Subutex til folket

I "Vernon Subutex" er spenningen mellom det parodiske og inderlige med på å gjøre Vernon til en uavklart skikkelse: Er fellesskapet rundt ham starten på en varig livsform, eller begrenser det seg til et midlertidig substitutt?
30.06.2019 - 13:27

Virginie Despentes

Vernon Subutex 1 og 2

Romaner

Oversatt av Gøril Eldøen

Gyldendal, 2018/2019

360 sider, 358 sider


Hvilken kraft ligger det i ett enkelt menneskes forvandling? Under lesningen av Vernon Subutex 1 og 2 slår dette meg som et vesentlig spørsmål å stille. I første bind av trilogien om den avdankede punkeren Vernon følger vi hans sosiale fall. Han har måttet legge ned platebutikken han har eid i over 20 år, og sitter pengelens og venter på å bli kastet ut av leiligheten sin: «Han har sittet og sett tilværelsen sige nedover i sakte film, for så å klappe sammen i full fart. Men Vernon lar seg ikke påvirke, han holder stilen». Likevel havner Vernon til slutt på gata. I siste kapittel gjennomgår han, febersyk med nær-døden-opplevelser på en regnvåt benk i Paris, en tilnærmet metamorfose: «Da det blir stille, oppdager han til sin overraskelse at han fremdeles er i live. […] Aldri har han kjent en så deilig ro. […] Han løfter blikket og oppdager at han har fri sikt, han ser hele Paris ovenfra». Andre bind begynner der første bind slapp: Vernon har gitt opp å holde stilen, og en annen tilstand har tatt over. Ved romanens åpning befinner han seg på høydedraget Butte Bergeyre i Paris, hvor han tilbringer dagene på en benk og nettene i et forlatt hus. Angsten for å havne på gata er avløst av det som kan ligne likegyldighet:


BLA 6-7/19. 13.06.2019


Artikkelen er 2600 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement