Historiens dramaturg

Éric Vuillard

Dagsordenen
Prosa
116 sider

De fattiges krig
Prosa
62 sider

Solum Bokvennen, 2019
Oversatt fra fransk av Elin Beate Tobiassen (MNO)

Når de to utgivelsene av franskmannen Éric Vuillard som i år utgis på norsk betegnes som historier, som om dette i seg selv er en litterær sjanger, er det vanskelig ikke å lese det som en utforskning av kompleksiteten i selve begrepet. For det finnes historie, og det finnes historiene om den – men som all stor litteratur vekker Vuillards verker behovet for ikke å slå seg til ro med selvfølgeligheter; forslitte utsagn om at historien skrives av seierherrene, eller gjentar seg, blir ikke annet enn floskler med mindre man våger å gå inn i konsekvensene av dem. Vuillards bøker forteller om avsluttede krigers forløp – i Dagsordenen skildres mektige menns rolle i andre verdenskrig, og i De fattiges krig utløser fortvilt, religiøst sinne den tyske bondekrigen anno 1524–25 – men når jeg leser dem rammes jeg av en nærmest fysisk fornemmelse av historiens aktualitet. Ikke fordi historiene minner om vår egen samtid. Snarere fordi selve skillet fremstår som meningsløst.

Rollebesetningen

Dagsordenen ble i 2017 tildelt Goncourt-prisen, Frankrikes høyst hengende litterære bemerkelse, og forelå på norsk i Elin Beate Tobiassens oversettelse før sommeren. Beretningen åpner 20. februar 1933, idet de tjuefire fremste industrilederne i Tyskland treffer Hermann Göring og Adolf Hitler til et hemmelig møte som ender med at samtlige skjenker nazipartiet en svært pen sum. For de deltagende er dette en ordinær hendelse – «en banal tilveiebringelse av kapital» – men for Vuillard står møtet i direkte sammenheng med nazipartiets seier, og vekst, ved riksdagsvalget få uker senere. Slike årsakssammenhenger, stort sett med utgangspunkt i høflighetsvisitter mellom mektige menn, utgjør hendelsesforløpet i Dagsordenen. Når møtet mellom Østerrikes kansler Kurt von Schuschnigg og Adolf Hitler beskrives som «en av de mest utrolige og groteske scener i manns minne», gir det mening både fordi vi vet at Schuschniggs servilitet fører til Tysklands annektering av Østerrike, det såkalte «Anschluss», bokas sentrale hendelse – og fordi møtet står som en så tydelig parallell til hvordan dagens statsledere møter regimer basert på løgner og propaganda med feig høflighet, forkledd som diplomati.

Dagsordenen viser stadig til sammenhengen mellom historien og underholdningsbransjen: «Forestillingen skal akkurat begynne, men sceneteppet går ikke opp», står det på første side. Når noe spilles ut på en scene, vil alltid noe annet holdes skjult. Her er det memoarer, fotografier og filmer som danner grunnlaget for teksten. Fortellerstemmen beveger seg kjølig inn og ut både av karakterene og av historien, og øyeblikkene som spilles ut på historiens scene, vendes om på, og settes i nye sammenhenger.

Dagsordenens premiss er dens lesere, det samtidige vi. Beretningen, som jevnt over holder en nøktern, konstaterende tone, stadig ironiserende over dens nøkkelspillere, viser eksplisitt til umuligheten av å skille samtid og historie, som i dens kanskje mest siterte passasje, der industrimagnatene gis sine sanne navn:

«De tjuefire heter altså verken Schnitzler, Witzleben, Schmitt, Finck, Rosterg eller Heubel, slik offentlige dokumenter og papirer leder oss til å tro. De heter BASF, Bayer, Agfa, Opel, IG Farben, Siemens, Allianz, Telefunken. Under disse navnene kjenner vi dem. Vi kjenner dem til og med svært godt. De er her rundt oss, rett ved siden av oss.»

«Vi befinner oss på én gang overalt i tiden», heter det i boken – og historien er ikke annet enn en tidligere akt i stykket vi selv tar del i. Vuillards karakterer er, bevisst som ubevisst, henvendt til et fremtidig publikum. I dette finnes også farsen. Helt i begynnelsen av boken erkjennes det, om menneskene som ikke deltar i møtet 20. februar 1933: «De fleste hang likevel i stroppen hele formiddagen, fordypet i arbeidets store anstendige løgn med disse små bevegelsene som samlet utgjør en stum og passende sannhet, og som reduserer hele livseposet vårt til en flittig pantomime.» Makthaverne ansvarliggjøres – men den varslede avkledningen gjelder også oss selv.

Konflikten

Også De fattiges krig, den ferskeste av Vuillards utgivelser, holder en nøktern, fortellende tone, og også her gjør den de overdrevne, tilspissede karakterskildringene bemerkelsesverdig morsomme. Som når det konstateres at Thomas Müntzer, en av anførerne av den tyske bondekrigen i 1524–25 og bokas hovedperson, avfinner seg med at opptøyene i Mühlhauser begynner uten ham: «Slik er det med hendelser, de inntreffer akkurat når de vil.»

Som i Dagsordenen utgjør den stadige balansegangen mellom historiske kilder og forestilte følelser en betydelig spenning. Men De fattiges krig er kun 60 sider lang, og fortiden som formidles er langt fjernere. Historien åpner idet elleve år gamle Müntzer opplever at hans far blir hengt (eller brent – kildene varierer), og det er med utgangspunkt i Müntzers liv, hans rettferdige harme og stadig voldsommere religiøse fanatisme, at historien om bondekrigen fortelles. For Müntzer må kroppen besudles for at sjelen skal være ren. Bare lidelsen gjør det mulig å ta imot guds ord. Men når folket omsider har Gud på sin side, hvem fører da krigen? Vuillard skriver:

«Det er ikke Bøndene som reiser seg, det er Gud!» – skal Luther ha sagt da opprøret startet, i et utrop som var beundrende og forferdet på en gang. Men det var ikke Gud. Det var virkelig bøndene som reiste seg. Med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.»

Andre verdenskrig var langt fra de fattiges krig. Og nettopp fraværet av de fattige i Dagsordenen, samt det faktum at store deler av krigens hendelsesforløp kan fortelles uten at seks millioner jøder i det hele tatt nevnes, oppleves som svært sterkt. Når Vuillard omsider forteller ofrenes historier, helt mot slutten av boken, blir meningsløsheten akutt. I De fattiges krig er det derimot sinnet over urettferdigheten som utløser krigen, og krigens ofre som får føre ordet: «Hvorfor var de fattiges gud merkelig nok på de rikes side, hvorfor var han med de rike, hele tiden? Hvorfor snakket han om å forsake alt, fra munnen til de som hadde tatt alt?»

Scenen

Når jeg opplever Dagsordenen som den sterkere utgivelsen, skyldes det delvis at det som der utgjør en så sentral del av fortellergrunnlaget, som memoarer, fotografier og filmer, knapt finnes i De fattiges krig. Sammenhengen mellom historien og underholdningsbransjen er sjelden mer eksplisitt enn når Vuillard i Dagsordenen skriver om Hollywood Custom Palace, der rekvisittlageret av historiske kostymer vokser samtidig som historien det vitner om utspiller seg. Hvilken pris må vi betale for at historien om menneskelig lidelse skal treffe sitt publikum? Historien kan vanskelig løsrives fra kulissene den utspilles i, og når disse i mindre grad er synlige for oss, blir historien en annen. I De fattiges krig gir mangelen på rekvisitter beretningen et drag av noe allegorisk, og jeg tar meg i å tenke på boken mer som en fabel enn en historie jeg selv er del av.

Men la det være sagt: Også De fattiges krig bør leses som en kommentar til vår egen tid;særlig de gule vestene i Frankrike står som en åpenbar parallell. Slike sammenhenger er ikke på langt nær så eksplisitt skrevet ut som i Dagsordenen, men til gjengjeld trekkes de historiske linjene bakover: Müntzers raseri, som bunner i fortvilelse, finner feste i en tro som ikke ville vært mulig uten at bibelen, ved hjelp av trykkekunsten, har spredt seg som en «brennhet masse».

Er en berettiget krig mindre grusom? Kan dens ledere rettferdiggjøres? Så lenge mennesket fortsetter å ville, vil spørsmålene dukke opp, og stadig ta nye former. Vi gjenkjenner Müntzers opprør i terroristgrupper såvel som i menneskerettighetserklæringer. Både Müntzer og hans forgjengere, troende opprørere og reformister som John Wyclif og Jan Hus, er dermed større enn navnene de er gitt i De fattiges krig. Tross alt, minner Vuillard oss om, finnes det mye som lever lenger enn menneskene.

BLA 10/19. 23.10.2019.