Foto: Heidi Furre / Flamme forlag.

Cavum oris proprium

"Jeg tenker tilbake på livet mitt, i dette Jesu og Obstfelders siste leveår, hvorfor må jeg skrive? Det er enkelt: Jeg må ikke", skriver Morten Langeland.
15.01.2020 - 12:35

Vær tålmodig med alt som er uløst i ditt hjerte og ryktet om litteraturen.

Bla bla bladene løsnet i meg, sent i november, Puddefjorden lå svart med små sprøyt lett sølvskimrende. Jeg stod i restauranten, Kippers, tenkte i overflod, på sild og lik, så gjennom glaset mot fjorden, ville ta springfart, sant, løpe gjennom vinduet, kaste meg uti og blandes med saltvann under brygga der det klukker så inntagende. Alt som gutt, husker jeg nå, lå jeg på magen på brygga med den ene øret i sprekken mellom de flisete bordene i brygga, kunne bare ligge og kjenne sola smeige skulderbladene, snart smi oppå ryggen, mens jeg lyttet til klukkingen, luktet tang, døste av sted. Klukk, klukk. Pianolæreren til søsteren min het Gluck, det var morsomt, Gluck, Gluck. Poenget er ganske enkelt at jeg ikke lengre ville leve. Det var en uheldig situasjon å ha denne tanken i – om jeg ikke skal kalle det lysten – da mine studenter, det var tolv av dem, befant seg i rommet ved siden av. Jeg var altså i den overprisede lunsjrestauranten, og studentene mine, ikke elever, a-ah, befant seg halvparten i rommet ved siden av, galleriet Visningsrommet USF, og den andre sekspakken befant seg løsrevet utendørs, altså utenfor glaset (som man kontinentalt kaller vinduet i Bergen, pga lavtyskens innflytelse på de prostituerte opp gjennom tidene).



Artikkelen er 1483 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement