Prosa

Kvinne, kjenn din kropp

Hvis du skal lese bare én roman denne høsten som i lett satirisk stil tar opp dypere spørsmål knyttet til retten til å bestemme over egen kropp, ≈ la det bli Lotta Elstad.

Publisert digitalt

Lotta Elstad
Jeg nekter å tenke
Flamme forlag, 2017
240 sider

Tenk deg om Bridget Jones, britisk underholdningslitteraturs største anti-heltinne hadde en norsk kusine. En som er like ubehøvlet og slagferdig, og like opptatt av å kvantifisere forbruk, dagens konsumerte røykpakker, eller i dette tilfellet – penger ut og inn fra kontoen. Heldigvis er den norske kusinen hakket mer raffinert, og har minst 180 studiepoeng fra Blindern, men vi har fortsatt å gjøre med en singel kvinne som blir ufrivillig gravid og som har en komplisert relasjon til sin ekskjæreste.  

Tvungen tenketid

Den dagen vi møter Hedda Møller, en 33-årig frilanser, befinner hun seg på Markeveien legesenter for å få utført en abort. Det er bare en hake ved at en ny lovendring (i virkeligheten et forslag framsatt av KrFs Dagrun Eriksen i fjor vår) om tvungen tenketid på tre dager forsinker inngrepet. Flere tråder virvles opp etter dette, i ikke-kronologisk rekkefølge får vi et hektisk innblikk i Møllers heseblesende liv i måneden før legekonsultasjonen. Det avsluttede, cerebrale, men også lidenskapelige forholdet til barnefaren beskrives både med komikk og desperasjon. Hovedpersonen er meget forelsket i akademikerkjæresten, som på sin side er dedikert til å reise milelangt for å undervise i politikk og ideologi. Romanen byr også på en hasardiøs road trip hvor den underbetalte skribenten må nødlande i Sarajevo på grunn av en pilots gamle vane, og møter en ny flamme ved hjelp av Tinder. Milo, som bor i bobil, kommer siden til Norge for å besøke Hedda som så vidt har råd til hybelen sin, som langt fra er regulert for boligformål.

Politisk engasjement

På handlingsplanet kan romanen muligens høres ut som nokså lettbeint underholdning. Men den som kjenner til Elstads øvrige forfatterskap med dokumentarbøkene En såkalt drittjobb og Den spanske sensasjonen Podemos, vil nikke gjenkjennende til det politiske engasjementet som også gjennomsyrer denne boken. Å skrive en monologbasert roman hvor alt filtreres gjennom hovedpersonen, krever en helstøpt karakter. Denne tverre motviljen og den skarpe samtidssatiren som gjennomsyrer hvert tankereferat, gjør dette til fornøyelig lesning. Refleksjonsnivået og smart bruk av intertekstualitet legger dimensjoner til tolkningen. Også på detaljnivå er stilen gjennomført, men uten å bli maniert. De politiske dyrene som befolker denne romanen sier eksempelvis «brexit» isteden for «prosit» hvis noen hoster, og går ikke ombord i et fly uten å forbanne  «fagforeningsknuseren av et selskap». Og Tinder-flingen Milo blir også en representant for den større europeiske krisen – hvis frilanseren Hedda lever nærme fattigdomsgrensen, er Milo hakket mer økonomisk marginalisert og mangler både inntekts- og trygdesikkerhet.

Filosofisk alvor

Bakenfor de krasse politiske slagordene, er det også et dypereliggende filosofisk alvor. Selv må jeg skamfullt innrømme at det gikk meg hus forbi at KrF etter debatten om legers reservasjonsrett foreslo obligatorisk betenkningstid for kvinner som ønsker å utføre abort. Det som kan leses som en «mild» bestemmelse om tre dager mer til å tenke gjennom saken, problematiseres gjennom romanen (derav tittelen Jeg nekter å tenke) som et klart angrep på kvinnens selvsagte frihet til å bestemme over egen kropp. Den amerikanske valgkampen pågår på handlingsplanet, og dermed går det også en tanke til Donald Trump som i januar besluttet å stanse all offentlig støtte til internasjonale helseorganisasjoner som ga kvinner i fattige land veiledning om abort. At samfunnet legger føringer på hva som er riktig og akseptable valg, viser Elstad også gjennom skarpe passasjer som dette, som kan få enhver som lever det rekkehus-pregede A4-livet til å stille spørsmål ved vanetenkningen:

«Jeg hadde ikke tid til en kjæreste, en frilanser må være skjerpet, dessuten: hva skal man med par? Det skrev Simone de Beauvoir. Paret er komikk, det er slapstick, det er to gjerrige vertshusinnehavere, en tjukk og en tynn, det er komiserier klokka halv fire om ettermiddagen, der irriterende svigermødre kommer på besøk til upassende tider, det er småkjekling over oppvask, hårnett og papiljotter, det er to mennesker som spør hverandre hva de skal ha til middag resten av livet, to mennesker som stirrer ut i intet fordi det vet hva den andre kommer til å si uansett.»

Et portrett av frilansgenerasjonen

Dette kan selvsagt leses som en gjenkjennelig øvelse i å kritisere parforholdets og A4-livets monotoni, men jeg opplever at Elstad utstyrer sin hovedperson med en gjenkjennelig glipe her. På den ene siden vil hovedpersonen være så fri som mulig, men på den annen siden lengter hun etter det forutsigbare parforholdet – kanskje uten å innrømme det selv.

Slik får forfatteren fram det paradoksale gapet mellom vår tids lengsel etter frihet og samtidig dragningen mot et fellesskap. Denne sterkt humoristiske, relativt korte romanen har slektskap med flere andre samtidsromaner som tar Norge anno 2017 på kornet. Jeg tenker særlig på Nina Lykke og Nei og atter nei som på samme måte som Elstad bruker humor som et speil for å vise frem baksiden av vår oljemarinerte rikdom. Dette gjør hun også ved å vise frem prekariatet, den nye klassen som har full frihet jobbmessig, men ingen rettigheter og svekket økonomisk frihet. For når den høyt utdannede Hedda står på NAV-kontoret, er det lite finansiell støtte å få fordi hun ikke har hatt faste arbeidsforhold. Frilansgenerasjonen har på den måten fått et presist portrett gjennom Elstads alvorlige komedie. Man kan le seg gjennom store deler av romanen, men på siste side er det også en viktig politisk og eksistensiell fortelling om hvordan vi lever livene våre. Og om hvordan statlige lovendringer får konsekvenser for kvinners rett til å bestemme og tenke om egen kropp. Lotta Elstad befester sin posisjon som en vittig, engasjert og intellektuell forfatter med denne utgivelsen. 

Powered by Labrador CMS