Hvordan og hvorfor jeg skriver og ikke klarer å slutte

"Å dikte og å være Gunnar er det eneste jeg kan ha et håp om å mislykkes med på en akseptabel måte", skriver Gunnar Wærness i månedens poetikk.
18.03.2020 - 12:45

Jeg har skrevet skjønnlitterært siden 1987, jeg begynte det året jeg var 16. Jeg skrev noe om padder og ørner, halvt liggende i sengen, med ujevn høyremarg, i et skolehefte, under en plakat av Madonna. Det var et dikt, ikke et bra dikt, men det viste meg noe, det brakte noe inn i verden, som ikke hadde vært der før.  I 1991 hadde dette blitt en daglig syssel for meg, jeg skrev dikt for å tenke, de hjalp meg å skarpstille og frisette eksistensen.  I 1993 begynte jeg på forfatterstudiet i Bø og har siden fortsatt. På slutten av skoleåret, på våren i 1994, drømte jeg at jeg svevet i nattemørket, et par meter over bakken utenfor barndomshjemmet mitt, og at jeg kunne se mine egne innvoller arbeide med mangefargede strømmer av en slags tegn eller næring. Mitt indre hadde blitt en lysende flyt som forlot kroppen min gjennom en slags navlestreng og inn i organene til en kanskje ti-femten meter lang kjempe hinsides kjønn og alder med et herjet og utgammelt mumieansikt innrammet av en slags vegetasjon eller hår. Skapningen minnet av utseende om den zombieaktige maskoten til Iron Maiden, eller som en mager utgave av «Swamp Thing», men uten tegneseriepreget. Den svevet horisontalt i luften, i høyde med hustakene. Den var alle og ingen farger på en gang, jeg ville sagt «regnbuefarget». På innsiden av dette vesenets blottlagte og gjennomsiktige organer kunne jeg single ut mine egne transporter og se dem ta noen maurflittige runder før de kravlet tilbake til min egen kropp, der de fortsatte den sydende trafikken. Det var helt udramatisk, jeg husker at jeg lurte på hvorfor jeg ikke var redd. Da jeg våknet, tolket jeg det som et godt tegn at jeg hadde nådd frem til – eller blitt nådd av – det levende og kollektive språket, det som er mer-enn-system, som kanskje også omfatter DNA og fuglekvitter, det antropomorfe og mytiske analoge gammel-internett kroppsliggjort, helt ut seg selv og likevel gjennomkorset av alle skapninger det noensinne har vært låt i, som celler i en kropp eller larver i en bikube men samtidig full av tomrom som mellom stjernene i en konstellasjon. Jeg ser at dette er en primitiv og umoderne forestilling, og jeg har holdt liv i den i 26 år nå, og jeg savner fullstendig motivasjon for å erstatte den, all den tid alternativene ikke kan tilby noe mer meningsfullt eller oppbyggelig. Den holder meg med selskap, den er anti-ensomhet, den aksepterer diktene mine. Den er både av og for mennesker, men den omfatter også dyreriket. Den er mer enn jordisk, men sokner likevel til oss. Den er ikke en gud, selv om den er «som en gud». Jeg antar at formen på den er laget av meg, men den består utvilsomt av noe som er mye større enn meg, den «består av alle», men ikke «av alt». Jeg betrakter den som en separat entitet som eksisterer utenfor meg selv.

Jeg lærte meg å lese og skrive før jeg begynte på skolen. Jeg kunne bare skrive blokkbokstaver, men det ble ikke et problem før læreren ba meg om å tegne en «stokk med mave på». Dette pedagogiske grepet, som skulle gjøre det lettere for meg å forstå hvordan en liten «a» skulle se ut, til forskjell fra stor «A», resulterte i at jeg gikk i gang med å tegne en virkelig stokk med en virkelig mage, og fikk kjeft for å gjøre meg til. Slik møtte jeg bokstavelighetens problem, med hele min selvrespekt som gissel. Denne og liknende episoder gjorde at jeg var direkte dårlig på skolen frem til tredje, da jeg for første gang fikk utdelt et arbeidshefte med grammatikk. Jeg fylte det ut feilfritt på en time, mens alle skolelysene satt og akket seg på første og andre side. Førti år etter at jeg fikk høre at DDT står for DiklorDifenylTrikloretan, kan jeg fortsatt huske det. Og dyrebøkene, som jeg konstant leste i: sidensvans, basilisk, mandrill. Taktiliteten i navnene gjør dem virkelige som min egen kropp, de kvitrer og spreller i munnen på meg. Jeg ser ansikter og figurer overalt. Pareidoli kalles det på fagspråk, en variant av apofeni, såkalt feil-syn: evnen til å se betydningsfulle mønstre, der det egentlig ikke er noen. Dette er råmateriale til både visjoner og vrangforestillinger. Før, spesielt før skolealder, kunne denne osmotiske grensen mellom virkeligheter vippe over i en klaustrofobisk panikk som kunne utløses av kryssord, rebuser og synet av fysiske bokstaver i kjempestørrelse, som f. eks. på butikkskilt. Det har å gjøre med at tegnene er fanget i disse figurasjonene, de skal bety NOEN ANNET, men samtidig BARE EN TING, de er laget for å stå på en helt bestemt plass i et bittelite system, alle andre plasser er feil plass. Der friket jeg helt ut: Der det arbitrære møter det entydige, dvs. får det verste fra begge verdener. Jeg kjenner fortsatt ubehag i møte med tabeller, sudoku, minimalisme og systemdiktning. Jeg misliker sjakk, gambling, terninger, quiz og tipping. Numerologi, scrabble og wordfeud er helvete på jord — semantisk risikoadferd som kan irritere universet og få det til å steile! En gammel feberfantasi handlet om en skadet bokstav, en beinløs A eller en B uten ryggrad som forstyrret formelen for galaksenes ekvilibrium og derfor skulle få hele universet til å kollapse. I min verden må altså et tegn få mer enn en sjanse til å havne rett. Motsatt har jeg ingen problemer med kleine hippier som danser dikt, tungetalende ekstatikere, spinnville dadaister eller å legge kabal. Go figure.



Artikkelen er 1708 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement