Klagesang og jubel

For poeten er den indre friheten det som er nødvendig for å skape – og å leve i kjærlighet og ro. Da kan hun evne å leve i usikkerhet, mysterier, tvil, greie å koble seg fra den evinnelige søkingen etter fornuft, skriver Karin Haugane.
23.09.2021 - 11:05

Er det dødsbevisstheten som fører til skrift – en type livsangst? Var det denne følelsen som gjorde at jeg ville uttrykke meg? Når du lider urett vil du kjempe, bruke det hvite reisverket av kunnskap, for å vinne fram. Når du sørger er du i en tilstand som ingen behøver. Du blir ensom. Da kan du søke diktets blå landskap.

Døden er en essensiell realitet, men det å skulle dø kjennes uakseptabelt. Døden bringer bare destruksjon og ydmykelse. Det å være en person er å leve og virke med dem du er glad i. Å ha en personlighet innebærer å bo i et selv, ta ansvar for sine handlinger, søke enhet i sinn og kropp. At vi må gi fra oss alt er uhørt. Å finne trøst i et gudsbilde forlot vi i de lange krigene – hvor var den positive, mektige kraften under disse lidelsene? I det noe blir ødelagt i oss blir noe ødelagt i mitt land samtidig. Konger, dronninger og prinsesser har falt ut av den fortryllende verden, kanskje også helten, som var villig til å ofre seg, redde oss når noe tragisk var skjedd? Nå er det våre liv som er heroiske og tragiske, vi må klare sorgene og gledene vi blir utsatt for, helt alminnelig. Hvem kan snakke med autoritet i det offentlige rommet i dag, altså fra et sted? I dette feltet skriver jeg.



Artikkelen er 1320 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement