 - 11:29

Morten Bjerga
Dødevegen: el camino de los muertos
Roman
Samlaget, 2019
344 sider


En nyslått, navnløs enkemann fra Jæren bestemmer seg plutselig for å gå den lange, spanske pilegrimsveien el Camino del Norte fra Bilbao til Santiago de Compostela, hvor disippelen Jakob etter sigende ligger begravet. Han er nå nærmest istykkerrevet i sorg, og håper turen kan hjelpe: «Å gå, blir det sagt, løyser alt. En reiser seg, lukker seg ut og etablerer avstand til alt det vanskelege. […] Det blir sagt så mykje.» Og hvis ikke det hjelper, kan han i det minste stikke seg bort i en spansk skog, langt hjemmefra, langt fra folk, og gjøre ende på alt på en diskret måte.

Det er mannen selv som ser tilbake på turen sin, så vi vet at det ikke går akkurat sånn, men likevel får leseren fort mye å undre seg over: Fortelleren henvender seg innledningsvis til sin mor, «som uansett ville ha tilgitt meg alt, slik at eg kan fortelja det akkurat slik det var». Og fortellingen om reisen skrives på Jæren to år senere – hvor han nå sitter i fengsel. Hva er det egentlig som må tilgis? Det er et spørsmål romanen sirkler inn i gangfart, før det besvares på siste side (selv om man riktignok skjønner hvor det bærer noe tidligere).

Fottur i sinn

Først skal vi bli med den navnløse pilegrimen på ferden til fots gjennom en anselig del av Spania, gjennom Baskerland, Kantabria, Asturias og Galicia, milelange dagsturer i mørke skoger og over tørre sletter, gjennom søvnige små husklynger og travle storbyer. Gnagsår og dehydrering. Slitte herberger langs støyende veier. Enkle, men velsmakende måltider etter nok en dagsmarsj. Bjerga skildrer de fysiske påkjenningene med innlevelsen til en som selv har trasket i milevis med væskende vannblemmer på begge føtter; de lange dagsmarsjene er kanskje ikke alltid så begivenhetsrike, men de er likefullt levende og følsomt skildret. Og gradvis lysner det. Han får litt avstand til sorgen, takler slitet bedre. Da han på veien innleder et erotisk ladet vennskap med en fransk kvinne ute på den samme reisen, blir det dessuten en påminner for mannen med det knuste hjertet om at det som skjer her, nå, mellom levende mennesker av kjøtt og blod, krever hans oppmerksomhet.

Samtidig er det i høyeste grad en indre, mental – kanskje til og med sjelelig – reise som utgjør kjernen i Bjergas roman. Den tålmodige vandringen, den tålmodige teksten, gir rom for kontemplasjon over livets større spørsmål, om ondskap, skjønnhet, kjærlighet. Turen gir fortelleren flere timer om dagen til å bokstavelig talt bevege seg vekk fra sorgens altoppslukende mørke, mot en verden full av fenomener og ideer og sanseinntrykk. Ikke minst kontempleres selve kontemplasjonen, viktigheten av å borre seg nedover til tingenes kjerne, uavhengig av hva man finner.

Kroppen og ånden trekker sjelden i samme retning, og det er en dragkamp Dødevegen iscenesetter på stadig nye vis. Vandringsmannen dyrker det spartanske i tanken, men lar seg gjerne friste av fine hoteller fremfor slitne herberger når den varme kroppen verker etter en lang dag på veien. Jeget, tanken, viljen, kan aldri sveve helt fritt oppe i kosmos, løsrevet fra materielle betingelser. Såpass sterk i troen er denne romanen ikke.  

Tematikken utvikles videre i passasjene fra romanens nåtid i fengselet – av fortelleren omdøpt til et «kloster» der han er innesperret med sine «klosterbrør». Det går ganske rolig for seg her, vår mann holder seg unna konflikter og intriger, bruker heller tiden på å lese seg opp om gamle helgener. Som langs pilegrimsveien har han rikelig med tid til å fundere. «Det er fint å vera her» lyder en nøkkelsetning fra disse passasjene, gjentatt såpass mange ganger at mistanken vekkes: Det er nok helst seg selv han prøver å overbevise. For at et fengsel er noe ganske annet enn et kloster, er ikke til å komme fra, heller ikke her. Etter et snøfall røper fotsporene på bakken «kor dei innsette går når dei ein kort stund er utandørs for å prøva å kjenna på korleis det er å ikkje sitta inne.» En polsk innsatt henger seg; det fysiske fengselets brutale, endelige seier over et innelåst jeg. En annen innsatt, også han polsk, begynner å kalle vår mann father, som om han var en katolsk prest, og langsomt, motvillig, blir han nødt til å involvere seg i de innsattes sosiale spill, langt mer friksjonsfylt enn den selvvalgte isolasjonen blant bøker og notater. Kloke, tålmodige farsfigurer i fengsel har Hollywood gitt oss mange av, men Bjerga utviser godt skjønn i sin bruk av et noe loslitt motiv; den famlende usikkerheten som preger fortellerens forsøk på å unngå konflikt, forsøk som handler like mye om selvberging som noe annet, holder denne delen fra å bikke over i det sentimentale.         

Tro og tvil

Katolisismens ritualer, symboler, fortellinger og figurer opptar en prominent plass i teksten. Reiseskildringen krydres jevnlig med fortellinger om hvordan diverse helgener verden rundt, inkludert Norge, oppnådde sin status. Det er brutalt stoff: Øyne skjæres ut, folk brennes på bål og hakkes i hjel. I likhet med skildringene av gnagsår og verkende lemmer er det noe veldig kroppsnært over Bjergas helgenportretter, fulle av kjøttslintrer, beinsplinter og blodflekker. I legenden om disippelen Jakob, som i år 844 skal ha kommet ridende ned fra himmelen på en hvit hingst og drept 50 000 muslimer, ser vi helgendyrkingen som uhyggelig aktuelt politisk verktøy: «Jakob blei massemordar. Og han blei hylla for det […] Han som først reiste rundt og forkynte om Jesus og nestekjærleiken, blei slaktar etter at han var død, og hogde menneske ned for fote.»

Fortelleren er ingen bokstavtro, dogmelojal pilegrim. Han forholder seg til denne og andre legender og myter som nettopp det, som menneskeskapte fiksjoner i pavers og politikeres tjeneste. Men, som han sier: «Alt treng ikkje vera lygn.» Kanskje ligger Jakobs jordiske rester begravet der det hevdes. Kanskje er gudsbegrepet i seg selv verdifullt, uavhengig av hvorvidt Gud eksisterer som noe annet enn en tanke. En annen nøkkelsetning, hyppig gjentatt: «Eg veit ikkje.» Romanen er grunnleggende og ydmykt agnostisk i sin omgang med både religiøse og verdslige spørsmål. Her er svært få kontante svar eller bastante meninger, og desto mer åpenhet og tvil. Det er en metode som kan gjøre det fristende å lese romanen mothårs, som en eneste lang gjemmelek utført av en upålitelig forteller med store svin på skogen, men en slik lesning blir nok i fikseste laget for en roman som er såpass blottet for ironisk distanse.

Som roman rendyrker Dødevegen sitt eget prosjekt fra første til siste side. Form og innhold kler hverandre godt i en tekst der det bedagelige tempoet og den dempete stemningen oppleves som helt nødvendige deler av helheten, snarere enn som satt og pyntelig smakfullhet. Etter den innledende, smått krimaktige pirringen av leserens nysgjerrighet girer romanen snart ned, og blir en slags omvendt pageturner der man nærmest tvinges til å senke farten. Lesningen blir en bekreftelse: Tanken, refleksjonen, den dvelende kontemplasjonen får gode kår mens man følger den lange ferden til disippelen Jakobs gravplass. Man kjenner etter. Funderer. Blar rolig videre, side for side, til man når slutten og løfter blikket.


BLA 8/19. 21.08.2019.